En milepæl i livet...eller 10...?

Jeg har fylt 50 år...og sitter med noen tilbakeblikk på livet så langt og tanker om hvordan jeg ønsker at mine neste år i denne verdenen skal bli...

Så klart ønsker man jo det vanlige- at verden roer seg ned- at de rikeste og mest grådigste menneskene lærer seg folkeskikk og menneskeverd, at verdens ledere forstår at en sandflekk i Gaza ikke må kriges om og at våres eget folk i nabolandene Russlamd og Ukraina tar til vett og slutter med hva de nå enn egentlig krangler og dreper hverandre for- for helt ærlig så begriper jeg ikke en dritt om hva de herjer med der borte!

Og midt oppi all krig og krangling og elendighet der ute i nær og fjern verden- så sitter jeg med tanker om hva som har hendt sålangt i mitt eget liv! Ikke akkurat krig og elendighet- men mye uforståelig og såre temaer som jeg føler jeg ikke har noen som kan lytte til hva jeg tenker om det uten å kanskje si så mye om det i retur- fordi...jo, fordi det er jo bare mine tanker liksom og de har ikke noen fasitsvar...

Jeg er 50 år...hva har jeg oppnådd i livet mitt? Jeg vet at noen sitter og tenker at jeg ikke har oppnådd noe og at de skal ihvertfall ikke bli som jeg...og de gjør alt de kan for å ikke bli som jeg...og det er vel og greit...problemet er bare at man ser ofte bare det bildet man maler på ytan- som de sier- man ser ikke alle linjene som går i dybden. 

Jeg har gått skoler opp igjennom årene- jeg har to autoriserte utdannelser i helsevesenet...jeg hadde engang et snitt på 4,9 og synes ikke det er så ille innen vgs. Jeg er autorisert hjelpepleier- som i dag heter helsefagarbeider og jeg er autorisert legesekretær som i dag antakelig kalles helsesekretær uten at jeg har orka forske på det...dette har jeg utført på til sammen 4 år...og jeg har tre barn, vært gift før med barnas far og er nå gift med han jeg gifta meg med 11 august i 2007 og det vil si at vi har vært gift nå i 17 år faktisk! I dag! Gratulerer med bryllupsdagen! 

Og han har 4 barn...og vi har en hel haug med barnebarn! 

Og de som tror at det er såre enkelt å være mor, stemor, bestemor, stebestemor og kone- pluss søster, datter, tante og filletante og grandtante, niese, kusine, svigersøster og svigerdatter, osv, med så mange mennesker som man skal gjøre til lags og tilfreds, må tro om igjen! For det er ikke enkelt! Man tråkker alltid noen på tærne, man har så mange roller og ansikt man skal tre inn i at det virket håpløst! Tenk om man bare kunne være seg selv og ikke settes i noen bås?

Jeg har ikke alltid selvinnsikt og forstår ikke alltid hvorfor folk blir sinte på meg- jeg unngår å ta ting opp, lar folk finne sin plass og sette meg i en eller annen bås og så aksepterer jeg at de mener at slik er det- og så lar jeg dem leve i den sannheten de har skapt om meg og lar det passere. Jeg sitter igjen med skyldfølelser for ting jeg ikke aner hva består av og forstår heller ikke hvorfor folk ikke kan omså skrive alt de føler og tenker om meg og sende det til meg...så kan jeg i det minste få prøvd å forsvare meg eller forklare meg!? 

Jeg blir ignorert! Det er nok den verste form for straff, særlig når man ikke helt forstår hva man har gjort! Og så får man beskjed fra andre at man er hatet- og det uten at jeg fatisk har gjort noe mot de som sier at de har lagt meg for hat. Og jeg skal ikke ha lov å snakke om det! Jeg skal ikke stille spørsmålstegn ved noe eller noen, og heller ikke forsvare meg! Jeg har hele livet mitt alltid fått beskjed om å holde kjeft og godta at sånn er det! At jeg skal drite i hva folk sier, tenker og mener...er jeg den dumme som heller mener at kommunikasjon er viktigere? At man, særlig i nære relasjoner, skal kunne si ting til hverandre, ta den diskusjonen eller krangelen, bli sinte og lufte alt skittentøyet og så prøve snakke med hverandre etterpå- og ordne opp i ting? Jeg er jo en voksen dame og ting jeg kan ha sagt eller gjort for 15-20 år siden er jo ikke den jeg er i dag! Jeg har jo faktisk vokst og utviklet meg og jeg er rund i alle kantene og klarer tenke meg frem til mine egne feil og mangler- men det er ikke lett når man ikke kan kommunisere med mennesker som har en oppfstning av en for lenge siden og som ennå sitter og ruger på gammel dritt man burde ha luftet ut for lenge siden!? 

Jeg sa engang i verden at jeg hater å snakke i telefonen! Og tro meg, jeg har slik mobilangst at det ikke ligner grisen! Men det gjelder IKKE familie og evt venner- jeg kan ha dager h or jeg ikke snakker med noen- men det er ikke pga jeg ikke vil snakke med en eller flere i familien eller venner, men det er snakk om fremmede! Mobilnr jeg ikke kjenner til...og offentlige kontorer. Jeg hater å ringe til f.eks legen min, eller NAV, eller banken, eller telenor når jeg plages med nettet...eller f.eks strømselskapet osv...ikke aner jeg hvorfor, men jeg ringer konsekvent IKKE hvis jeg kan chatte istedet! Kan jeg skrive en e-post eller en melding, da klarer jeg meg best! 

Jeg tror det kan være frykt for å snakke for mye, si dumme ting og få personen i andre enden til å tenke at de snakker med en idiot som ikke har peiling. Når jeg skriver, klarer jeg å sortere ord og tanker og da føler jeg at jeg har kontroll! 

Mens familie og venner- de kjenner meg og vet hvem de snakker med, de er ikke fremmede, så jeg snakker med dem...hvis jeg ikke er i skikkelig dårlig form...da får de en mld om at jeg ringer tilbake når jeg har hentet meg inn! 

Jeg tror ikke noen kan sitte i mange år og tenke at jeg hater å snakke med dem- hvis de er i nær familie eller vennekrets- det lille man har igjen...rekkene tynnes ut...man mister noen på veien uten tvil...livet skjer...og døden også...

