Så klart ønsker man jo det vanlige- at verden roer seg ned- at de rikeste og mest grådigste menneskene lærer seg folkeskikk og menneskeverd, at verdens ledere forstår at en sandflekk i Gaza ikke må kriges om og at våres eget folk i nabolandene Russlamd og Ukraina tar til vett og slutter med hva de nå enn egentlig krangler og dreper hverandre for- for helt ærlig så begriper jeg ikke en dritt om hva de herjer med der borte!
Og midt oppi all krig og krangling og elendighet der ute i nær og fjern verden- så sitter jeg med tanker om hva som har hendt sålangt i mitt eget liv! Ikke akkurat krig og elendighet- men mye uforståelig og såre temaer som jeg føler jeg ikke har noen som kan lytte til hva jeg tenker om det uten å kanskje si så mye om det i retur- fordi...jo, fordi det er jo bare mine tanker liksom og de har ikke noen fasitsvar...
Jeg er 50 år...hva har jeg oppnådd i livet mitt? Jeg vet at noen sitter og tenker at jeg ikke har oppnådd noe og at de skal ihvertfall ikke bli som jeg...og de gjør alt de kan for å ikke bli som jeg...og det er vel og greit...problemet er bare at man ser ofte bare det bildet man maler på ytan- som de sier- man ser ikke alle linjene som går i dybden.
Jeg har gått skoler opp igjennom årene- jeg har to autoriserte utdannelser i helsevesenet...jeg hadde engang et snitt på 4,9 og synes ikke det er så ille innen vgs. Jeg er autorisert hjelpepleier- som i dag heter helsefagarbeider og jeg er autorisert legesekretær som i dag antakelig kalles helsesekretær uten at jeg har orka forske på det...dette har jeg utført på til sammen 4 år...og jeg har tre barn, vært gift før med barnas far og er nå gift med han jeg gifta meg med 11 august i 2007 og det vil si at vi har vært gift nå i 17 år faktisk! I dag! Gratulerer med bryllupsdagen!
Og han har 4 barn...og vi har en hel haug med barnebarn!
Og de som tror at det er såre enkelt å være mor, stemor, bestemor, stebestemor og kone- pluss søster, datter, tante og filletante og grandtante, niese, kusine, svigersøster og svigerdatter, osv, med så mange mennesker som man skal gjøre til lags og tilfreds, må tro om igjen! For det er ikke enkelt! Man tråkker alltid noen på tærne, man har så mange roller og ansikt man skal tre inn i at det virket håpløst! Tenk om man bare kunne være seg selv og ikke settes i noen bås?
Jeg har ikke alltid selvinnsikt og forstår ikke alltid hvorfor folk blir sinte på meg- jeg unngår å ta ting opp, lar folk finne sin plass og sette meg i en eller annen bås og så aksepterer jeg at de mener at slik er det- og så lar jeg dem leve i den sannheten de har skapt om meg og lar det passere. Jeg sitter igjen med skyldfølelser for ting jeg ikke aner hva består av og forstår heller ikke hvorfor folk ikke kan omså skrive alt de føler og tenker om meg og sende det til meg...så kan jeg i det minste få prøvd å forsvare meg eller forklare meg!?
Jeg blir ignorert! Det er nok den verste form for straff, særlig når man ikke helt forstår hva man har gjort! Og så får man beskjed fra andre at man er hatet- og det uten at jeg fatisk har gjort noe mot de som sier at de har lagt meg for hat. Og jeg skal ikke ha lov å snakke om det! Jeg skal ikke stille spørsmålstegn ved noe eller noen, og heller ikke forsvare meg! Jeg har hele livet mitt alltid fått beskjed om å holde kjeft og godta at sånn er det! At jeg skal drite i hva folk sier, tenker og mener...er jeg den dumme som heller mener at kommunikasjon er viktigere? At man, særlig i nære relasjoner, skal kunne si ting til hverandre, ta den diskusjonen eller krangelen, bli sinte og lufte alt skittentøyet og så prøve snakke med hverandre etterpå- og ordne opp i ting? Jeg er jo en voksen dame og ting jeg kan ha sagt eller gjort for 15-20 år siden er jo ikke den jeg er i dag! Jeg har jo faktisk vokst og utviklet meg og jeg er rund i alle kantene og klarer tenke meg frem til mine egne feil og mangler- men det er ikke lett når man ikke kan kommunisere med mennesker som har en oppfstning av en for lenge siden og som ennå sitter og ruger på gammel dritt man burde ha luftet ut for lenge siden!?
