mandag 12. oktober 2026

Du og jeg og vi to....

-Så et innlegg av Henriette Lien på Facebook i dag som traff meg midt i magen. Jeg måtte bare spinne videre på den.

#HenrietteLien

Hun delte en samtale hun hadde med en hudpleier, og jeg siterer henne direkte her:

«Jeg hadde en interessant samtale med en hudpleier i dag.
Hun behandler vel så mange menn som kvinner, og delte noe interessant.
Hun fortalte at når kvinner ligger på benkene hennes, snakker de om mannen sin, barna og familien.
Ganske ofte om det som ikke fungerer i forholdet, og hvordan de føler at de ikke blir sett eller hørt. 

Så kommer det interessante: Når menn ligger på benken og hun stiller dem det samme spørsmålet, er svaret nesten alltid jobben, prosjektet, neste topptur eller sykkeltur. De snakker i jeg-form, ikke i vi.»

Mine tanker videre på akkurat det:
-For det er jo det som er så interessant.
Samme spørsmål.
To helt forskjellige svar.

Hva skjer hvis vi stiller de samme, enkle spørsmålene - og bare lytter?

Så jeg ble nysgjerrig. Hva skjer hvis vi stiller de samme, enkle spørsmålene - og bare lytter?

1. "Hvordan har du det om dagen?"

Hun svarer:
"Jo, det går fint. Men mannen min har så mye på jobb, så vi får ikke tid til hverandre. Og yngste sliter litt på skolen, jeg kjenner at jeg bekymrer meg mye."

Han svarer:
"Bra! Det ruller på. Mye på jobb nå, og så trener jeg mot Birken. Fikk endelig tid til å skru litt i garasjen i helga."

Samme spørsmål. Hun svarer med å beskrive hvordan vi-et har det. Han svarer med å beskrive hva jeg-et gjør.

2. "Hva drømmer du om fremover?"

Hun svarer:
"Jeg drømmer om at vi skal få det roligere. At vi skal finne tilbake til hverandre. Og at barna skal ha det bra."

Han svarer:
"Jeg drømmer om å få til det prosjektet på hytta. Og kanskje ta den toppturen i Alpene jeg har snakket om i tre år."

Hun drømmer på vegne av flokken. Han drømmer på vegne av seg selv.

3. "Hva fyller dagene dine?"

Hun svarer:
"Det er jo logistikken. Hvem skal hvor, bursdager, middager, hente, bringe, følge opp."

Han svarer:
"Jobb, trening, og litt familietid på kvelden."

Det er ikke at han ikke bryr seg. For ham er familien selve grunnmuren, så selvfølgelig at den ikke trenger å nevnes.
For henne er familien hele huset hun går og bærer på inni hodet, hele dagen.

Og her er poenget mitt. Dette handler ikke om at menn er egoister og kvinner er selvutslettende.

Det handler om to feller vi har lært oss.

Mannen har lært at verdi = hva jeg får til. At han skal være en "jeg". Så han glemmer av og til å si "vi" høyt, selv om han lever for det.

Kvinnen har lært at verdi = hvor godt vi-et har det. At hun skal være limet. Så hun glemmer av og til å kjenne etter hva "jeg" egentlig vil, bortenfor det vi-et trenger.

Så spørsmålet er kanskje ikke hvordan vi får menn til å snakke mer i vi-form.
Eller hvordan vi får kvinner til å snakke mer i jeg-form.

Spørsmålet er:
Hvordan beholder vi et sterkt vi, uten å miste jeget på veien?

Hva hadde du svart hvis noen spurte deg i dag: Hvordan har du det - bare du?

Så hvordan finner vi et «vi» i balanse, uten å miste «jeg»?

Takk til Henriette Lien for å sette ord på starten av denne tanken...

lørdag 10. oktober 2026

Trapper til besvær...

Ja, jeg går trapper OPP! Og så klart ned, men ned er jo bare å la tyngdekraften gjøre jobben. Opp er der magien – og pusten – skjer...
-På isbit-jakt og peser meg ned og opp trappetrim på Color Line – Kiel/Oslo

Minibaren på lugaren er lunken.
Jeg mener, den kjøler sånn ca like mye som å puste på brusen.
Så jeg har puttet inn vann og et par bokser brus og lever i håpet...

Håpet heter isbiter...
Og det er visst strengere enn på polet å få tak i.
Jeg har begynt å smiske med bartenderne.
-Nå har jeg klekket ut en plan: bestille "et glass vann med isbiter", drikke vannet og smugle isbitene med tilbake til lugaren.
Sånn Jamesine Bond, bare med isbiter...
-Lurer på om det har vært ville isbit-party på lugarene før oss, siden de er så forbudte?