Jeg hadde ikke mye tid til å være en god mamma...den følelsen sitter jeg med...jeg jobbet mye, jeg hadde venner, familie, vi var i mc- miljøet og i klubb- og ja, jeg sier vi, for han var så gud dæven ikke alene om beinet...jeg beundrer mange av damene som er sammen med menn i mc-klubber, for fy faen det er en egoistisk hobby de setter foran alt og alle...det er som alle andre sekter i grunn! Og jeg er ikke redd for å si min mening mer- for der skulle man jo også holde kjeft! Sa jeg noe, og mente jeg noe, holdt de andre ansvarlige som om jeg ikke kunne tenke en eneste klar tanke på egen hånd! Idioti! 

De setter klubb, familie og partner i den rekkefølgen! Og går man ut av det, er man jo omtrent død for den verdenen! Man har liksom vært familie i 10-15-20 år, møttes til alle tider, støttet og vært tilstede, og så blir man helsemessig i ulage, har alt for mye jobb, ting skjer og man kan ikke være like mye aktiv som man engang var, og poff...alle borte og man hører ikke en lyd, man slettes fra Facebook og så er man plutselig ikke venner eller familie mer...just like that!

Og det er greit...livet skjer...og man har ikke plass til "vanlige" folk mer...

Og så sitter jeg og tenker- "var det og er det verdt det?" 

Jeg forsaket mine barn føler jeg...jeg stilte opp og støttet en hobby og reiste rundt som en tater på to hjul for å tekkes en haug med mennesker som ved et knips ikke brukte en kalori for å glemme at jeg noen sinne har eksistert? Den følelsen sitter dypt inne i meg! 

Hva kunne jeg ha gjort for min egen familie nær meg istedet for masse folk som ikke har noe som ligner blodsbånd til meg i det hele tatt? 

Og mine barn- dette plager deres mammas hjerte og vil alltid gjøre det. Jeg prøver nå så godt jeg kan med dere og med barna deres og ta igjen for tapt tid, men vet at jeg aldri vil strekke til for dere...for barnebarna våre- de vil aldri kjenne meg som annet enn Mimmi som de alltid kan være hos, som leker med dem, drar på små turer og som alltid har dørene sine åpne! Mens dere, dere ser på meg som den figuren som var innom- som prøvde rydde og holde fasaden i orden, som vaska klær, lagde mat og var tilstede for alle andre enn dere antakelig! Jeg sa sjelden nei, og når mannen min var borte og jeg ikke kunne dra sammen med ham, var det jo jeg som faktisk var hjemme til enhver tid egentlig...men da var dere så store at det å "henge med mamma/stemor" var ikke det dere ville...og jeg kjørte dere, henta dere og føler i grunn at på mange områder var jeg sjåfør og en av to som satte mat i kjøleskapet og ga dere rene klær...mens følelsesmessig var jeg ikke tilstede for dere i det hele tatt...

Og derfor får jeg følelsen av at alt som i dag kommer frem fra den tiden- er min feil og at jeg står bak alle valgene som har blitt tatt! 

Tro meg, jeg hadde ikke noen valg...jeg ble alltid dradd mellom asken og ilden...jeg ville være mamma, ha et rolig litt a4 liv, men fant en ikke så rolig og slettes ikke a4 mann...og han er ikke alles kopp te, det vet jeg, men han er mitt livsvalg...vi krangler og kakler og gnager hull i hodet på hverandre og er sinte og grinete på hverandre om alt fra å sette i oppvaskmaskinen til å kjøpe ting man har lyst på eller mener man har bruk for og denne dynamikken har vi hatt i 25 år sammen...kaklin og krangling...jeg har aldri vært redd egentlig for å si hva jeg tenker, men folk synes ikke det er så morsomt at jeg gjør det, så det ender opp med at jeg holder kjeft til slutt...

Men hvordan skal man ordne opp i ting når man ikke skal få lov til å snakke?

Det verste jeg vet, er når jeg får en påstand slengt i fleisen og så skal jeg ikke ha lov til å svare eller stille spørsmål ved den påstanden! 

Eksempel: "Du spiser for mye medisiner! Du tar i mot hva som helst fra hvem som helst!"

Jeg prøver svare, men blir avstengt med st det jeg sier er pisspreik og at det holder for det er jo bare tull at noen prøver å si noe...

Og det sinnet inni meg da....det koker i blodet! Jeg holder på å klikke i vinkel, men biter det i meg til slutt for å slippe mer bråk...

Jeg spiser IKKE mye medisiner...jeg spiser kosttilskudd og vitaminer ved behov...jeg tar to piller mot smerter på tilsammen 350 mg for dag, det er depottabletter som har eb virkningsintervall på 12 timer pr pille. Kl 07.00 og kl.19.00 hver dag tar jeg de to. Jeg har allergimedisin pga jeg er veldig allergisk mot mye rart som av og til stopper svelgefunksjonen min...og jeg skal egentlig ha en epipenn liggende pga dette, men har aldri hentet den ut pga den er så himla dyr.. og så har jeg hjertemedusin mot høyt blodtrykk- som også har vanndrivende og blodfortynnende i seg- pga ja nettopp et litt dårlig hjerte...og så har jeg paracet ved behov... noe jeg ikke tar hver dag, men kun ekstra når smertene mine er hardere enn normalt. 

Ja, jeg har spist pinex forte eller paralgin forte som jeg har fått av familiemedlemmer av og til når paracetten ikke virker i tillegg til min faste medisin...og jeg har tatt to kvalmestillende tabletter i år pga jeg var så kvalm og ville så kaste opp pga noe mat jeg ikke hadde tålt...matallergi er kjekt når man ikke er allergisk nok iflg grafer og prosenter men likevel ligger helt i toppen av skalaene...og så har jeg tatt sovetabeletter to eller tre ganger i løpet av hele mitt liv...pga tunge dager mht en tøff skilsmisse...og det er over 25 år siden...så nei, jeg synes ikke jeg spiser masse medisiner...men det er vel ikke opp til meg å bedømme...

