Slik har jeg det - helt åpen og ærlig!
Jeg er 52 år, og jeg er så utrolig sliten.
Ikke fordi jeg vil være sliten, men fordi kroppen min har båret mye, lenge.
Jeg lever med mange sykdommer samtidig... Cushings, Wolff-Parkinson-White som er en hjertefeil, fibromyalgi, høyt blodtrykk, utmattelsessyndrom, feilstillinger i begge beina og anklene med plattfot som gjør meg skjeiv, skoliose, hofteproblemer, ødemer i begge beina og på innsiden av lårene, migrene, astma, psoriasis, svelgeproblemer, jeg føler meg ofte tykk i halsen og våkner om natta av at jeg ikke får puste.
Tennene mine knekker og faller ut.
Jeg har mange medisiner som også tærer på kroppen...
Jeg har ikke vært slik som dette i så sinnsykt mange år- overvektig og tung...
6 år ca...selv om folk ikke tror meg...
Vel, mye av det som feiler meg står ikke samlet i journalen min...noe står i journaler som ikke er digitalisert- Noe står i brev, noe er bare sagt muntlig, noe ligger i andre journaler igjen som ikke er videresendt til nye fastleger og mye er ikke engang scannet inn...
- Jeg har til og med funnet ut i ettertid at det ble funnet en hjerneskade på en hoderøntgen som har påvirket ord og hukommelse i flere år, uten at noen fortalte meg det...
Derfor må jeg lete selv for å forstå hva som faktisk gjelder meg.
Og når jeg gjør det, får jeg beskjed av en lege om at jeg må "slutte å lete etter diagnoser".
Det er vondt, for jeg leter ikke etter diagnoser.
-Jeg leter etter å forstå hvorfor jeg har det sånn.
En lege har også sagt muntlig at hun tror jeg har ADHD, men at jeg er for gammel til å få utredning.
Da kjennes det ut som om jeg ikke skal fikses på mer, fordi jeg ikke er ung.
Kroppen min har forandret seg mye. Jeg har blitt overvektig og jeg savner kroppen min og tennene mine.
Jeg savner å kjenne meg som meg selv, og å føle meg fin. Jeg savner meg selv...
Jeg går på 1500 kcal diett via overvektspoliklinikken i Moss. Jeg har veid og målt all maten lenge. Jeg hater det, men jeg tvinger meg, fordi jeg må. Noen dager sprekker jeg, som når jeg spiser potetgull eller pommes frites selv om jeg har nådd målet for dagen. Da får jeg en enorm følese av skam, og tenker at jeg må ta meg sammen igjen i morgen...
Skal man virkelig føle skam over en neve potetgull, nesten så man begynner å gråte?
De på poliklinikken sier at jeg ikke skal veie maten.
Det gjør meg redd, for da vet jeg ikke om jeg spiser nok og riktig.
Samtidig vet jeg egentlig mye, for jeg er hel ved- som de sier!
Jeg vet masse!
-Jeg kan tallerkenmodellen. Jeg vet hva 2 knekkebrød og 2 brødskiver er, hva 3-4 mandler er, hvor mye saus og grønnsaker som er nok, at et stykke laks uten skinn er ca 110-120 gram, at et kyllinglår uten skinn er ca 120 gram, at jeg kan se på pakken med entrecôte hvor mye 1 eller 2 stykker veier, at 4 små poteter til 60 gram metter øyet mer enn 1 stor.
Jeg har mengde som metter øyemål.
Jeg har kunnskap.
Jeg er bare så sliten av å måtte bevise det hele tiden.
Det vondeste er følelsen av å ikke bli trodd.
Når jeg sier at jeg er syk og har vondt, og folk sier "du har så mange diagnoser, vi klarer ikke henge med".
Da kjennes det ut som om jeg er for mye...og jeg prøver å gjøre som dere sier til meg før hvert eneste selskap dere tar meg med til... "Ikke snakk om sykdommene dine, ikke fortell hvordan du har det!"
Og jeg ender opp med å sitte stille og snakke med unger istedet! Ingen voksne! Bare barn!
Fordi- Jeg har også fått slengt i fleisen at "ikke alt må deles og at noen bør begrense henne". Det er sårt, for jeg deler ikke for å gjøre noen flau eller for å drite ut noen.
-Jeg deler fordi jeg føler meg ensom i sykdommene.
Når jeg prøver å snakke om det- når folk spør hvordan jeg har det, så blir de drittlei av at jeg er ærlig og sier at jeg faktisk ikke har det så greit og snakker det bort. Ingen vil egentlig høre, selv om de spør. Da blir jeg sittende alene igjen med alt.
Så da skriver jeg det ned.
Jeg blogger om det.
Ikke for mennesker i nære relasjoner, men for meg selv. Og for andre i samme båt. Kanskje noen leser det og kjenner at jeg snakker om dem også. At de kjenner seg igjen og ikke føler seg alene, selv om jeg ikke får noen tilbakemelding.
Det er derfor jeg deler.
Jeg trekker meg ofte tilbake på soverommet, spiller spill på mobilen og ser tv. Der får jeg ro. Der får jeg være meg selv litt og drite litt i verden. Skrivingen gir meg litt av den samme roen...
Jeg er ikke ute etter sympati. Jeg ønsker å bli forstått.
Jeg er et menneske som har mye i kroppen, som er lei dietter og medisiner, som er lei av å hate alt jeg holder på med, og som er lei av å måtte tvinge meg.
Jeg er sliten, men jeg gir ikke opp.
Det jeg trenger fra andre er ikke råd om mat eller kommentarer om at jeg deler for mye.
Det jeg trenger er å bli trodd på at jeg har det tungt, og at jeg gjør så godt jeg kan...
Det er faktisk ikke dere det handler om, dere som snakker bak ryggen min, som tror jeg lyver for å få oppmerksomhet, som mener jeg "driter meg ut"- og at jeg må begrenses!
Dette er om hvordan jeg faktisk har det...og jeg har ikke så mange andre og snakke med, for dere som jeg trenger at skal tro meg, dere vil heller legge munnkurv på meg og at jeg ikke skal hverken synes eller høres...
Men jeg er her...
Og jeg skal forhåpentligvis ikke noen steder riktig ennå!
-AinaYKS-
