Jenta som alltid har vandret...

Hun som vandret...

Jeg...

Og jeg vandrer ennå....

Jeg ville ikke gå i 1. klasse.

Jeg husker den følelsen i magen hver morgen. 

Så snart jeg kunne, stakk jeg av. 

Jeg vandret inn i skogen. Der var det tryggere enn inne i klasserommet.

På skolen ertet ungene. 

De kalte meg ting. 

Men det var fra 2. klasse det ble virkelig ille. 

Fra 2. til 8. klasse var det verst. Hver dag...

I 8. klasse skjedde det noe... Jeg sluttet å bry meg. 

Jeg orket ikke å prøve å bli likt lenger. 

I 9. klasse ble jeg fortsatt frosset ut, men da hadde jeg heldigvis fått meg noen venninner som stort sett aksepterte meg som jeg var. Det reddet meg litt.

Jeg hadde også familie på skolen.

-Men de behandlet meg som om det var noe galt med meg, konstant. 

Jeg var god nok når de ikke hadde noen andre.

Etter skoletid, når ingen andre så oss...

Men ikke i offentligheten.

Ikke når andre kunne se.

Hvis den ene av de i familien  min skulle møte kjæresten sin, en kjæreste familien ikke likte, da var jeg god å ha.

Da kom h*n til meg. Og h*n brukte meg som unnskyldning. "Skal besøke Aina" sa h*n.

Den andre i familien min likte sminke og sånt...

Av og til så jeg ut som et rosa juletre. Det var ikke alltid like lett å vaske vekk.

Vi tok polaroidbilder av meg... Bilder jeg gremmet meg over etterpå.

For h*n viste dem frem til alle. Og alle lo.

Og jeg fikk gnidd i trynet: "Hva faen trodde jeg at jeg var? En fotomodell? Så stygg som jeg var?"

Og jeg lo vel med.

Hva annet skulle jeg gjøre??

Punching bag og de stille blikkene...

Jeg var flere gutters punching-bag.

Jeg ser dem for meg fortsatt. Jeg hører navnene deres.

Jeg husker hvem som slo, hvem som dyttet, hvem som bare lo..

Men jeg husker også noe annet. 

Jeg husker ansiktene til de som ikke likte måten jeg ble behandlet på.

Jeg ser øynene deres for meg. Små smil. Ikke hånlige, men oppmuntrende.

Jeg innbilte meg kanskje, men jeg tolket blikkene som: "Hold ut, det blir bedre." "Ikke gi opp, det vil ta slutt."

Et par av dem er døde i dag. Livene deres tok skjebnesvangre vendinger.

Jeg som trodde at å være populær betydde alt.

De er ikke her mer.

Av forskjellige årsaker.

Det setter ting i perspektiv...popularitet var ikke alt...

Det kommer tilbake.. 

Noen ting kommer tilbake i flashbacks...jeg drømmer! Jeg våkner opp og husker ting jeg har fortrengt!

Det er tøffe ting å gå igjennom, selv mange år etterpå.

Lukter, lyder, en skolegård, en setning noen sier, en privatfest, rykter man fikk som ikke var sanne, gutter som løy om meg...voksne som ikke beskyttet meg, men så på meg som et objekt de kunne være ufine mot...

Så er du der igjen...

-Man trenger ikke å ha en spesiell grunn for å føle seg utenfor og mislykket, men det hjelper ikke på når de du vokser opp rundt skulle kanskje vært litt mer, ja, jeg vet ikke, snille? 

...folk sier ting og til slutt tror man det de sier, selv om det ikke er slik det er! 

Man trenger ikke å tilhøre en bestemt gruppe. 

Alle kan føle seg utenfor.

Alle kan føle seg mindre verdt, stygg og ikke bra nok.

Ingen har enerett på å føle.

Jeg er i alle fall den jeg er i dag på grunn av fortiden min og alt i mellom....

Jeg har hundrevis av hendelser som ingen skulle behøvd å gå igjennom alene... Men vi snakker ikke om sånt. Vi bærer det inni oss.

Derfor vil jeg si dette til deg som leser og som bærer på noe hemmelig.

Noe som ikke burde være hemmelig i det hele tatt:

-Snakk med noen. 

-Ikke bær byrden alene.

-For du er ikke alene...

Mange av oss har gått og går igjennom noe som ligner!

Hører ikke folk etter, gå videre, ikke gi deg før du finner noen som lytter!

-Aina Yvonne-

Ryddig nok...

Ingen sier at det er rent hos meg....Og det er greit...

Det er ingen som kommer inn og sier "åh, så rent det var her". Det er heller ingen som sier noe annet.

