Det er mange som har sendt meg meldinger om det å miste folk.
Om å bli stående litt utenfor, uten helt å forstå hvorfor...
-Denne uken fikk jeg en melding fra en anonym leser. Hun lurte på om jeg kunne dele historien hennes, uten navn.
Jeg sa ja, fordi jeg tror dette treffer midt i magen hos mange.
Jeg vil bare si en ting først: -Selv om du tror du kjenner igjen personen som har sendt dette, og trekker paralleller, så er det garantert ikke den du tror.
Det er mange, mange som har det sånn.
Jeg selv kjenner meg igjen i mye av det som står her, om å miste venner og kontakt på grunn av sykdom, om å måtte si nei.
Så ikke spekuler for mye på hvem det er, men del heller erfaringer om du kjenner deg igjen, og send meg gjerne historien din på mail til meg- jeg anonymiserer alle som ønsker det og skriver det om såpass at essensen er der- men at folk ikke kjenner deg igjen! Sannhet med en tvist av anonymisering!
Her er historien:
"Jeg har gått og tenkt lenge på om jeg skulle skrive dette. Men jeg kjenner at jeg må få det ut. Ikke for å henge ut noen, men for å få sortert hva som er sant.
Jeg har aldri vært slem med vilje.
Det må jeg bare si først. Jeg har aldri vært den som har hatt lyst til å splitte folk, skape drama eller være ondskapsfull. Tvert imot.
Jeg har alltid vært den som har prøvd å samle venner og familie og har tatt imot alle!
Jeg har prøvd å være ærlig så godt jeg kan- så godt det lar seg gjøre!
Som menneske, som søster, som mor, som venninne, som kjæreste og kone.
Jeg er ikke perfekt, jeg har løyet for både meg selv- om meg selv- om andre mennesker til andre mennesker og har løyet for andre- det vil si sagt en løgn videre for at jeg hsr blitt bedt om det eller for og beskytte noen fra å få kjeft, bli hengt ut og så videre- aldri for å spre dritt om noen som ikke har sant- så vidt jeg ikke har fptt vite noe annet senere- for av og til er den sannheten du har blitt fortalt en løgn du har spredt videre uten og vite at det var en løgn i utgangspunktet! Komplisert? Japp, å være menneske er komplisert og kompleks! Man er ikke A4 selv om man tror det eller ønsker å være det! Å være jævlig har aldri vært min intensjon- hvis man ser bort fra tenårene, for da kunne man jo hevne seg mot noen man ikke likte!
Dette er faktisk sant! Dette er MIN sannhet...
Jeg har mine feil feil og mangler som alle andre...jeg er bare et menneske, akkurat som du og jeg setter meg ikke opp på en pidestall og tror jeg er bedre enn deg!
Jeg kan være for direkte, mangle noen sperrer og sosiale antenner.
Jeg sier ofte ting rett ut, så fremst jeg ikke velger å ikke si noe i det hele tatt! Jeg er ikke veldig snakkesalig, til motsetning av mange andre...jeg er den man kaller en "Wallflower!"
-Jeg kan være utålmodig og jeg kan være respektløs når jeg blir såret eller når jeg har fått nok. Men det kommer aldri fra et sted der jeg vil være slem. Det kommer fra et sted der jeg er sliten eller føler meg overkjørt!
Jeg har prøvd å være en god venn, en person folk kan stole på- både i familie og i vennekretsen...likevel har jeg opplevd å bli stengt ute....fra å være samlepunktet- dit alle kom, den alle inviterte og likte være sammen med- til å aldri se folk...til å bli helt stengt ute...
En ting som har blitt brukt mot meg er at jeg ikke ringer noen...
Og det stemmer, jeg liker ikke å ringe.
Jeg kvier meg for å ringe, og jeg tar aldri fremmede nummer.
Jeg er bare ikke den som ringer i tid og utide.
-Jeg ringer kun ungene mine og mannen min.
Men jeg tar telefonen når familien ringer, så fremst jeg ikke er hos legen, kjører bil eller ikke har mulighet. Jeg er ikke vanskelig å få tak i. Jeg svarer på meldinger. Jeg kan skrive meldinger herfra og til evigheten. Jeg er tilgjengelig hele døgnet på chat- i mange sosiale medier. Upersonlig? Kanskje- men utrolig nok sliter jeg med ord og snakking er tøft...og det er vanskelig i sosiale sammenhenger- men bare det å være der- eller bli sendt melding til etc, det hjelper på...ikke alltid at jeg svarer umiddelbart- men du får svar!
Jeg er ikke frisk, og det har gjort at jeg har måttet si nei mye. Meldt avbud. Avlyst. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi helsa ikke alltid vil. Og jeg forstår at folk til slutt slutter å spørre da. At de slutter å komme. Jeg inviterer ikke så mye lenger heller.
Jeg er ikke ensom, det er ikke det dette handler om. Det handler om å bli stemplet som noe man ikke er. Å miste mennesker uten å egentlig ha gjort noe. Uten å få en realistisk forklaring som gir mening i min verden.
Det samme mønsteret har jeg opplevd i bonusfamilien min. Jeg har gjort mitt beste i mange år for å være en trygg og raus voksen. Stilt opp, heiet, inkludert.
Nå får jeg høre det motsatte. At jeg har vært respektløs og slem, både psykisk og fysisk. At jeg ikke er ønsket, at jeg er hatet faktisk, for livssituasjoner som ikke er min feil eller har noe med meg å gjøre! Situasjoner som jeg ikke har stått bak, bestemt eller tvunget noen inn i! Jeg har forsøkt og inkludere- vært like mye tilstede for alle- men det blir aldri godt nok! Så hva gjør man? Tar på seg offerrollen? Nei, jeg kan ikke bry meg egentlig- jeg må bare slippe taket og la dem være! Kanskje de innser en vakker dag at det aldri var meg...at de har forskjøvet skylden på meg fordi det er enklere...da slipper de ta et oppgjør med de som det virkelig gjelder, for jeg er tydeligvis lett å slippe taket på!
Det er så langt fra min sannhet at jeg blir helt satt ut egentlig når det gjelder at jeg skal ha vært en person som har behandlet noen så ille!
Det kommer påstander og trusler, i store bokstaver i meldinger, uten hold, uten beviser, uten noen ordentlig forklaring. Bare en påstand om at sånn er jeg, sånn har jeg vært og jeg må slettes ikke tro at jeg betyr noe!
Mange rundt meg sier at jeg har strukket meg for langt. At jeg har tålt for mye. Ingen av dem beskriver meg som et monster. Men likevel er det sånn det føles inni meg. Et monster! Jeg må jo ha gjort et eller annet eller sagt et eller annet- men jeg aner virkelig ikke hva det er!
Jeg ønsker bare å forstå. Jeg vil bare ha sannheten. Hvordan skal jeg kunne forklare meg eller forsvare meg, når jeg ikke får fakta fra deres synspunkt?
Jeg har aldri vært slem med vilje.
Og den sannheten må jeg begynne å holde fast i, selv om andre har bestemt seg for en annen historie om meg. Det er min konklusjon! Det er det jeg står igjen med! Hvordan jeg skal snu hodet mitt til å innse at jeg ikke trenger å la meg bli behandlet slik, vet jeg ikke! Kanskje jeg klarer å slippe taket en dag og føle at jeg er nok slik jeg er!"
Anonym voksen dame
Takk til deg som sendte inn. Jeg deler den fordi jeg vet at mange går og bærer på den samme følelsen.
Den gnagende tvilen på seg selv, når man blir gjort til syndebukk uten å få en skikkelig forklaring.
Du er ikke alene om å lure på hvordan man går videre når man ikke får lov til å gå tilbake.
Kjenner du deg igjen? Del gjerne i kommentarfeltet, ikke hvem du tror det er, men din egen erfaring.
-A-