Jeg sa engang i verden at jeg hater å snakke i telefonen! Og tro meg, jeg har slik mobilangst at det ikke ligner grisen! Men det gjelder IKKE familie og evt venner- jeg kan ha dager h or jeg ikke snakker med noen- men det er ikke pga jeg ikke vil snakke med en eller flere i familien eller venner, men det er snakk om fremmede! Mobilnr jeg ikke kjenner til...og offentlige kontorer. Jeg hater å ringe til f.eks legen min, eller NAV, eller banken, eller telenor når jeg plages med nettet...eller f.eks strømselskapet osv...ikke aner jeg hvorfor, men jeg ringer konsekvent IKKE hvis jeg kan chatte istedet! Kan jeg skrive en e-post eller en melding, da klarer jeg meg best!
Jeg tror det kan være frykt for å snakke for mye, si dumme ting og få personen i andre enden til å tenke at de snakker med en idiot som ikke har peiling. Når jeg skriver, klarer jeg å sortere ord og tanker og da føler jeg at jeg har kontroll!
Mens familie og venner- de kjenner meg og vet hvem de snakker med, de er ikke fremmede, så jeg snakker med dem...hvis jeg ikke er i skikkelig dårlig form...da får de en mld om at jeg ringer tilbake når jeg har hentet meg inn!
Jeg tror ikke noen kan sitte i mange år og tenke at jeg hater å snakke med dem- hvis de er i nær familie eller vennekrets- det lille man har igjen...rekkene tynnes ut...man mister noen på veien uten tvil...livet skjer...og døden også...
Jeg hadde ikke mye tid til å være en god mamma...den følelsen sitter jeg med...jeg jobbet mye, jeg hadde venner, familie, vi var i mc- miljøet og i klubb- og ja, jeg sier vi, for han var så gud dæven ikke alene om beinet...jeg beundrer mange av damene som er sammen med menn i mc-klubber, for fy faen det er en egoistisk hobby de setter foran alt og alle...det er som alle andre sekter i grunn! Og jeg er ikke redd for å si min mening mer- for der skulle man jo også holde kjeft! Sa jeg noe, og mente jeg noe, holdt de andre ansvarlige som om jeg ikke kunne tenke en eneste klar tanke på egen hånd! Idioti!
De setter klubb, familie og partner i den rekkefølgen! Og går man ut av det, er man jo omtrent død for den verdenen! Man har liksom vært familie i 10-15-20 år, møttes til alle tider, støttet og vært tilstede, og så blir man helsemessig i ulage, har alt for mye jobb, ting skjer og man kan ikke være like mye aktiv som man engang var, og poff...alle borte og man hører ikke en lyd, man slettes fra Facebook og så er man plutselig ikke venner eller familie mer...just like that!
Og det er greit...livet skjer...og man har ikke plass til "vanlige" folk mer...
Og så sitter jeg og tenker- "var det og er det verdt det?"
Jeg forsaket mine barn føler jeg...jeg stilte opp og støttet en hobby og reiste rundt som en tater på to hjul for å tekkes en haug med mennesker som ved et knips ikke brukte en kalori for å glemme at jeg noen sinne har eksistert? Den følelsen sitter dypt inne i meg!