Jeg hverken røyker, snuser eller drikker...min største synd er at jeg er glsd i potetgull, brus og mat...jeg er tykk! Jeg har ikke alltid vært feit, men er det nå og tro meg, blikkene og kommentarene...de kommer i flommer og jeg skal ikke forsvare meg der heller. Jeg er feit, lat og tar ikke vare på helsa mi fordi jeg nelter slutte spise godterier, drikke brus og spise mat og så trener jeg ikke..."du må slutte spise godteri og bevege deg mer!"

Og sier jeg at jeg ikke spiser mye eller at jeg ikke klarer trene pga en venstre side i kroppen som ikke funker, smerter og prøver forklare mht mat og porsjoner og st jeg kan ha en pose potetgull liggende så lenge at jeg til slutt kaster den, da himles det med øynene og fnyses og jeg føler meg liten og dum!

Jeg har fylt 50 år...og alle rundt meg har sine meninger om meg og mitt liv! Hva jeg kan snakke om og ikke snakke om, og når jeg skal snakke og til hvem! 

Men at man skal snakke om elefanten i rommet- det skjer ikke...da er det plutselig ingen som vil snakke 100% og jeg får bruddstykker slengt i trynet og så går jeg og trekker egne konklusjoner som kanskje er helt feil for alt jeg vet, men så lenge du ikke sier noe, så regner jeg med at da er det slik det skal være og man skal ikke omgås...eller snakke sammen mer...du skal leve ditt liv og jeg skal leve mitt og ikke skal vi bruke tid eller penger mer på å sees...og jeg har jo bare med å godta at slik er det, ikke sant? 

Jeg er for gammel...og jeg er ikke pen, har mistet så mye av meg selv til sykdommer at jeg knapt har annet å snakke om...men vi gjør jo ikke noe sammen mer...så jeg sitter jo her jeg, alene mesteparten av tiden...

Og vet dere hva? Alenetid er deilig...men jeg vil gjerne snakke litt med dere av og til...og få besøk av og til...ikke alltid være den dere ikke gjør noe sammen med...

Min egen, nære familie...de kommer ikke på besøk og de har aldri løpt ned dørene mine- ikke engang når jeg bodde bare noen mil unna...og unnskyldningene har alltid vært mange...og rimelig dumme...men det menes at det har vært legitimt...og jeg mener det er tull! For man kan omgås mennesker man ikke liker og fortsatt være voksne og siviliserte.  Jeg har ikke alltid likt alle rundt meg, men har alltid klart å omgås folk likevel...fordi selv om  personen jeg ville være med, hadde mennesker i livet sitt jeg ikke likte- holdt keg meg oppe og smilende og høflig rundt dem av kjærlighet og respekt til den jeg var der for...

Har jeg problemer med noen, unngår jeg å lage mer krøll rett og slett, for vennen eller familiemedlemmet sin del...

Ikke ufeilbarlig naturlig nok, man har jo sagt ting av og til som man kanskje ikke burde, men likevel...

Jeg er 50 år og har tusen tanker i hodet og må nok skrive mer om ting etterhvert...gå til en psykolog en dag kanskje? Skrive en bok? Hehe...

Jaja...er litt tom for ord nå kjenner jeg...men det vil komme mer her...har mange ting og sortere...hvilken vei skal jeg gå nå bl.annet...

Til neste gang...

A.

Vet du hvordan det føles?

Når man blir dratt mellom fornuft og følelser, når man blor overveldet av destruktive tanker og man klamrer seg fast til at "Jeg sliter ikke psykisk- jeg er ikke psykisk syk- det er bare litt tøft akkurat nå- så ikke sett meg i en bås! Jeg er ingen ku...!"

Jeg er jo den heldige, sant? For jeg kan stå opp hver morgen, trekke pusten og leve videre...jeg gjør jo det, hver dag...klokke  07.00 vekker alarmen og hundene meg- for det er medisintid...hundene skal ha medisinene sine og jeg skal jo ha mine...for at jeg skal kunne stå opp hver dag, må jeg ta de to pillene...Exforge for hjertet og Nobligan depot mot smertene...og kanskje en paracet om natta har vært jævlig med kramper og smerter i legger og muskler og ledd...

Men...vet du hvordan det føles når folk hakker på deg konstant? Når du på alle mulige måter får vite for en fuck up du er? Og de mener liksom mitt beste- for jeg trenger å bli fortalt hvordan jeg skal oppføre meg ute blamt folk for å ikke drite ut alle rundt meg- jeg gjør folk flau med å være meg selv...jeg snakker for mye!!! Det er jo aldri vondt ment- de mener jo mitt eget beste så klart...men bare jeg holder kjeft og sitter for meg selv og ikke snakker, så er alt bra...og så alt jeg spiser...vet dere hvordan det føles at alle vil mitt eget beste så mye at dere skal styre hva jeg spiser? Mengden osv? "Skal du spise alt det der?" 

"Du har alt for mye skinkeost på det knekkebrødet! Skal du spise 6 knekkebrød?" 

Delikatesse heter knekkebrødet og er max 10 mm tykt og knekker hvis du smører for hardt på det...sesamknekkebrød...

Vet dere hvor morro det er å møte mennesker og ikke tørre si hva man tenker eller føler sånn egentlig- fordi man hele tiden har i bakhodet at man bør holde kjeft? "Du trenger ikke snakke om hverken det eller det fordi sånn og sånn...!" Jeg smiler gjennom sammenbitte tenner og sier at alt er okay...og så gråter jeg når jeg er alene med mine egne tanker...

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og store deler av ungdomsskolen...frosset ut...fikk juling til og med...kun for at jeg vsr meg selv...sprudlende, søkende, snakkesalig og ville så være sammen med dere og leke, ha det gøy, fortelle skrøner og lage historier, synge...men aldri har jeg vært god nok...og nå blir jeg 50 år gammel og ennå skal jeg ikke kunne være meg selv...det er som om jeg ikke eier sosiale antenner og folk som skal stå meg nær skjems over hvordan jeg er, ser ut og snakker...ikke engang prøv å nekte- jeg er faktisk ikke så dum som dere tror jeg er! Jeg forstår...dere har det bedre uten meg...så jeg skal ikke plage noen...jeg blir her jeg er- i min boble- med barna...ungene dømmer meg ikke- de elsker meg for at jeg er Mimmi...og de vil hit, de vil snakke med meg og være hos meg...men det kommer en dag hvor de ikke vil ha tid til meg og hvor jeg blir for gammel og kjedelig...men inntil da...jeg lever for dem...for min egen del har jeg gitt opp...så jeg gjør stort sett det alle vil...hold kjeft- men vær mer sosial- rydd og vask hus- det er det du kan- tegne, male, lese, håndarbeide...bortkasta tid for ingen orker snakke om det du liker likevel...