Det ser bare ok ut.

Ryddig nok...

Og det er målet mitt.

Jeg har fibrotåke. Hjernen min har egen vilje.

Jeg skal gå opp for å hente noe. Jeg går opp. Så kommer jeg på at jeg skulle hente noe i kjelleren. Så går jeg ned i kjelleren. Så havner jeg på kjøkkenet. Hvorfor er jeg på kjøkkenet? Jeg skulle jo hente noe oppe!

Og kaffekoppen. Alltid kaffekoppen. Jeg setter den fra meg et sted, og så er den borte. Jeg vet jeg har en kaffekopp. Jeg leter. Jeg går opp igjen. Jeg må på do. Så går jeg ned igjen med uforrettet sak, for jeg glemte hva jeg skulle oppe. Opp igjen. Og der, på badet, står kaffekoppen!

Hvorfor står kaffekoppen på badet? Hva gjorde jeg på badet med kaffekoppen? Husker ikke. Husker ikke hvorfor jeg var på badet engang. Men koppen er der.

Jeg går rundt meg selv hele dagen. Opp og ned og rundt. Jeg rydder og roter om hverandre.

Så jeg har sluttet å jage strøkent. Jeg tar det i biter. Tørrmopp når jeg husker det. Våt engangsmopp til hverdags-søl, for da er det bare swish og ferdig. Den ordentlige vasken med riktig rekkefølge, ovenfra og ned, den tar jeg over flere dager. Når tåka letter litt.

Det blir aldri sånn at folk måper. Men det blir heller aldri sånn at folk later som de ikke ser rotet. Det ser bare ok ut. Ingen kommenterer. Og det er det beste beviset på at det funker.

Ryddig nok er mer enn godt nok.

Og ikke rart jeg når skrittmålet mitt på dager som dette...

-Aina Yvonne-

Til dere på toppen – fra folket som holder Norge i gang...

Jeg lurer på om dere egentlig vet hvordan det føles?

Å stå opp klokka fem om morgenen, mens huset fortsatt er mørkt.

Ta på seg arbeidsklær som fortsatt lukter av gårsdagens jobb.

Sette seg i bilen fordi noen må møte opp.

Noen må bygge.

Noen må reparere.

Noen må kjøre lastebilen.

Noen må stå på fabrikken.

Noen må vaske.

Noen må pleie de gamle.

Noen må holde strømmen, veiene, butikkene, verkstedene og industrien i gang.

Og der står vi. År etter år.

Vi bruker kroppen vår. Ryggen, knærne og skuldrene.

Når dagen er ferdig, sitter vi ved kjøkkenbordet. Der ligger regningene. Alt har blitt litt dyrere, og litt dyrere igjen. Strøm, mat, drivstoff, kommunale avgifter, forsikring, rente.

Så får vi høre at vi må vise måtehold i lønnsoppgjøret. At vi må forstå at økonomien er presset. At alle må bidra.

Men dette er fakta:

1. Slik fastsettes deres egen godtgjøring

Stortinget kaller det ikke lønn, men godtgjøring. Beløpet fastsettes av Stortinget selv, etter innstilling fra et eget godtgjøringsutvalg. Det er altså Stortinget som til slutt vedtar sin egen godtgjøring.  

2. Tallene som skaper avstanden

Tabellen fra Stortinget selv viser utviklingen:

• 2024: 1 171 000 kr   • 2025: 1 214 977 kr per år   • 2026: 1 272 209 kr per år fra 1. mai 2026 

Økningen fra 2025 til 2026 er 57 232 kroner. Det tilsvarer 4,7% datotillegg, basert på frontfagsrammen.

Godtgjøringsutvalget skriver selv: "Resultatet av forhandlingene i frontfaget 2026 er en ramme på 4,4 prosent", og at de legger dette til grunn for sin anbefaling.  

Til sammenligning er medianlønnen i Norge ifølge SSB i 2025: 55 800 kroner i måneden. Det er 669 600 kroner i året.

Gjennomsnittslønnen er 62 070 kroner i måneden, altså ca. 741 600 kroner i året.  

En stortingsrepresentant tjener altså nesten dobbelt så mye som en vanlig lønnsmottaker med medianlønn, før vi regner med andre goder som pendlerbolig, reisedekning og pensjonsordninger.