TV-en er forresten låst til Kanal Svein Erik. Bare sport, Brille og sånt jeg ALDRI ser på alene- kun under stille tvang(ikke så stille fra meg, jeg klager så mye jeg kan!, skal jeg lide, får han lide! Quid Pro Quo! Eller hva det heter)
-Sååå kjedelig!
Og Alle mot Alle! 
Har sett episodene 200 ganger...hver...
(Men man skal vel ikke se så mye TV her uansett, eller???)

Nå har vi lagt til kai i Kiel, så jeg skal tusle opp på dekk og få meg litt mer trim og luft...

Matmessig så passer jeg på, men jeg koser meg også...

Litt øye- og magemål:
Må jeg ha den siste sjokoladebiten nå, eller kan den vente til i morgen?
Så scanner jeg det inn.
Og så tar jeg trappene! 
Ned er lett! Opp er tungt!
I alle fall når jeg går alene – huffer og puffer, har ikke lungekapasitet til å blåse ut et lys en gang, så de tre små grisene er trygg for denne ulven! 
Men det går på et vis, jeg får inn skrittene.
Pust og pes!
Mens 8-10 åringer løper forbi meg...

Frokosten i dag: 

-unggutter fra en eller annen fyllefest i går pustet meg i nakken ved bufféen
..Og de lukta VELDIG bakpå, så jeg måtte sette opp farta, de var fysne på noe mat- og jeg var i veien!
Plutselig hadde jeg hender både foran meg og bak meg som strakte seg etter pålegg etc..
-Fikk med meg 1 speilegg, 4 små stekte poteter, litt brød, skinke, paprika og agurk...og litt eggerøre...

Så fant jeg gull: minicroissanter og små wienerbrød!
Tok to av hver med til lugaren, pluss kjeks og vannmelon... 
Blir snacks i stedet for lunsj. Vi har også grissini, spekemat av hjort med blåbær i, fiken-chutney og noe som heter Zuff – sikkert en slags kjeks.

Jeg skal kose meg på tur, ikke bare passe vekta! Og man blir visst hva man spiser. (Da burde jeg vært syltynn, for jeg sliter med å få i meg 1500 kcal, tro det eller ei!)

mandag 5. oktober 2026

40 millioner- er egentlig lommerusk...

-Det er en regning som forfaller...men fremdeles lommerusk...

Det er rart å se mønsteret i kommentarfeltet under hovedartikkelen i nettavisen!

-Hver gang det endelig bevilges litt til kvinnehelse, dukker den samme kommentaren opp i feltet under – som på skjermdumpen fra Nettavisen: «Vil bruke 40 millioner på kvinnehelse-forskning» -> 
-Hva med oss menn?
-Dette er diskriminerende!
-Menn burde også få årlig prostatasjekk!

Og det er nettopp det som er hele poenget.
Hele poenget med NOU 2023:5

-Den store forskjellen...

Der står det svart på hvitt, side etter side:
"Betydningen av kjønn anerkjennes ikke i tilstrekkelig grad, verken i folkehelsearbeidet, i helse- og omsorgstjenesten eller i helsefaglig forskning og utdanning."
-Skjevhetene forsterkes av manglende politisk oppmerksomhet og prioritering.
-Resultatet er at vi har et helsevesen som i praksis er laget for menn..

Mannskroppen som mal...
-I over hundre år har medisinen hatt mannskroppen som standard.
Kvinner ble systematisk ekskludert fra kliniske studier frem til 1990-tallet, og er fortsatt kraftig underrepresentert i dag.
Det betyr helt konkret at doseringer, bivirkninger og symptombeskrivelser er laget for menn.

Konsekvensen ser vi på legevakten og på hjerteavdelingen...

-Mange medisinstudenter lærer fortsatt ikke at kvinners symptomer på hjerteinfarkt er annerledes...
Ikke den klassiske brystsmerten som stråler ut i armen, men kvalme, kjevesmerter, ryggsmerter, ekstrem slitenhet og tungpust...
-Derfor er kvinner 50 prosent mer sannsynlig å bli feildiagnostisert etter et infarkt, og dobbelt så utsatt for å få hjertesykdom avfeid som angst eller psykisk stress.
-De venter lenger, får færre utredninger og mindre smertestillende for samme smertenivå.

Og dette er ikke unikt for hjertet:

-Det er hele systemet.
Det tungrodde systemet: Endometriose, mammografi og celleprøve...
-Sammenlign en kvinneundersøkelse med en mannlig sjekk-
-En prostatasjekk er en blodprøve (PSA) hos fastlegen.

-Ferdig...

En celleprøve krever gynekologisk undersøkelse med spekulum og cellebørste. Mammografi er fysisk vondt og eksponerende.
Og har du endometriose – som rammer én av ti kvinner – er løpet enda verre.