"Du gidder ikke høre etter så lenge det ikke er din egen stemme du hører!?" 

Jeg glemmer ikke de ordene- for de brant seg fast...og alt jeg gjorde var å svare på en tekstmelding fra en fb venn- så jeg ramla litt ut...noe hjernen min faktisk ofte gjør, etter dryppet jeg har hatt...er vanskelig å ikke sone ut ting når jeg gjør flere ting på en gang...og det var ikke meningen å virke uinteressert liksom, jeg bare datt litt inn i meldingen,, men jeg fikk med meg om håndarbeidet osv...

Jeg er et menneske med veldig mange feil og mangler og kommer aldri til å bli perfekt eller være nok for mange av dere...men jeg må kanskje bare kutte ut verden og bli nok for min egen del...jeg vil ikke bli tynn for deres del- jeg vet ikke engang om jeg vil bli tynn igjen, tynnere kanskje, men ikke 50 kg igjen liksom...og nye tenner skal jeg ha, må bare få ork til å satse på meg selv og egen helse, for slik jeg er nå- klarer jeg ikke se poenget i det, for jeg er litt nede for telling...ikke psykisk syk, men sliten og lei av kritikk...og jeg vil ikke ha hjelp...for det dere gjør, hjelper ikke...

Jeg må finne ut av dette selv- jeg er en skuffelse for noen, blir oversett og ignorert med vilje pga jeg tydeligvis har gjort eller sagt et eller annet en eller annen gang for mange år siden som jeg knapt husker fordi det ikke har handlet om dere engang...og så er jeg en skuffelse som gjør dere flau...

Dere sier det av og til til og med rett ut...

Og så ikke...damned if you do...damned of you don't...

Så, jeg skal holde meg for meg selv, for jeg liker meg alene...da snakker jeg med "venner" fra andre land som ikke aner hvem jeg er og jeg får være meg selv...

Unnskyld verden, for at jeg ikke vet hva du krever av meg ennå...ikke engang etter 50 år...vær mer sosial- men hold kjeft...

A.

Når man mestrer og prøver så godt man kan...

Jeg kan! 

Jeg både vil og kan, og av og til  ja da får jeg det til! 

"Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!"

Jeg er hos datteren min og de holder på å pusse opp! De maler og styrer, både inne og ute og for to voksne med 2- av og til 3- små barn i huset, og begge i full jobb, kan det være litt utfordrende og få tiden til å strekke til. Det vet jeg alt om! Jeg blir så forbanna irritert når jeg hører folk kommentere hvor rotete jeg hadde det i tider, for PRØV ei mil i mine sko!!! Mannen min jobbet mye borte. Jeg hadde 3 jobber på det meste og i tillegg 6 unger i huset, 7 soverom, bortimot 300 kvadrat som skulle vaskes og ryddes. Min dag startet før 06.00 hver morgen, få opp unger, stell, mat ut av hus, så jobb selv...vi hadde de minste på SFO...etter jobb, hente unger, hjem, middag, så evt treninger...håndball, korps, svømming, turn, fotball...så hjem, kveldsmat, klesvasken tok omtrent livet av meg...8 menneskers klesvask...jeg gjorde mesteparten alene, for gubben var ofte borte...klubb, jobb osv...helgene hadde jeg pub-jobb når ungene var hos faren og moren sin...og når ungene var hjemme, hadde vi enten huset fullt av folk- andres barn osv, og lagde mat og serverte venner osv...og så skal man få høre at man var rotete? Og at huset var "skittent og jævlig en gang og bestandig!" Det vet jeg at det stemmer så gu ikke! For da hadde ikke folk kommet på besøk uten å kommentere. Av og til- menneskelig som jeg er og ikke en jævla robot- så hjalp mamma meg med både husvask og klesvask. For tro meg, tiden strakk ikke alltid til og jeg hadde masse vondter og plager som jeg ignorerte og som gjorde at jeg kollapset og gråt meg fillete hos legen mer enn én gang...han diagnostiserte meg med utbrenthet og tvang meg til å si opp  jobbene mine og fikk meg til å finne en ny jobb. Jeg fikk en 100% jobb og klarte være der i overkant av 1 år før kroppen sa helt stopp og jeg begynte reisen mot ufør som tok meg 7 år med tester og utdannelser...

Så jeg forstår dette med tid eller mangelen på tid...man får ikke tid i et ekteskap til å kommunisere med hverandre om andre ting enn penger, mat, regninger og klær, leker, rydding...man glemmer kjærligheten og man begynner å tære på reservene og man lurer ofte på hvor den partneren man forelsket seg i, har tatt veien!?  Kommunikasjon er så utrolig viktig...man må ta tiden tilbake. Dropp venner en helg og gjøre noe sammen liksom- uten barna! Ikke sitte i hvert sitt rom og chatte med fremmede, men kanskje lage god mat- SAMMEN- sette på musikk, dekke på bordet med lys og fint bestikk, rødvin...og så snakke sammen...spørre hverandre om hverdagen og forby snakk om annet enn oss selv...ikke snakke om barn, barnebarn og venner, ikke snakke hus, hage eller noe som har med regninger og penger å gjøre...snakk musikk, bøker, jobb, filmer, serier...snakke om det man pleide snakke om når man var alene mot verden som pur unge tullinger som hadde troen på å flytte fjell sammen! 