3. Hva 57 232 kroner betyr ute hos oss

For dere er det en justering i tråd med frontfaget. For oss er det:

• Nesten et helt år med strøm for en familie • Verkstedregninger som gjør at bilen fortsatt kan brukes til jobb • Fotballkontingent, håndballsko og skiutstyr til ungene • Forskjellen mellom å ligge våken om natta og ha litt luft i økonomien 

Vi reparerer bilen en gang til. Vi skrur ned varmen. Vi utsetter tannlegen. Vi sier til ungene at vi får se neste måned.

4. Signalet

Det handler ikke om at politikere ikke skal ha ordentlig betalt. De skal det.

Det handler om signalet. Når industriarbeideren, helsefagarbeideren, elektrikeren, sjåføren og butikkmedarbeideren skal ha lønnsøkning, må vi forhandle. Vi må argumentere for hver krone. Ingen vedtar sin egen lønn.

For oss er ikke økonomi en graf på et ark. Det er kjøleskapet. Det er dieselpumpa. Det er boliglånet. Det er vinterdressen til ungen. Det er motorlampa som lyser tre dager før lønn.

Vi ber ikke om luksus. Vi ber om at en fulltidsjobb skal være nok til å leve et anstendig liv. At to mennesker i full jobb ikke skal lure på hvordan neste måned går rundt.

Norge bygges ikke inne på Stortinget. Norge bygges ute. På byggeplassen. På verkstedet. På fabrikken. På sykehjemmet. På lageret. I butikken. Bak rattet. I regnet. I snøen. Klokka fem om morgenen.

Så neste gang dere sier at vi må vise måtehold, håper jeg dere husker hva deres egen godtgjøring ble satt til fra 1. mai i år: 1 272 209 kroner.

Og neste gang dere sier "Vi må alle bidra" – da håper jeg dere forstår hvorfor stadig flere svarer: Når er det vår tur til å kjenne at fellesskapet stiller opp for oss?

Det vi glemmer når vi snakker om voldtekt - det handler ikke om det du tror, og det skjer ikke der du tror...

    Ta vare på vennene dine!

Det koker i kommentarfeltet om dagen. Vold og voldtekt. Og så kommer den setningen du har sett du også:

"Innvandrere står bak de fleste voldtektene!"

Den deles som fakta...

Men hva sier tallene egentlig?

Det er ikke én gruppe mennesker, det er mange forskjellige...

-Ved inngangen til 2026 er det 987 120 innvandrere i Norge. Det er 17,5%. 

Med barna deres er vi på 21,8%. 

Resten, over 4,4 millioner, er den øvrige befolkningen. 

Altså ca 80% mot 20%...

Det betyr noe veldig enkelt: 

I rene tall er det flest norske menn som anmeldes for voldtekt.

Fordi de er desidert flest.

-Justerer man for folketall, ser man at menn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert...

Det har SSB selv sagt, og de peker på at mye handler om alder og levekår, ikke om hvor du kommer fra og på antall prosent mht folketall som også spiller en stor rolle...

Men i det totale bildet - 

hvem som anmeldes mest, hvem som står bak flest saker - så er det norske menn.

Og hvor skjer det?

Det anmeldes 1500-2000 voldtekter i året.

Forskning fra NKVTS viser det samme år etter år:

Det store flertallet skjer i nære relasjoner. 

Sovevoldtekt. 

Rusvoldtekt. 

Festrelatert voldtekt. 

Hjemme hos noen du kjenner.

Overfallsvoldtekten som folk er mest redd for, er en veldig liten del...

Hva slags voldtekt snakker vi om?

Og hvor skjer den egentlig?

-Hjemme...

I trygge omgivelser.

Blant folk du stoler på...

Hvem er han? 

Han er faren til barna dine. Han er en arbeidskollega.

Han er politimannen.

Legen.

Feieren.

Søppeltømmeren.

Han er bestevennen.

Han som alltid har vært der. Han er kompisen din på en hjemmefest, eller en venn av en venn. Han er den som alle kjenner og liker.

Han kan til og med være en inngiftet onkel, en fetter, en stebror.

En i familien.

Han er en i nære relasjoner du stoler på.

Han som ingen vil tro kunne gjøre slike ting.

Hvordan anmelder man noe man tror man har lagt opp til selv?

Hvordan anmelder man den man bor sammen med, han som alle liker?

Hvordan anmelder du en kollega du skal se på jobb på mandag?

En onkel som kommer i alle familieselskaper?

Hvordan anmelder du han når du vet at alle kommer til å si "er du sikker?", "han er jo så hyggelig", "hva har du gjort for å provosere han?"

Det er her mørketallene er aller størst.

For egentlig handler det ikke om statistikk.

Det handler om holdningene vi skaper i et samfunn der kvinner ikke føler seg trygge noe sted.

Over 99% av de som dømmes for voldtekt er menn.

Falske anmeldelser ligger på 2-8%. 

Problemet er ikke de som lyver.

Problemet er alle som aldri tør å si fra. 

Og ja, menn blir også voldtatt, i 80-90% av tilfellene av en annen mann.

Så hva kan vi faktisk gjøre hjemmefra?

For det starter hjemme.

Det starter ikke i kommentarfeltet.

Det starter rundt kjøkkenbordet.

1. Lær barna om grenser fra de er små. At kroppen deres er deres. At man ikke trenger å gi en klem hvis man ikke vil, ikke til onkel eller en tante heller.

At et nei fra en kompis i sandkassa også gjelder.

Det er der respekten for et nei starter.

2. Snakk om samtykke, helt konkret.

Ikke bare "nei betyr nei". Men at ja betyr ja, og bare ja.

At samtykke kan trekkes tilbake underveis.

Sier hun stopp, så er det stopp i samme sekund.

Sier hun ingenting fordi hun sover, så er det ikke et ja. 

Og at din egen beruselse aldri er en unnskyldning-

Loven er klar, §25. Er du full, er du fortsatt ansvarlig for det du gjør.

3. Snakk om avvisning.

Hva gjør du når du får et nei? Lær sønnene våre at et nei ikke er et angrep på dem.

Det er ikke en fornærmelse som skal hevnes på snap eller i garderoben...

4. Snakk om porno, filming og gruppepress.

At å filme sex uten samtykke er et overgrep i seg selv.

At å gå 3-4 stykker på ei beruset jente aldri, aldri er greit.

At en kompis som sier "kom igjen da" når jenta er meget beruset, ikke er en kompis du skal høre på. Han er en ulv.

5. Lær dem å være den som griper inn. Det er det viktigste.

Jeg tenker på en historie om ei jente som var meget beruset på en fest. Hun begynte å kysse alle gutta, la opp til ting hun ikke hadde kontroll over. Den festen var sønnen min på!

-Vet dere hva sønnen min og kompisen hans gjorde?

De ringte faren hennes og fulgte henne hjem til han.

Og faren var så glad for at de ringte og at de fulgte henne hjem...Så takknemlig for at noen passet på datteren hans...

De tok ansvar.

De ble ikke stående og se på. De ble ikke med på det.

De holdt "ulvene" unna.

Jeg er så umåtelig stolt over at to unge gutter den kvelden kanskje reddet den jenta fra noe som kunne blitt en katastrofe.

For hennes fremtid, og for fremtiden til andre unge gutter som ikke hadde helt kontroll den kvelden.

Det er det det handler om.

Vi kan ikke bare lære døtrene å forsvare seg, ikke drikke for mye, ikke kle seg utfordrende.

Vi må lære sønnene at det er bedre å passe på jentene!

-At et kort skjørt aldri er en invitasjon.

-At ei meget beruset jente skal hjelpes hjem, ikke tafses på. La henne være! Pass på henne om hun ikke kan dra hjem eller om det er hennes hus/leilighet!

Vi må slutte å henge oss opp i statistikken.

Vi må begynne å henge oss opp i oppdraget vi har hjemme.

Lær barna våre om grenser.

For de fleste ulvene finnes i kjente omgivelser, hos noen du trodde du kunne stole på.

Ofte...og ofte skjult...

Det er i det jeg tenker...kanskje jeg har rett, kanskje jeg tar helt feil, men skal vi endre statistikkene, bør vi starte hjemme med våre egne barn...

-Aina Yvonne-

Æ e her...

En liten tanke...

Overvektspoliklinikken og samtale...oppdatering...

-Jeg ligger på 1500 kcal og skal opp til 1800 kcal.

Det gir ingen mening i hodet mitt...

I dag har jeg hatt videotime med ernæringsfysiologen på overvektspoliklinikken...

Jeg sitter klar med informasjonen over det jeg driver med om dagen.

-Veiing av mat, kontroll på alt jeg putter i munnen og skjemaer jeg lager for å ha oversikt. 

Vi snakker sammen om fremgang, motgang, om hva folk synser og mener og hva jeg synes er litt tøft og så sier hun noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre- for jeg har jo ikke gått ned noe- jeg holder vekten og den er stabil! 

"Du skal opp til 1800 kcal om dag!"

Huh? Fra 1500 kcal og opp??? Men skal jeg ikke ha underskudd?

-Og så sier jeg det akkurat som det er, at all sunn logikk i mitt hode sier at dette er merkelig...og at mennesker i min nære krets fnyser av dette og sier at "Alle vet jo at å spise mindre og bevege seg mer er cluet for å gå ned i vekt!!!"

   

-Spise mer for å gå ned i vekt? Det gir jo ikke mening...

Hun smiler og sier at hun skjønner at jeg tenker sånn.

Og så forklarer hun filosofien deres på en måte som gjør at jeg faktisk skjønner det.

På overvektspoliklinikken tenker de ikke kortsiktig slanking.

De tenker hvordan kroppen min skal orke dette over tid. Og kroppen min orker ikke 1500 kcal over tid, det er ikke nok næring- eller drivstoffet for å holde meg i gang og dermed går kroppen i sparemodus- alt jeg spiser spares på...

Altså- dette er forklaringen for dummies- som jeg, for at jeg skal forstå hva hun mener- så sier hun dette;

"Når du ligger på 1500 kcal lenge, så går kroppen i sparemodus. Den blir redd for at det ikke kommer nok mat. Så den skrur ned forbrenningen, den holder igjen på energien og den bruker av musklene dine i stedet for av fettet. Muskler er det som holder forbrenningen oppe, så når du mister muskler, så går forbrenningen enda mer ned. Da står du stille selv om du spiser lite. Du blir fort sliten, kald, sulten og trøtt i hodet av all kontrollen...!"

Så, dermed- selv om jeg går opp til 1800 kcal, så er jeg fortsatt i underskudd faktisk. Jeg spiser fortsatt mindre enn det kroppen min bruker hver dag. Så jeg går fortsatt ned i vekt. Forskjellen er at nå får kroppen nok til å tørre å slippe taket. Nå har den nok til å beholde musklene og nok til å bruke av fettlagrene. Det er trygghet. Fra 1500 til 1800 handler ikke om å gi opp, det handler om å gi kroppen nok trygghet til at den vil være med videre.

Så snakket vi om vann. Jeg har aldri likt vann og har alltid  drukket for lite og jeg glemmer det av hele tiden, så jeg hsr drikkeliste nå og prøver å drikke minst 2-3 dl før hvert måltid!

Hun forklarer at når jeg drikker for lite, så holder kroppen på det lille vannet den har.

-Den hovner opp.

Og når jeg spiser for lite og er stressa, så kommer stresshormoner som også gjør at kroppen holder på vann...

Magen blir i harnisk, fingrene hovner og vekta hopper.

Det er ikke fett, det er vann som kroppen holder på fordi den er stressa og tørst...

Derfor er en stor del av filosofien deres å drikke jevnt med vann gjennom dagen. Ikke bøttevis på kvelden, men jevnt. Vann hjelper tarmen, det hjelper magen som er i harnisk og det hjelper kroppen å slippe det ekstra vannet den holder på. Når kroppen vet at det kommer nok vann, så tør den å slippe taket på det den har holdt på.

Vi snakker også om kontrollen min. Om veiing av mat og skjemaer jeg lager. Hun sier at det er en styrke at jeg er så nøye, for det viser at jeg virkelig vil. Men at kontrollen også kan bli en stressfaktor som gjør at kroppen holder igjen. Filosofien deres er regelmessighet fremfor perfeksjon. Fem måltider fordelt utover dagen, nok mat på hvert måltid, nok vann mellom måltidene og nok ro rundt måltidene. Ikke hoppe over, ikke spare alt til kvelden, ikke veie maten med skam, men med nysgjerrighet...

Og den følelsen av skam- den har vi blitt opplært til å ha, via venner, familie, bekjente, fremmede og sosiale medier! Er du tykk- er du bare feit og lat og du skal ikke spise sukker, ikke snop eller noe du synes er godt for da kommer fedmepolitiet og setter deg på plass!

Så i dag lander jeg på dette. Jeg går fra 1500 til 1800 kcal. Jeg drikker vann jevnt gjennom dagen.

Jeg fortsetter å veie maten min og lage skjemaer, men jeg bruker dem som et kart, ikke som en dom.

Jeg følger filosofien til overvektspoliklinikken som handler om å gi kroppen nok til at den tør å endre seg, ikke så lite at den må forsvare seg...

Og jeg slutter å ta imot gode råd og slutter å skamme meg fordi jeg synes potetgull er godt og at sjokolade er digg av og til! Og at jeg liker mat! Jeg har nemlig lov å være glad i gode smaker og mat! 

Det gir fortsatt litt merkelig støy og null mening i hodet mitt, men i kroppen gir det faktisk mening...jeg har fått midje...Og det er en start....jeg er ikke en tønne...eller...ikke direkte...mer...

Takk for at du leser...

-Aina YKS-