Endometriose krever ofte innvendig ultralyd, MR og laparoskopi (kikkhullsoperasjon under narkose) for å påvises.
Fordi menssmerter normaliseres – «slik er det å være kvinne» – tar det i snitt sju til åtte år å få diagnosen i Norge.
Sju år med sykemeldinger, avfeiing, smertestillende som ikke virker, og uforklarlig infertilitet.
Norske retningslinjer ble ikke skikkelig oppdatert før i 2023.

Det er tungrodd.
Det er dyrt, og det er utmattende...

– når vi ikke blir trodd: 
Da har vi den berømte sekken...

Fibrosekken:

-Har du diffuse smerter, er sliten, har vondt i hodet, magen og leddene, og prøvene dine er «fine», er veien kort til diagnosen fibromyalgi for mange kvinner.
-Fibromyalgi rammer svært mange kvinner og er en reell og vond diagnose.

Problemet er ikke diagnosen i seg selv...
Problemet er når den blir en søppelsekk.

Jeg snakker med kvinner hver uke, av og til hver dag, som forteller det samme: 
"Jeg blir ikke trodd...
-Jeg blir sett på som emosjonell, som en som klager mye, føler meg som en hypokonder...
-jeg vet legen min ikke tror meg...
-jeg tror legen tror jeg kun er ute etter smertestillende pga jeg ønsker å ruse meg!"

Når en kvinne beskriver smerte, tolkes hun oftere som engstelig...det er et pent ord for det...
Når en mann beskriver samme smerte, tolkes han som at han har vondt...

Tenk på dette;
-Mange kommuner rundt om i landet har innført egne, lokale aldersgrenser for psykisk helsehjelp.
Har du passert 45 eller 50 år, får du ikke hjelp.
Du henvises til privat sektor, der en utredning koster 25.000 - 45.000 kroner.

Dette rammer kvinner hardest. Jenter med f.eks uoppmerksom ADHD ble sjelden fanget opp som barn fordi vi var stille, flinke og engstelige.
Vi ble ikke bråkmakerne i klasserommet...og var vi det, var vi bare bråkmakere som ble sendt i skammekroken eller inn på rektors kontor med melding hjem...
-Nå kommer vi som voksne kvinner, ofte som uføre, og ber om den utredningen vi aldri fikk...

Svaret vi får er forbausende likt det vi får i resten av kvinnehelsefeltet: 

«Det er nok angst. Overgangsalder.
Fibromyalgi. Du har klart deg så lenge.» 
Vi stappes i fibrosekken igjen.

Det finnes ingen øvre aldersgrense i den nasjonale faglige retningslinjen for ADHD.
En kommune kan ikke overstyre nasjonale retningslinjer med egne budsjettregler, men de gjør det til stadighet...
Og det finnes ikke noe vedtak som sier at menn skal prioriteres, men i praksis er det menn som oftere har en gammel diagnose å vise til, mens kvinner avvises som emosjonelle...

Å nekte en 52 år gammel ufør kvinne som jeg- utredning på grunn av alder er ikke godt nok grunnlag, det er diskriminering...og jeg er ikke alene...

-Og det er akkurat den store forskjellen NOU 2023:5 snakker om.

Studier viser at kvinner systematisk får mindre smertestillende og mer beroligende...vi er visstnok ennå hysteriske! 
Vi har et ord for det:
-Å bli gaslightet av systemet.

Å bli stappet i fibrosekken betyr at den videre utredningen stopper.
Du får ikke sjekket hjertet.
Du får ikke sjekket om det er endometriose.
Du får beskjed om å lære deg å leve med det.
Og når du først har fått det stempelet, er det nesten umulig å bli trodd neste gang.

Det er ikke enkeltkvinner som svikter. 
Det er et system som aldri lærte seg kvinnekroppen...

Hva med menn da?
-Ja, hva med menn?
Det er et enormt og viktig folkehelseproblem at menn tar selvmord, at menn lever kortere og at prostatakreft tar for mange liv.
Det må tas på alvor.
Hundre prosent...

Men det løses ikke ved å la være å rette opp kvinnefeltet.

 Det er ikke enten eller...

Og til de som er bekymret for gutta:

-NOU 2023:5 foreslår faktisk selv det dere etterlyser.
Den anbefaler et nasjonalt screeningprogram for prostatakreft og at det opprettes et eget mannshelseutvalg...

Gutta er ikke glemt...

Forskjellen er at menns helse aldri har vært glemt i utgangspunktet...

La oss snakke penger, siden mange tror dette handler om favorisering.