Av og til må man be om hjelp også! Jeg var ikke flink til å be om hjelp! Jeg ville ikke belemre folk med mine problemer. Jeg ba kun om hjelp hvis jeg hadde store ting som gikk i stykker, som hvis bilen ikke ville starte eller som da jeg ødela pakningen rundt vedovnen i stua og all røyken kom inn i huset...vi bodde i Sørreisa sentrum. Gubben jobba på havet først...borte i ukesvis...og jeg alene med alle ungene og syk...sykemeldt og ble sendt på kurser og jobbtrening med NAV i spissen...og så dårlig at jeg sov når ungene ikke var hjemme...smerter konstant...ingen så, ingen forstod...ungene så det kanskje, men tviler, for de var tenåringer og alt spant rundt deres akse. Jeg dro sjelden eller aldri lenger enn til naboen liksom...var alltid hjemme og tilgjengelig...og så fikk gubben seg jobb sørpå...og flytta 1 år før meg sørover. Han jobbet på Bertel O. Steen og bodde på klubben han var med i. Og når de to yngste jentene var ferdig med 10 klasse, og sønnen min var ferdig med mellomtrinnet, da flytta jeg og mine barn etter mannen min. Han valgte flytte før oss og jeg ble hjemme med ungene i ett helt år før jeg valgte å flytte selv. Hadde jeg ombestemt meg og blitt værende i Sørreisa, hadde ikke han flytta hjem igjen...det tror jeg på...han ville sørover og tok sjansen for første gang i livet på å prøve noe nytt for sin egen del og jeg var enig med han og flyttet uten å se meg tilbake! Og kommer aldri i livet til å flytte nordover igjen! 

Uansett, mange aner ikke en dritt om meg og min livshistorie, selv om jeg deler MYE om meg og mitt...jeg er ikke redd for å gi av meg selv, dele tanker og ideer...men enkelte ting er det INGEN som vet...mine små traumer...mine demoner...de tingene som hjemsøker meg og slår meg ut av balanse av og til...tungsinn...vondter som ikke er fysiske...

Mitt liv, mine demoner! 

Og derfor hjelper jeg barna mine så mye jeg kan og klarer...og derfor er jeg introvert, fri for nære venner som jeg kan reise med, henge med ofte- slik som før jeg ble ordentlig syk...og derfor sier jeg til ungene mine at de MÅ prioritere hverandre, venner og reise så mye som mulig sammen...svelg kameler for å glede partner...ikke vær egoist og si nei til slt du ikke vil gjøre, men gjør det for den du elsker...kompromisser og små gester som gleder din kjære...alle veier...happy life rett og slett...ikke si nei til alle ting han ønsker seg eller hun ønsker seg  selv om dere ikke trenger det...for selv om DU ikke føler det er rasjonellt, kan det hende det betyr hele verden der og da for den du lever med. Er du alene og ikke har partner, prioriter deg selv, men ikke la det bli så ofte at du glemmer at du kanskje har familie som trenger deg av og til. Det koster fan så lite å hjelpe et søsken, foreldre, eller venner...eller være med ungene osv...

Vel...jeg sorterer leker, stopper ullsokker, lager mat, sorterer sokker, hekler tepper til ungene, og prøver så godt jeg kan å engasjere småtrollene til å rydde sammen med meg:-)

Og det går ganske greit:-)

Ha en fin dag! 

A.

Hukommelsestap

Hukommelsen svikter...

Jeg har alltid lest om "fibrotåke"- at utmattelse pga smerter over lang tid kombinert med aktiviteter som gjør en sliten, sørger for at denne skyen, tåken-kall det hva du vil- legger seg som et slør over hjernen din og alt du føler for å gjøre, er å sove det vekk. Hver fiber, hver celle, alt i kroppen streiker og den minste ting som for "normale" dødelige er lett å huske, forsvinner som en egenskap hos en med fibromyalgi. 

Jeg har havnet litt lenger utpå glattisen.. for de siste 2 årene har hukommelsen min blitt dårligere og dårligere, men likevel tror folk rundt meg at jeg spiller et skuespill- som vanlig- for å være lat, ikke orke ta ansvar og så må jo det å bli kritisert/få kjeft fra folk være noe jeg finner fantastisk morsomt, ikke sant? 

For det er jo bare å ta seg sammen, ikke sant? Det er mitt livs mantra- "Ta deg for faen sammen, Aina, du må jo gjøre alt med vilje for å få kjeft, få kritikk, elsker å synes synd i deg selv, latskap!"

-Jeg går ned i kjelleren- ikke mentalt altså, men fysisk ned i husets kjeller for å vaske klær...i dag har jeg energi, jeg har et lite overskudd, så jeg tar alt av håndklær, sengetøy og mine egne klær ned i kjelleren, sorterer, rydder, setter på en maskin, tømmer tørketrommel om den er full, henger opp klær om noe må henges opp, legger sammen klær og bærer alt opp, rydder på plass i klesrommet og på badet. Så vasker jeg toalettet, rer opp senger, tørker litt støv!-

Og poff, det vinduet med energi slamres igjen og jeg synker ned i stolen i stuen og er så sliten at tårene presser på...og hjernen går inn i survival-mode på en måte...overlevelsesmodus...og jeg glemmer av at jeg har satt på en ny maskin med klær...og glemmer dem så av at de blir liggende kanskje til og med en hel uke i maskinen...skjer ikke ofte at det tar så lang tid, noen dager kanskje max, men ikke en hel uke, men det har hendt seg...det er blankt i hodet mitt. Jeg har null gjenkjennelse av at jeg har satt på den maskinen...ikke antydning til at det har hendt...

Jeg drar på butikken for å handle. Jeg skriver handleliste. De gangene jeg husker å ta listen med, klarer jeg stort sett handle det som står på listen. Jeg klarer sjelden handle KUN det som står på listen, fordi det jeg ikke husker at jeg burde kjøpe, kjenner jeg ikke igjen før jeg ser varen i hylla på butikken, og da kommer jeg på at jeg faktisk trenger det hjemme. Jeg klarer også ikke å kjøpe det som faktisk står på listen. Jeg ser ordet- for eksempel: Skinkeost

Og drar hjem uten! Ikke for at jeg ikke orker kjøpe det, men fordi jeg ser ordet, men hjernen min får ikke signalet den burde oppfatte som at det er en vare jeg skal kjøpe. Jeg ser ordet, men skipper over det og kjøper det ikke...Det rare oppi alt er at er det noe til meg selv jeg glemmer, er det ikke et problem...ser jeg ordet på en vare noen andre har bruk for, men ikke gidder kjøpe selv, da det er lettere å sende meg, da er det min  latskap, eller at jeg "kun driter i det fordi det ikke er noe jeg trenger!" 

-jeg forsøker forklare, men ingen synes å forstå hva jeg sier...

Jeg har røntgenbilder og forklaring på at jeg har hatt et lite hjerneinfarkt eller drypp som har skadet et sted i hjernen min, jeg har arr der hukommelsessenteret er, men det er ikke en god nok forklaring, fordi det står ikke i journalen min...Jeg har ikke snakket med noen om det...så da kan det jo ikke være tilfelle, selv om det står i papirene fra Unilabs! 

Jeg er overvektig. 102 kilo og står fast der. Jeg spiser alt for mye, sies det. Og jeg spiser godteri hele tiden, drikker for mye brus...iskaffe...er lat, for jeg trener ikke...lat, feit og later som om at jeg ikke kan trene, ikke husker osv...jeg spiser kanskje 4 knekkebrød og middag på én dag...noen ganger kun knekkebrød...og av og til potetgull i små skåler...men brus, ja...jeg drikker cola zero...og iskaffe uten laktose og sukker...av og til en kopp te...jeg føler ikke at 2 poteter og f.eks grønnsaker og 3-4 fiskekaker er mye mat, men noen sier det er for mye i en porsjon...og at jeg ikke spiser mer den dagen, betyr ikke noe...

At jeg er syk, det kan ikke være tilfelle...jeg lyver jo om alt! Er ufør pga jeg hadde utholdenhet til å kjempe mot NAV i over 7 år...

Men lat som fy faen! Kanskje jeg skal skrive en bok om hvor infam jeg er, som har lurt systemet for å få drittlav trygd, minus på konto hver måned, miste hår, miste tenner, ha hjertefeil, utslett overalt, høyt blodtrykk og ha hukommelsessvikt, pluss brudd i foten, hovne og kulete ledd, urinsyregikt og artrose i leddene, feite fingere og vann i ankler og legger, utposninger på begge innsidene av lårene mine etter hjerteoperasjon...

Leger som ikke hjelper, fordi de sannsynligvis ser det alle andre ser, bare ikke en lat hypokoder som jeg...at jeg faker!!

Jeg er så sliten...jeg er ikke frisk og jo, diagnosene jeg har, er ikke falske, de er ekte og de er livstruende...høyt blodtrykk, kryssallergier som stopper meg i å svelge av og til, WPW-syndrom...hjertet mitt jobber hardt...og det er tydeligvis at jeg er feit og lat som er årsaken, dir alt kan enten pakkes i fedmesekken eller i fivrosekken, og alle vet jo at fibromyalgi er en dumpe-diagnose- selv om nevrologer ved Martina Hansen klinikk ga meg diagnosen...og at jeg var 67 kilo og så ganske normal ut før jeg ble syk og fikk kortison osv, og gikk opp fra 67 kg til 109 kilo på 2 mnd, det er jo bare tull! Til og med da jeg var 67 kilo, sa folk at jeg var "dryg" og "overvektig!" 

Jeg ser bilder av meg selv som 67 kg og gråter...jeg hadde tenner...hår på hodet som var langt og tykt...ingen utslett...ikke psoriasis i ansiktet eller i ørene...jeg så ganske bra ut...og enda da fikk jeg slengt i trynet at jeg drakk for mye brus, spiste for mye, var feit...

Er jeg aldri bra nok? Er jeg bare et fælt, lat, feit og udugelig menneske? 

Jeg er sliten og drittlei av å ikke være bra nok...ikke få være syk uten dårlig samvittighet for at jeg aldri strekker til...og drittlei av mistro og baksnakk! 

Jeg lå i hele går...med ekstra påheng av forkjølelse. Feber, leddverk, hoste, vondt i et øre og tett og sår hals...og det er tydeligvis også bare tull...et skuespill for å slippe vaske og rydde hus, lage mat osv...enda så rydder jeg og vasker hver eneste jævla dag! Men det er aldri godt nok! 

Det er over...jeg gidder ikke lyve eller dekke over mer...jeg er udugelig og lat...feit...stygg...og ikke brukende til noe...så hvorfor? 

Hvorfor er jeg her når jeg ikke er brukende til noe? Når kan jeg ha fri fra det eneste jeg er satt på jorda til å gjøre? Husarbeide, oppvarte andre, lage mat? Er det alt jeg skal for resten av mitt liv? Enten rydde eller få tyn for at jeg ikke er god nok? Synes synd i meg selv? For jeg er jo ikke...arrrgh.. drit i det. Er så mamge andre som har det 1000 ganger verre enn meg...og sykeste er at jeg misunner dem faktisk! How twisted is that? Ikke sant? For ingen setter pekefingeren i nesa på dem og de får lov til å være syke...være seg selv...ingen kladrende ord eller klager...likevel har de det 1000 ganger verre...så hvem er jeg til å syte? 

Beklager... skal slutte...sutrer for mye når jeg ikke har noen grunn til det...

A.

2023 på hell...

Godt Nyttår...

Siste kvelden inn i 2024 står for tur og i refleksjonens ånd, ligger jeg i sengen min og hører på musikk, med hundene og pus snurret rundt beina mine-både over og under dynen.

2023 har bydd på så mange utfordringer for min familie og særlig helsemessig på alle områder. Det er nesten ingen som ikke har vært rammet med et kroppslig angrep på vondt og mer vondt, redsler og skremsler som hjemsøker oss som spøkelser fra en annen dimensjon og man kan begynne lure på hva i all verden er oppstarten til alt!!??

Noen av oss voksne har aldri hatt så mye plager som det siste året har bragt inn og mange skylder på covid-vaksinen og det kan jo sikkert være noe i det, men det forklarer da ikke alle tingene de som ikke har tatt vaksinen har fått...så, det kan jo spekuleres i både og, men...Jeg har sett over min egen merittliste med dritt- blodprøver og falske håp om å bli bedre, medisiner som i ene øyeblikket ikke funker, for så å funke for mye for så å ikke hjelpe veldig likevel...jeg har mulig fått den berømte leddgikten, urinsyregikt, er hoven i fra magen og ned, sliter med smerter og kuler i underhuden på begge armene mine- underarmene...magen er helt i opprør, reagerer som fy på mat og laktose...men likevel- ikke noe hjelp å få, fordi blodprøvene- til tross for å ligge helt i øverste del mot røde tall- er innenfor normalen, så da kan de liksom ikke medisinere det...så jeg må bare unngå å spise eller drikke ting jeg merker jeg får vondt av. 

Kreften har slått ned hardt i familien min. På min og på min manns side. Hvem som har hva, er ikke opp til meg å fortelle, men at jeg HATER den sykdommen som pesten, kan jeg si! Den er altkonsumerende og man er så hjelpesløs...og så hjerneslag...og hjerteinfarkt og operasjoner, væskeansamlinger som ikke skal være der. På mine nære...og jeg kan ikke gjøre noe annet enn håpe og faktisk nesten be...for jeg er ikke klar for å miste dem...ingen av dem...jeg er så elendig på å ringe dem, fortelle hvor glad jeg er i dem og hvor mye jeg savner familien min, selv om jeg elsker å bo her jeg bor...jeg skulle ønske de bodde her i mitt paradis, men alle velger jo sine egne paradiser på jord og slår seg til ro der de er...

Og så barna...de minste...som skal plages med helsen allerede før de liksom startet opp i livet...?? Hva er greia? ADHD, medisiner og tanker, øyne og ører som plager, betennelser i blodårer epilepsi og rare anfall som ingen forstår, inn og ut av legevakter og sykehus, diabetes...det er bare ikke riktig... er det oss? Er det samfunnet i dag som gjør at vi påfører oss livsstilssykdommer, arv, miljø, belastninger fra gener??? Hva er greia? Jeg er så sliten og lei og ser på at leger gjør innsatser av og til, for så å drite i hva som foregår og feier problemene under teppet og så sitter man som et fjols og får ikke gjort noe fornuftig med det...

Nei...2023 har vært røft...folk i familien min kjemper stormer på åpent hav i alle retninger...ikke engang hundene mine slipper unna...Storm har hatt 4 stygge anfall i år, heldigvis bra mange mindre enn før...Canto går på nervemedisiner- ikke pga frynsete nerver men pga skiveutglidning i ryggen...så de eldres de også...og Storm plages med magen, blødninger og diaré...så der er det diett på gang...det kan være årsak fra epilepsimedisinen og mat han ikke tåler. Han reagerer på ribbe og kalkun...noe som er snodig, men han blir så dårlig i magen av det, så han får ikke det mer...promper så det stinker ned hele soverommet..ler...er forferdelig, men sånn er det...pus er frisk. Nesten for frisk, for han er nabolagets tyrann og ramponerer naboens hus og katter...så han er tvungen innekatt! Ser ut til at han aksepterer det nå da...godt man holdt han inne hele første året hans og hadde han i bånd, for han er vant med det nå. Så han protesterer ikke ofte og har de siste par dagene ikke engang villet gå ut...

Jeg har tenkt mye på nyttårsforsett...jeg har et par punkt på agendaen...

1. Overleve...jeg skal fylle 50 år...og innen 7 august håper jeg på å ha fått reparert alle tennene mine som ramler ut av munnen min...

2. Vekt...jeg må få bukt med vekten min, skal mote meg opp og be mer om hjelp. For det er så vondt å gå slik...jeg klarer ikke trene pga smerter, så legen min må hjelpe meg finne en bedre løsning enn diett og trening, for jeg får det rett og slett ikke til. 

Jeg skal bli flinkere å vise venner og familie at jeg setter pris på dere alle. Jeg har gjort mye urett opp igjennom årene, noen mener at jeg har gjort verre ting enn jeg ante jeg hadde gjort og jeg forstår ikke så mye ut av uttalelsene som har blitt sagt...men å føle at noen hater meg fordi jeg ble sint en gang for 13-14 år siden og fysisk tok personen i nakken, for første og eneste gang- den gangen- og ble beskyldt for å ha gjort noe mye verre, som jeg vet jeg ikke gjorde- det er tungt å tenke på...for det er så lenge siden og jeg var ikke helt alene oppi den saken, men har måttet bære på skylden alene fordi andre parter valgte at det var lettere for dem...jeg satt alene med alle ungene, mannen på havet og eksene på hver sin kant...jeg skulle altså holde huset samlet, 5 unger, tre jobber, hund og katt...og venner, øvrige familie, rykter, tull og masse masse arbeide, pluss at jeg slltid hadde huset fullt av venners barn i tillegg...jeg pustet nesten ikke...og ennå føler jeg meg som et monster...fordi jeg fikk en wake-up call for litt tilbake...om å ødelegge en familie, om å være den som trekker folk ned..søppel ble jeg kalt.

Nå er jeg ærlig altså...jeg sier ikke hvem som har sagt hva...jeg sier at jeg og mine har blitt kalt søppel...og at jeg har ødelagt en familie...og jeg sitter å lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette...jeg skal på strak arm ta mine feil og omfavne dem...men det må være noe galt med meg siden jeg ikke helt vet hva jeg har gjort...?? Om den episoden hvor jeg tok tak i en tenåring som ropte og skreik meg i ansiktet- sint på noen helt andre enn meg egentlig- om det skal være årsak til flere år nå med ufred og ignoranse?? At man ikke skal få delta i gleder og sorger slik man skal i en familie og alltid få høre at du aldri er god nok og aldri har vært en del av familien...ikke engang etter over 20 år...

Jeg gjør mitt beste...og de jeg elsker, elsker jeg hardt og på bekostning av alt...av hele meg...

Nei...la 2024 bli litt bedre...selv om jeg vet at dette nye året vil bringe mer smerte for mange av familiemedlemmene mine og jeg kan ikke gjøre en dritt for å stoppe det...annet enn å be om mirakler og være til stede i ånden...

Jeg elsker dere...familien min...

Elsker dere...

Jeg er så sliten og lei...

Jeg begynner å tro at jeg innbilder meg alt jeg føler, at det kanskje er psykosomatisk, at det som skjer med kroppen min er min egen feil, at jeg kanskje er hypokonder?? For jeg blir, etter over 10 år inn og ut av legekontorer og ayjehus etc, fremdeles avvist, avfeid, ignorert, omplassert, sendt hit og dit, ikke trodd...når ikke legene gidder, hvorfor skal mine nærmeste gidde? 

Jeg ser ingen ende, ingen lys i tunnellen...for selv om blodtrykket plutselig er litt bedre etter å ha sluttet med BT medisinene, så har jeg fremdeles vondt, trappen er ennå et kjempeproblem, jeg er isende kald på beina, klarer ikke ha på sokker, og når jeg tar på beina med hendene, er beina glpende varme, men jeg føler isende kulde og smerter. Jeg har konstant betennelse i øynene, trykk i øunene, utslettet kommer og går- det er IKKE betente hårrøtter, psoriasisen har spredd seg i ansiktet mitt og i og bak ørene, jeg er tjukk, tung, jeg spiser ikke usunt og tør nesten ikke se på godteri fordi ser folk at jeg kjøper godter, stirrer de meg i senk..."du er så feit allerede og så kjøper du mer å bli enda feitere av!!??" Jeg er ikke dum, jeg ser hvordan folk ser på meg...og jeg hører kommentarene...og jeg får det slengt i trynet ofte . Jeg har kjøpt smågodt 3 ganger i år...og følt meg skyldig hver gang...

Jeg er ikke frisk, men lurer virkelig på om jeg er mindre verd enn andre...jeg har ikke en dødelig sykdom...tror jeg...de sier at jeg ikke har det, alle som snakker bak ryggen på meg, at jeg burde være takknemlig som ikke har kreft...eller andre sykdommer som kan ta livet av meg...men...jeg har hatt skyhøyt blodtrykk, fått diagnosen WWP syndrom...og nå har jeg plutselig hatt sinnsykt lavt blodtrykk...og plutselig har jeg 160/100,5...og de sier det er normalt og det presiseres også at jeg må huske på at mitt BT apparat viser 8 mer i tallene enn på legekontoret og det på legekontoret er byttet ut med et helt nytt apparat nå og det har vist omtrentlig det samme som mitt private apparat gjør, men det gamle apparatet de hadde, viste altså 8 mindre enn mitt i tall.. så jeg aner ikke nå hva jeg skal tro...okke som...jeg er heldig som ikke er på sykehus...som kan gå hjemme og være "frisk".. jeg kjenner på meg at jeg ikke er ok...men kanskje det bare er innbildning...at jeg bare synes synd i meg selv og er feit og lat...det er jo det folk mener...så...

Har en jævla dårlig periode nå...dårlig dag...takk himmelske makter for Storm, Canto og Gizmo...mine pelsklinger...de er her okke som...dømmer meg aldri...

Skal sove litt...

A.

Har ikke jeg lov til å være litt redd?

WPW syndrom...Høyt blodtrykk...høy puls...vondt i ledd og muskler konstant...

"Kom tilbake om 3 mnd!" 

Overvektig, full av utslett som ikke blir borte, mister håret, mister/knekker tenner, hovner opp i lår, legger, ansikt og skuldre/rygg, overgangsalder...

Vondt...alt er tungt...gå i trapper er et mareritt...

Sier jeg for mye, rister folk på hodet og tenker at jeg syter og klager, at folk har det verre, jeg har jo iallefall ikke kreft osv...det kunne vært verre osv...himler med øynene...jeg er en hypokonder. 

"Hvordan har du det, Aina?" 

Sikker på at det er et spørsmål du vil ha svar på? Jeg har det ikke bra! Jeg stresser hele tiden inni meg, fordi jeg strekker ikke til...jeg klarer ikke engang vaske mitt eget hus, men føler ikke at jeg kan be om hjelp, for jeg "går jo bare hjemme!" 

Jeg er redd...jeg er sliten...jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å bli bedre, kan jeg bli frisk? Skal jeg slutte å spise? For jeg får vite at jeg spiser jo bare drittmat og prosjonene jeg spiser er for mye og blikkene jeg får ute blant folk, de er så leie...for jeg dømmes ut i fra innpakningen min...uten at folk vet hvem jeg er eller hvorfor jeg ser ut som jeg gjør...

Og prøver jeg forklare, er det jo bare unnskyldninger, for jeg synes jo helt klart bare synd i neg selv og er en løgner og hypokonder!

"Pasienter med WPW-syndrom har økt risiko for alvorlige rytmeforstyrrelser. Spesielt farlig kan det være dersom de også får flimmer av forkamrene (atrieflutter eller atrieflimmer). I sjeldne tilfeller kan det føre til plutselig død."

Sjeldne tilfeller kan det føre til plutselig død...hvor sjeldne da? Er dette noe jeg må tenke på? 

"Høyt blodtrykk er den viktigste risikofaktoren for sykdom og død på verdensbasis."

Jeg har høyt blodtrykk konstant...og høy puls...hele tiden...90 i undertrykk er det laveste jeg har målt på over 1 år... 123 i overtrykk en eneste gang, ellers 145 og opp i overtrykk...konstant...klarer jeg å roe meg ned hos legen og BT viser som sist: 147/93, da var det liksom supert...vel, 10 min etterpå var BT 149/123...og hvilepuls på 120...kjempesupert! Men det skrev ikke legen ned...nei, de skrev det laveste! Supert! 

Og siste 3 mnd har jeg vært hos 3 forskjellige leger og jeg aner ikke hva de heter engang og jeg må fortelle epikrisen min hver eneste gang jeg drar på kontoret til min egen fastlege fordi hun tar ikke imot meg selv, men "siden jeg synes det haster med deg, får du legene her som er ledig!" Og så kom tilbake om 3 mnd, siden det haster så med deg...

Så...har jeg ikke lov til å ta meg selv seriøst? Har jeg ikke lov å være redd? Skal jeg virkelig se slik ut som dette resten av mitt liv? Feit, tannløs, utslett, miste hår, hoven overalt og ha vondt, og ingen som sier at de kan hjelpe meg? 

"Du må gjøre det selv, ta deg sammen, bestill deg time, fiks tenner!"

Jeg har ikke penger til noe som helst fiksing...får jo trygd, men den går jo til alt som har med huset å gjøre...og kjøper jeg meg noe utenom, bestiller meg noe? Vel...orker ikke engang skrive om det! 

Nå må jeg til dyrelegen med hundene...noe som også er et problem jeg skal stresse over...

Jeg tror ikke jeg selv engang forstår hvorfor jeg er er...for det er jo ikke godt for noe...

A.