Hva kunne jeg ha gjort for min egen familie nær meg istedet for masse folk som ikke har noe som ligner blodsbånd til meg i det hele tatt?
Og mine barn- dette plager deres mammas hjerte og vil alltid gjøre det. Jeg prøver nå så godt jeg kan med dere og med barna deres og ta igjen for tapt tid, men vet at jeg aldri vil strekke til for dere...for barnebarna våre- de vil aldri kjenne meg som annet enn Mimmi som de alltid kan være hos, som leker med dem, drar på små turer og som alltid har dørene sine åpne! Mens dere, dere ser på meg som den figuren som var innom- som prøvde rydde og holde fasaden i orden, som vaska klær, lagde mat og var tilstede for alle andre enn dere antakelig! Jeg sa sjelden nei, og når mannen min var borte og jeg ikke kunne dra sammen med ham, var det jo jeg som faktisk var hjemme til enhver tid egentlig...men da var dere så store at det å "henge med mamma/stemor" var ikke det dere ville...og jeg kjørte dere, henta dere og føler i grunn at på mange områder var jeg sjåfør og en av to som satte mat i kjøleskapet og ga dere rene klær...mens følelsesmessig var jeg ikke tilstede for dere i det hele tatt...
Og derfor får jeg følelsen av at alt som i dag kommer frem fra den tiden- er min feil og at jeg står bak alle valgene som har blitt tatt!
Tro meg, jeg hadde ikke noen valg...jeg ble alltid dradd mellom asken og ilden...jeg ville være mamma, ha et rolig litt a4 liv, men fant en ikke så rolig og slettes ikke a4 mann...og han er ikke alles kopp te, det vet jeg, men han er mitt livsvalg...vi krangler og kakler og gnager hull i hodet på hverandre og er sinte og grinete på hverandre om alt fra å sette i oppvaskmaskinen til å kjøpe ting man har lyst på eller mener man har bruk for og denne dynamikken har vi hatt i 25 år sammen...kaklin og krangling...jeg har aldri vært redd egentlig for å si hva jeg tenker, men folk synes ikke det er så morsomt at jeg gjør det, så det ender opp med at jeg holder kjeft til slutt...
Men hvordan skal man ordne opp i ting når man ikke skal få lov til å snakke?
Det verste jeg vet, er når jeg får en påstand slengt i fleisen og så skal jeg ikke ha lov til å svare eller stille spørsmål ved den påstanden!
Eksempel: "Du spiser for mye medisiner! Du tar i mot hva som helst fra hvem som helst!"
Jeg prøver svare, men blir avstengt med st det jeg sier er pisspreik og at det holder for det er jo bare tull at noen prøver å si noe...
Og det sinnet inni meg da....det koker i blodet! Jeg holder på å klikke i vinkel, men biter det i meg til slutt for å slippe mer bråk...
Jeg spiser IKKE mye medisiner...jeg spiser kosttilskudd og vitaminer ved behov...jeg tar to piller mot smerter på tilsammen 350 mg for dag, det er depottabletter som har eb virkningsintervall på 12 timer pr pille. Kl 07.00 og kl.19.00 hver dag tar jeg de to. Jeg har allergimedisin pga jeg er veldig allergisk mot mye rart som av og til stopper svelgefunksjonen min...og jeg skal egentlig ha en epipenn liggende pga dette, men har aldri hentet den ut pga den er så himla dyr.. og så har jeg hjertemedusin mot høyt blodtrykk- som også har vanndrivende og blodfortynnende i seg- pga ja nettopp et litt dårlig hjerte...og så har jeg paracet ved behov... noe jeg ikke tar hver dag, men kun ekstra når smertene mine er hardere enn normalt.