Helsebudsjettet i Norge er på over 400 milliarder kroner.
40 millioner er 0,01 prosent av det.
Det er ikke lommepenger for å favorisere noen, det er en bitteliten start på å hente inn et etterslep som har ligget i en skuff siden forrige kvinnehelseutredning i 1999 – for 25 år siden.

Den forrige utredningen resulterte i nesten ingenting, som NOU-en selv påpeker.

I flere tiår har prostatakreft og hjerte- og karforskning, hovedsakelig på menn, fått mange ganger mer midler enn forskning på endometriose, fødselsskader, svangerskapskomplikasjoner og kvinnehjerter...

Vi har ikke en eksakt oversikt i Norge fordi kjønnsperspektivet ikke har blitt registrert, men internasjonale tall viser det samme overalt:

-Sykdommer som primært rammer kvinner er systematisk underfinansiert i forhold til sykdomsbyrde.

Så nei...
Å bevilge 40 millioner til kvinnehelse er ikke diskriminering mot menn...

Det er et forsøk på å endelig gjøre helsetjenesten lik for alle.
I dag er det kvinner som får dårligere helsehjelp fordi systemet er laget for menn.

Det er den store forskjellen...

-Aina YKS-

søndag 4. oktober 2026

...og hodet kverner videre

 Jeg er ikke lat. Jeg kjemper.
Det er ikke bare viljestyrke. Det er biologi, hormoner og et hode som aldri får fri.

Det er så lett for andre å tenke at det bare handler om å spise mindre og trene mer. Jeg skulle ønske det var så enkelt.

Jeg følger planen. Til punkt og prikke. Jeg er flink. Og likevel står kroppen imot meg med alt den har.

Dette handler om mer enn mat.
Det handler om forbindelsen mellom hjernen og kroppen. Om sult-senteret dypt inne i hjernen som sender nerveimpulser og beskjed til hver eneste celle: "Vi sulter. Hold igjen. Spar på alt." Så selv om jeg gjør alt riktig, så jobber kroppen på høygir for å beholde det den har. Den tror den redder meg.

Så kommer resten av bildet.

Overgangsalder.
Hormoner som løper løpsk. Østrogen som faller og påvirker både forbrenning, søvn, humør og hvor kroppen velger å lagre fett. 
-Og utredning rundt Cushings, der stresshormonet kortisol kan fortelle kroppen at den skal lagre, spesielt rundt mage, nakke og ansikt. Det er ikke innbilning. Det er kjemi som jobber mot meg.

Og ødemene....
Lår, legger og ankler som er tunge, hovne og vonde. Som verker. Tykkhetsfølelsen i halsen som gjør det tyngre å puste. Det er ikke noe man bare trener bort med en ekstra gåtur.

Det usynlige slitet

Den dårlige samvittigheten som kommer bare av å TENKE ordet snacks.

Blikkene jeg tror jeg får fra andre fordi jeg føler meg uattraktiv og fæl. Tårene som kommer når jeg endelig sitter alene og kan puste ut.

Følelsen av å bare eksistere. Å være den som alltid stiller opp og hjelper alle andre, men som aldri blir invitert med selv. Som sjelden hører takk eller glad i deg. Man er der. Man fungerer...

-Og midt oppi alt dette skal man ha motivasjon.
Hele tiden bevise for folk at man ikke bare er feit og lat og har latt seg selv forfalle. For det har jeg ikke.

Hvor jeg står nå...?

Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet. Jeg søker forståelse.

For første gang siden jeg ble mobbet som barn, av folk som egentlig skulle vært glad i meg, tør jeg å si høyt at jeg har det jævlig tøft.
-Jeg strever psykisk. Ikke på den måten at jeg må legges inn på psykiatrisk avdeling. Men på den normale, tunge måten som kommer når livet ER tøft mens det står på.

Jeg er ikke en robot. Jeg har ikke alle løsningene inne ennå...
-Jeg har ikke bestemt meg for operasjon.
Jeg leser mye om det, jeg snakker med folk.
Hvis jeg skal gå for det, så vet jeg at veien videre er krevende.

Det er snakk om 10 uker med kurs i Moss. Møter med psykologer, leger og kursing. Jeg bor i Ørje. Jeg har to hunder og en katt. Jeg har ikke bil akkurat nå.

Folk sier: "Kan du ikke ta kollektiv?" Buss hver dag i 10 uker fra Ørje til Moss? Med dyr hjemme som trenger meg? Det går ikke.

Så jeg leter etter løsninger. Kanskje jeg kan bo i bobilen vår et sted i nærheten av sykehuset i Moss. Ha guttene trygt i bur og lufte dem ofte. Jeg må finne et sted å stå, jeg må ha hjelp til å komme meg til avtaler med klinikken. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få hele kabalen til å gå opp ennå.

Men en ting har jeg bestemt meg for: Jeg skal få dette til.

Jeg er midt i prosessen. Jeg er bestemt. Jeg har besluttsomhet. Og jeg er i gang.

Takk for at du leste...

-AinaYKS-

torsdag 1. oktober 2026

Så sliten, så lei...

Slik har jeg det - helt åpen og ærlig!
Jeg er 52 år, og jeg er så utrolig sliten.
Ikke fordi jeg vil være sliten, men fordi kroppen min har båret mye, lenge.

Jeg lever med mange sykdommer samtidig... Cushings, Wolff-Parkinson-White som er en hjertefeil, fibromyalgi, høyt blodtrykk, utmattelsessyndrom, feilstillinger i begge beina og anklene med plattfot som gjør meg skjeiv, skoliose, hofteproblemer, ødemer i begge beina og på innsiden av lårene, migrene, astma, psoriasis, svelgeproblemer, jeg føler meg ofte tykk i halsen og våkner om natta av at jeg ikke får puste.
Tennene mine knekker og faller ut.
Jeg har mange medisiner som også tærer på kroppen...

Jeg har ikke vært slik som dette i så sinnsykt mange år- overvektig og tung...

6 år ca...selv om folk ikke tror meg...

-Dette er meg for 6-7 år siden- uredigert bilde faktisk! 

Vel, mye av det som feiler meg står ikke samlet i journalen min...noe står i journaler som ikke er digitalisert- Noe står i brev, noe er bare sagt muntlig, noe ligger i andre journaler igjen som ikke er videresendt til nye fastleger og mye er ikke engang scannet inn...

- Jeg har til og med funnet ut i ettertid at det ble funnet en hjerneskade på en hoderøntgen som har påvirket ord og hukommelse i flere år, uten at noen fortalte meg det...

Derfor må jeg lete selv for å forstå hva som faktisk gjelder meg.
Og når jeg gjør det, får jeg beskjed av en lege om at jeg må "slutte å lete etter diagnoser". 
Det er vondt, for jeg leter ikke etter diagnoser. 
-Jeg leter etter å forstå hvorfor jeg har det sånn.

En lege har også sagt muntlig at hun tror jeg har ADHD, men at jeg er for gammel til å få utredning.
Da kjennes det ut som om jeg ikke skal fikses på mer, fordi jeg ikke er ung.

Kroppen min har forandret seg mye. Jeg har blitt overvektig  og jeg savner kroppen min og tennene mine.
Jeg savner å kjenne meg som meg selv, og å føle meg fin. Jeg savner meg selv...

Jeg går på 1500 kcal diett via overvektspoliklinikken i Moss. Jeg har veid og målt all maten lenge. Jeg hater det, men jeg tvinger meg, fordi jeg må. Noen dager sprekker jeg, som når jeg spiser potetgull eller pommes frites selv om jeg har nådd målet for dagen. Da får jeg en enorm følese av skam, og tenker at jeg må ta meg sammen igjen i morgen...

Skal man virkelig føle skam over en neve potetgull, nesten så man begynner å gråte?

De på poliklinikken sier at jeg ikke skal veie maten.
Det gjør meg redd, for da vet jeg ikke om jeg spiser nok og riktig.
Samtidig vet jeg egentlig mye, for jeg er hel ved- som de sier!

Jeg vet masse! 

-Jeg kan tallerkenmodellen. Jeg vet hva 2 knekkebrød og 2 brødskiver er, hva 3-4 mandler er, hvor mye saus og grønnsaker som er nok, at et stykke laks uten skinn er ca 110-120 gram, at et kyllinglår uten skinn er ca 120 gram, at jeg kan se på pakken med entrecôte hvor mye 1 eller 2 stykker veier, at 4 små poteter til 60 gram metter øyet mer enn 1 stor.
Jeg har mengde som metter øyemål.
Jeg har kunnskap.
Jeg er bare så sliten av å måtte bevise det hele tiden.

Det vondeste er følelsen av å ikke bli trodd.
Når jeg sier at jeg er syk og har vondt, og folk sier "du har så mange diagnoser, vi klarer ikke henge med".
Da kjennes det ut som om jeg er for mye...og jeg prøver å gjøre som dere sier til meg før hvert eneste selskap dere tar meg med til... "Ikke snakk om sykdommene dine, ikke fortell hvordan du har det!"

Og jeg ender opp med å sitte stille og snakke med unger istedet! Ingen voksne! Bare barn! 

Fordi- Jeg har også fått slengt i fleisen at "ikke alt må deles og at noen bør begrense henne". Det er sårt, for jeg deler ikke for å gjøre noen flau eller for å drite ut noen. 
-Jeg deler fordi jeg føler meg ensom i sykdommene.

Når jeg prøver å snakke om det- når folk spør hvordan jeg har det, så blir de drittlei av at jeg er ærlig og sier at jeg faktisk ikke har det så greit og snakker det bort. Ingen vil egentlig høre, selv om de spør. Da blir jeg sittende alene igjen med alt.

Så da skriver jeg det ned.
Jeg blogger om det.
Ikke for mennesker i nære relasjoner, men for meg selv. Og for andre i samme båt. Kanskje noen leser det og kjenner at jeg snakker om dem også. At de kjenner seg igjen og ikke føler seg alene, selv om jeg ikke får noen tilbakemelding.
Det er derfor jeg deler.

Jeg trekker meg ofte tilbake på soverommet, spiller spill på mobilen og ser tv. Der får jeg ro. Der får jeg være meg selv litt og drite litt i verden. Skrivingen gir meg litt av den samme roen...

Jeg er ikke ute etter sympati. Jeg ønsker å bli forstått.
Jeg er et menneske som har mye i kroppen, som er lei dietter og medisiner, som er lei av å hate alt jeg holder på med, og som er lei av å måtte tvinge meg.
Jeg er sliten, men jeg gir ikke opp.

Det jeg trenger fra andre er ikke råd om mat eller kommentarer om at jeg deler for mye.
Det jeg trenger er å bli trodd på at jeg har det tungt, og at jeg gjør så godt jeg kan...

Det er faktisk ikke dere det handler om, dere som snakker bak ryggen min, som tror jeg lyver for å få oppmerksomhet, som mener jeg "driter meg ut"- og at jeg må begrenses! 

Dette er om hvordan jeg faktisk har det...og jeg har ikke så mange andre og snakke med, for dere som jeg trenger at skal tro meg, dere vil heller legge munnkurv på meg og at jeg ikke skal hverken synes eller høres...

Men jeg er her...

Og jeg skal forhåpentligvis ikke noen steder riktig ennå!

-AinaYKS-

mandag 28. september 2026

Kaffe, kos og sunnhet??

Iskaffe-livet mitt: 

-to favoritter, litt sunn fornuft og verdens beste kaffebar på Sæter Torg-
Jeg er ikke en varm-kaffe-drikker. 
Jeg er ISKAFFE-drikker.
-Halvliteren om dagen, minst. Og ja, jeg vet, vi er mange som heller i oss litervis hver dag. 

Så da begynte jeg å lure: 
Hva er det jeg egentlig putter i meg? Er kaffe ok? Er te ok? Og hvor sunt er alt dette jeg blander i?

Mine to favoritter fra Kaffebrenneriet
1. Fransk Kontinental – Franskbent
Klassikeren siden 1994! På posen står det: sjokolade, nøtter & karamell.
Den er fyldig og balansert, med god bittersødme og lite syrlighet. Lang, karamellaktig ettersmak. Den er laget for å smake mye, men passe til det meste. Passer både til svart kaffe og espresso. Tåler melk veldig godt, derfor perfekt til iskaffe.

2. Husets Espresso
Fra Brasil, India, Etiopia og El Salvador. Smaken er mørk sjokolade, nøtter & søt frukt. Litt tøffere, mer trøkk av mørk sjokolade, men med en snill, søt frukt-ettersmak. Dette er kaffen Kaffebrenneriet bruker i alle kaffedrikkene sine.
Laget av bønner fra gårder de har valgt selv, og justert gjennom året så den smaker likt hver gang.

Begge er perfekte til iskaffe fordi de ikke blir sure når de blir kalde.
Hva skjer i kroppen når vi drikker litervis med kaffe?
Kaffe i seg selv er ganske ok. Svart kaffe har nesten 0 kalorier.
Den har koffein som gjør deg våken, og antioksidanter som rydder litt opp.

Problemet er sjelden kaffen, men alt vi har oppi.
Halvliteren min blir fort 100-300 kalorier ekstra med havremelk og proteinmelk.

Te da? Også fint. 0 kalorier uten sukker. Grønn te har litt mindre koffein, så den er snillere.

Drikker du litervis dag ut og dag inn, kan du sove dårligere, bli litt urolig i magen og bli avhengig av koffeinen.
Men 3-4 kopper om dagen er helt greit for de fleste...

Hvor sunt er det jeg blander i EGENTLIG?

Oatly Barista / Alpro: Havrebasert, ca 40-60 kcal per dl, litt fiber. Mye bedre enn fløte.

ProPud og Arla Protein:
Melk med ekstra protein, lite fett. Ca 50-60 kcal per dl, metter godt. Smart valg.

0 kcal karamell-sirup:
Står det 0 kcal og ingen sukker, er det nesten alltid litt søtning eller aroma likevel, men i så små mengder at de kan skrive 0. I
kke farlig i små mengder, men ikke "sunt" heller. Det er bare smak. Og det er lov!

Og ja, det sunneste er vann. Men man kan jo ikke leve på vann og brød! Eller bare luft og kjærlighet! Det må være litt kos også.

Min iskaffe- jeg blander den ferdig i et litermål: 

Fyll glasset med isbiter først...
Så er det bare å måle opp i et annet litermålz jeg har slike fine som har 3 forskjellige størrelser, så jeg bruker det store til å ha iskaffeblandingen oppi, og det minste til å måle opp i: 

AINAS ISKAFFEDRØM: 
​
- 1 dl kaffe (sterk, kald – Fransk Kontinental eller Husets Espresso)
- 1 dl ProPud Milkshake
- 0,5 dl Barista Hazelnut
- 0,5 dl Arla vanilje protein
- 0,5 dl Oatly Salted Caramel
- En liten dæsj Monster Karamell

-Totalt ca 3,5 dl, rundt 150-180 kcal, masse protein så den metter godt...

Reklamehjørnet: Kaffebrenneriet på Sæter Torg, Nordstrand
Datteren min er avdelingsleder her! Hun er en flott, ung kvinne som jeg er kjempestolt av! Og hun kan dette med kaffe:-) 

-Kaffebrenneriet startet i 1994 i et lite parfymeri på Bislett, inspirert av kaffebarene på vestkysten av USA.
I 2000 startet de eget bakeri, Kaffebakeriet.

I dag har de over 40 butikker. (Måtte hente litt info på nett) 

På Sæter Torg er det lyst og fint, med store vinduer og folk som kan kaffe.
 Du kan kjøpe med deg de samme posene som jeg har hjemme.
Spør etter Fransk Kontinental eller Husets Espresso!

-Men de har altså et  kaffesortiment ut av en hel verden- så du finner nok fort din favoritt:-) varm eller kald!

Og kakaoen deres er til å gå ut av sitt gode skinn for! Og for bsrn har de også "barnekaffe" som ikke står på menyen- for det er bare kakao- hehe, men barna liker å få barnekaffe når de voksne får voksenkaffe;-) 
Vet ikke om noen andre kaffebrenneri-steder som har det og det kan være internt- så skal man ha det, tror jeg man må spørre Tiril når hun er på jobb, eller så aner nok ikke de andre hva det er snakk om! Hehe! Men spør dere etter "barnekaffe"- så hvisk til baristaen at det egentlig bare er skummet opp kakao med kanskje en desj sjokoladepulver på toppen- eller spør etter kanel- hvis man vil ha litt julesmak på kakaoen! 

Eget bakeri:
Kakene- suksessterte og sjokoladekake! 
Ikke særlig sunne- men OH MY WORD så gode! 
Det er sunnere alternativer der av lett mat i form av smørbrød, cookies, müsli og puddinger etc- disken er alltid velfylt og det er bare å se- spørre hva de har og kjøpe:-) 

Koselig plass og hyggelige ansatte;-) 

Nå skal jeg nyte iskaffen min! 
Ha en strålende dag alle sammen:-)

-AinaYKS-


fredag 25. september 2026

Makrell i tomat!

Vi skriv 2026. 
Vi har bila som kjøre sjøl, vi har KI og AI som kan skrive en roman førr oss, og vi har folk som snart bor på MARS. 

-Men vi har ENDA ikke knekt koden på kordan fanden vi skal få makrell i tomat UT AV BOKSEN og OVER PÅ BRØDSKIVA!

Æ har prøvd begge delan nu. Tuben OG boksen.
Tuben e jo en løgn, ikke bare fordi det som kommer ut ser ferdigfordøyd ut, nei, du trur du e smart, du trur du har kontroll. 

Gløm det!

-Du klemme forsiktig på tuben- og så stoppe det...du banke den lett i benken, rulle tuben på enden(førr du vil jo bruke mest mulig av innholdet) og så kjem det en fis med tomatsaus, så en liten promp med luft, så en liten klump med fisk som ikke har blitt malt opp nok- og så - PANG - så skyt heile makrellen ut som en rakett og lande alle andre plassa enn på brødskiva!
Og så står du der å lure på ka i fan skjedde nu???

Boksen e verre!!!!! 
MYE verre!!!!
-Æ åpna boksen i sted- du må jo forstå at førr mæ, som e oppfostra på ferskfesk i fra hagen omtrent(sjøen va rett nedførr huset der æ vokste opp og vi feska ofte!)-Æ må jo ha fesk! 

-Æ må jo ha i mæ litt omega 3 inn imellom, førr her sør kan man jo ta den såkalte fersk- fesken ut av posen å spælle poker med den!

Den e så gammel når vi får han- sjøl om pakkedatoen e max 7 daga sia som det ofte står- så har den logge kanskje 7 daga allerede i disken- og ferskfesken e ofte frossen fersk før den legges i disken om mårran hos ferskvarediskan i butikkan!
 
-De kan nu si ka dem vil, æ kjenne forskjell på kjøttet! Iallefulle fall, den kommer ut av posan og snakke tell dæ! 
-"Ka fan skjedde? Bæss med at æ va å svømte rundt førr at ho mor hadde sagt at svømming va sunt- så havna æ her?
Ok, kem dele ut kortan?"

Tilbake tell makrell i boks, den der jævla makrellen den LEVE jo!
Den flyg!
Den sklir, den sprætt, den slynge sæ ut av boksn!
Først på kniven, så på fatet, så på benken, så på golvet, så på genseren min- Alt UTENOM på brødskiva.
Det e jo et pålegg med egen vilje og angst for brød...eller så e den ikke dau ennu!

Og nu ser æ ut som æ har vært statist i en slasher-film (altså sånn skrekkfilm der det e mye blod og kniva og folk som blir hakka i bita og skrik)
 
-Æ ser ikke bare ut som æ har myrda nån...
Æ ser ut som æ har blitt FORSØKT myrda og samtidig har myrda nån, midt i et fiskemottak. 
Og lukta!
Herregud lukta!
Æ lukte som om æ har jobba tre skift på et feskeri på Senja uten dusj! 

FARGEN DA?
Den fargen burde vært forbudt!
Den der oransje-røde tomathelvetesfargen som sett sæ i ALT.
Ikke ha på kvite klea når du åpne denne boksen. 
Æ gjentar: IKKE HA PÅ KVITE KLEA!
Ikke ha på dressen du har betalt en liten bil førr eller en bunad!

Anbefalt attire: 
Du må ha på hazmat-dress, MED vernebrilla og hanska. Det e det eneste som e trygt...

Vel, så godt som!!

Førr sjøl med latex-hanska på, så har sausen funne veien inn på huden min!
Æ har skrubba mæ no, æ har vaska mæ med Zalo og skrubb og det som verre e. 
Æ lukte ENDA feskemottak!!

-Kordan kan nåkka som smake SÅ godt, stinke så for jævlig?!

For det e jo det som e så irriteranes!
Det SMAKE jo godt og så e det jo sunt, sei de lærde!
Det e jo derførr æ spis jævelskapet!

Litt fakta mens æ står her og drøpp tomatsaus fra øran:

Les med filmavisens kommentatorstemme i hauet! 

1. Det e jo faktisk superfood, om du ser bort fra krigføringen på kjøkkenet.
Den er stappfull av omega-3 som er bra for hjertet og hjernen, masse D-vitamin som vi trenger her i nordlige land når sola er borte i votter og vintre, og masse protein. En liten boks er et helt måltid.
Det er et realt pålegg for folk som jobber ute og trenger ekstra energ, eller som en del av en sunn diett...god til frokost! 

2. Makrellen er en spreking. Den svømmer i stim og kan svømme i 30 km/t.
Så det er kanskje ikke så rart at den e så enormt rask UT av boksen! Den har trent hele livet på å rømme!

3. Den ble funnet opp i Norge på 1900-tallet for å gi folk billig og sunn mat.
Genialt!
Men selve BOKSEN, 
den oppfinnelsen trenger en re-invent! 
Alle gode forslag sendes STABBURET!

For det største problemet kommer jo ETTER du har fått den på brødet.
Brødet e jo mjukt, ikke som mine mursteina æ kan slå ihjel kem som helst med- æ mene MJUKT! 
Makrellen e tung og glatt og sleip som en ÅL.
Så når du løfte skiva opp førr å bit ei tugga, så KLAPPE jo heile brødskiva sammen som et korthus i storm!
Og e du så heldig at du har på dæ lyse klær, eller har en kvit eller lys duk du e glad i, ja da e det AKKURAT dit makrellen rømme! Alltid! Det e en naturlov!

Det e ikkje rart vi kalte det for "flykræsj" da vi var små... litt morbide var vi jo, men se på det! Det ser jo ut som et flykræsj i tomatsaus på brødskiva di!

Konklusjon:
Makrell i tomat e verdens beste og verste pålegg. 
10 av 10 på smak, 0 av 10 på samarbeidsevne. Tidenes mest iherdige fisk.
Den vil overalt, UTNOM i kjeften der den høre heime.

Nu må æ gå og skifte klær og vaske kjøkkenet. Og golvet. Og taket, trur æ...

Nån som veit om Tomatsaus-fjerner på sprayboks?

-AinaYKS-