Ja, jeg har spist pinex forte eller paralgin forte som jeg har fått av familiemedlemmer av og til når paracetten ikke virker i tillegg til min faste medisin...og jeg har tatt to kvalmestillende tabletter i år pga jeg var så kvalm og ville så kaste opp pga noe mat jeg ikke hadde tålt...matallergi er kjekt når man ikke er allergisk nok iflg grafer og prosenter men likevel ligger helt i toppen av skalaene...og så har jeg tatt sovetabeletter to eller tre ganger i løpet av hele mitt liv...pga tunge dager mht en tøff skilsmisse...og det er over 25 år siden...så nei, jeg synes ikke jeg spiser masse medisiner...men det er vel ikke opp til meg å bedømme...
Jeg hverken røyker, snuser eller drikker...min største synd er at jeg er glsd i potetgull, brus og mat...jeg er tykk! Jeg har ikke alltid vært feit, men er det nå og tro meg, blikkene og kommentarene...de kommer i flommer og jeg skal ikke forsvare meg der heller. Jeg er feit, lat og tar ikke vare på helsa mi fordi jeg nelter slutte spise godterier, drikke brus og spise mat og så trener jeg ikke..."du må slutte spise godteri og bevege deg mer!"
Og sier jeg at jeg ikke spiser mye eller at jeg ikke klarer trene pga en venstre side i kroppen som ikke funker, smerter og prøver forklare mht mat og porsjoner og st jeg kan ha en pose potetgull liggende så lenge at jeg til slutt kaster den, da himles det med øynene og fnyses og jeg føler meg liten og dum!
Jeg har fylt 50 år...og alle rundt meg har sine meninger om meg og mitt liv! Hva jeg kan snakke om og ikke snakke om, og når jeg skal snakke og til hvem!
Men at man skal snakke om elefanten i rommet- det skjer ikke...da er det plutselig ingen som vil snakke 100% og jeg får bruddstykker slengt i trynet og så går jeg og trekker egne konklusjoner som kanskje er helt feil for alt jeg vet, men så lenge du ikke sier noe, så regner jeg med at da er det slik det skal være og man skal ikke omgås...eller snakke sammen mer...du skal leve ditt liv og jeg skal leve mitt og ikke skal vi bruke tid eller penger mer på å sees...og jeg har jo bare med å godta at slik er det, ikke sant?
Jeg er for gammel...og jeg er ikke pen, har mistet så mye av meg selv til sykdommer at jeg knapt har annet å snakke om...men vi gjør jo ikke noe sammen mer...så jeg sitter jo her jeg, alene mesteparten av tiden...
Og vet dere hva? Alenetid er deilig...men jeg vil gjerne snakke litt med dere av og til...og få besøk av og til...ikke alltid være den dere ikke gjør noe sammen med...
Min egen, nære familie...de kommer ikke på besøk og de har aldri løpt ned dørene mine- ikke engang når jeg bodde bare noen mil unna...og unnskyldningene har alltid vært mange...og rimelig dumme...men det menes at det har vært legitimt...og jeg mener det er tull! For man kan omgås mennesker man ikke liker og fortsatt være voksne og siviliserte. Jeg har ikke alltid likt alle rundt meg, men har alltid klart å omgås folk likevel...fordi selv om personen jeg ville være med, hadde mennesker i livet sitt jeg ikke likte- holdt keg meg oppe og smilende og høflig rundt dem av kjærlighet og respekt til den jeg var der for...
Har jeg problemer med noen, unngår jeg å lage mer krøll rett og slett, for vennen eller familiemedlemmet sin del...
Ikke ufeilbarlig naturlig nok, man har jo sagt ting av og til som man kanskje ikke burde, men likevel...
Jeg er 50 år og har tusen tanker i hodet og må nok skrive mer om ting etterhvert...gå til en psykolog en dag kanskje? Skrive en bok? Hehe...
Jaja...er litt tom for ord nå kjenner jeg...men det vil komme mer her...har mange ting og sortere...hvilken vei skal jeg gå nå bl.annet...
Til neste gang...
A.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar