Det vi glemmer når vi snakker om voldtekt - det handler ikke om det du tror, og det skjer ikke der du tror...

    Ta vare på vennene dine!

Det koker i kommentarfeltet om dagen. Vold og voldtekt. Og så kommer den setningen du har sett du også:

"Innvandrere står bak de fleste voldtektene!"

Den deles som fakta...

Men hva sier tallene egentlig?

Det er ikke én gruppe mennesker, det er mange forskjellige...

-Ved inngangen til 2026 er det 987 120 innvandrere i Norge. Det er 17,5%. 

Med barna deres er vi på 21,8%. 

Resten, over 4,4 millioner, er den øvrige befolkningen. 

Altså ca 80% mot 20%...

Det betyr noe veldig enkelt: 

I rene tall er det flest norske menn som anmeldes for voldtekt.

Fordi de er desidert flest.

-Justerer man for folketall, ser man at menn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert...

Det har SSB selv sagt, og de peker på at mye handler om alder og levekår, ikke om hvor du kommer fra og på antall prosent mht folketall som også spiller en stor rolle...

Men i det totale bildet - 

hvem som anmeldes mest, hvem som står bak flest saker - så er det norske menn.

Og hvor skjer det?

Det anmeldes 1500-2000 voldtekter i året.

Forskning fra NKVTS viser det samme år etter år:

Det store flertallet skjer i nære relasjoner. 

Sovevoldtekt. 

Rusvoldtekt. 

Festrelatert voldtekt. 

Hjemme hos noen du kjenner.

Overfallsvoldtekten som folk er mest redd for, er en veldig liten del...

Hva slags voldtekt snakker vi om?

Og hvor skjer den egentlig?

-Hjemme...

I trygge omgivelser.

Blant folk du stoler på...

Hvem er han? 

Han er faren til barna dine. Han er en arbeidskollega.

Han er politimannen.

Legen.

Feieren.

Søppeltømmeren.

Han er bestevennen.

Han som alltid har vært der. Han er kompisen din på en hjemmefest, eller en venn av en venn. Han er den som alle kjenner og liker.

Han kan til og med være en inngiftet onkel, en fetter, en stebror.

En i familien.

Han er en i nære relasjoner du stoler på.

Han som ingen vil tro kunne gjøre slike ting.

Hvordan anmelder man noe man tror man har lagt opp til selv?

Hvordan anmelder man den man bor sammen med, han som alle liker?

Hvordan anmelder du en kollega du skal se på jobb på mandag?

En onkel som kommer i alle familieselskaper?

Hvordan anmelder du han når du vet at alle kommer til å si "er du sikker?", "han er jo så hyggelig", "hva har du gjort for å provosere han?"

Det er her mørketallene er aller størst.

For egentlig handler det ikke om statistikk.

Det handler om holdningene vi skaper i et samfunn der kvinner ikke føler seg trygge noe sted.

Over 99% av de som dømmes for voldtekt er menn.

Falske anmeldelser ligger på 2-8%. 

Problemet er ikke de som lyver.

Problemet er alle som aldri tør å si fra. 

Og ja, menn blir også voldtatt, i 80-90% av tilfellene av en annen mann.

Så hva kan vi faktisk gjøre hjemmefra?

For det starter hjemme.

Det starter ikke i kommentarfeltet.

Det starter rundt kjøkkenbordet.

1. Lær barna om grenser fra de er små. At kroppen deres er deres. At man ikke trenger å gi en klem hvis man ikke vil, ikke til onkel eller en tante heller.

At et nei fra en kompis i sandkassa også gjelder.

Det er der respekten for et nei starter.

2. Snakk om samtykke, helt konkret.

Ikke bare "nei betyr nei". Men at ja betyr ja, og bare ja.

At samtykke kan trekkes tilbake underveis.

Sier hun stopp, så er det stopp i samme sekund.

Sier hun ingenting fordi hun sover, så er det ikke et ja. 

Og at din egen beruselse aldri er en unnskyldning-

Loven er klar, §25. Er du full, er du fortsatt ansvarlig for det du gjør.

3. Snakk om avvisning.

Hva gjør du når du får et nei? Lær sønnene våre at et nei ikke er et angrep på dem.

Det er ikke en fornærmelse som skal hevnes på snap eller i garderoben...

4. Snakk om porno, filming og gruppepress.

At å filme sex uten samtykke er et overgrep i seg selv.

At å gå 3-4 stykker på ei beruset jente aldri, aldri er greit.

At en kompis som sier "kom igjen da" når jenta er meget beruset, ikke er en kompis du skal høre på. Han er en ulv.

5. Lær dem å være den som griper inn. Det er det viktigste.

Jeg tenker på en historie om ei jente som var meget beruset på en fest. Hun begynte å kysse alle gutta, la opp til ting hun ikke hadde kontroll over. Den festen var sønnen min på!

-Vet dere hva sønnen min og kompisen hans gjorde?

De ringte faren hennes og fulgte henne hjem til han.

Og faren var så glad for at de ringte og at de fulgte henne hjem...Så takknemlig for at noen passet på datteren hans...

De tok ansvar.

De ble ikke stående og se på. De ble ikke med på det.

De holdt "ulvene" unna.

Jeg er så umåtelig stolt over at to unge gutter den kvelden kanskje reddet den jenta fra noe som kunne blitt en katastrofe.

For hennes fremtid, og for fremtiden til andre unge gutter som ikke hadde helt kontroll den kvelden.

Det er det det handler om.

Vi kan ikke bare lære døtrene å forsvare seg, ikke drikke for mye, ikke kle seg utfordrende.

Vi må lære sønnene at det er bedre å passe på jentene!

-At et kort skjørt aldri er en invitasjon.

-At ei meget beruset jente skal hjelpes hjem, ikke tafses på. La henne være! Pass på henne om hun ikke kan dra hjem eller om det er hennes hus/leilighet!

Vi må slutte å henge oss opp i statistikken.

Vi må begynne å henge oss opp i oppdraget vi har hjemme.

Lær barna våre om grenser.

For de fleste ulvene finnes i kjente omgivelser, hos noen du trodde du kunne stole på.

Ofte...og ofte skjult...

Det er i det jeg tenker...kanskje jeg har rett, kanskje jeg tar helt feil, men skal vi endre statistikkene, bør vi starte hjemme med våre egne barn...

-Aina Yvonne-

Æ e her...

En liten tanke...

Overvektspoliklinikken og samtale...oppdatering...

-Jeg ligger på 1500 kcal og skal opp til 1800 kcal.

Det gir ingen mening i hodet mitt...

I dag har jeg hatt videotime med ernæringsfysiologen på overvektspoliklinikken...

Jeg sitter klar med informasjonen over det jeg driver med om dagen.

-Veiing av mat, kontroll på alt jeg putter i munnen og skjemaer jeg lager for å ha oversikt. 

Vi snakker sammen om fremgang, motgang, om hva folk synser og mener og hva jeg synes er litt tøft og så sier hun noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle høre- for jeg har jo ikke gått ned noe- jeg holder vekten og den er stabil! 

"Du skal opp til 1800 kcal om dag!"

Huh? Fra 1500 kcal og opp??? Men skal jeg ikke ha underskudd?

-Og så sier jeg det akkurat som det er, at all sunn logikk i mitt hode sier at dette er merkelig...og at mennesker i min nære krets fnyser av dette og sier at "Alle vet jo at å spise mindre og bevege seg mer er cluet for å gå ned i vekt!!!"

   

-Spise mer for å gå ned i vekt? Det gir jo ikke mening...

Hun smiler og sier at hun skjønner at jeg tenker sånn.

Og så forklarer hun filosofien deres på en måte som gjør at jeg faktisk skjønner det.

På overvektspoliklinikken tenker de ikke kortsiktig slanking.

De tenker hvordan kroppen min skal orke dette over tid. Og kroppen min orker ikke 1500 kcal over tid, det er ikke nok næring- eller drivstoffet for å holde meg i gang og dermed går kroppen i sparemodus- alt jeg spiser spares på...

Altså- dette er forklaringen for dummies- som jeg, for at jeg skal forstå hva hun mener- så sier hun dette;

"Når du ligger på 1500 kcal lenge, så går kroppen i sparemodus. Den blir redd for at det ikke kommer nok mat. Så den skrur ned forbrenningen, den holder igjen på energien og den bruker av musklene dine i stedet for av fettet. Muskler er det som holder forbrenningen oppe, så når du mister muskler, så går forbrenningen enda mer ned. Da står du stille selv om du spiser lite. Du blir fort sliten, kald, sulten og trøtt i hodet av all kontrollen...!"

Så, dermed- selv om jeg går opp til 1800 kcal, så er jeg fortsatt i underskudd faktisk. Jeg spiser fortsatt mindre enn det kroppen min bruker hver dag. Så jeg går fortsatt ned i vekt. Forskjellen er at nå får kroppen nok til å tørre å slippe taket. Nå har den nok til å beholde musklene og nok til å bruke av fettlagrene. Det er trygghet. Fra 1500 til 1800 handler ikke om å gi opp, det handler om å gi kroppen nok trygghet til at den vil være med videre.

Så snakket vi om vann. Jeg har aldri likt vann og har alltid  drukket for lite og jeg glemmer det av hele tiden, så jeg hsr drikkeliste nå og prøver å drikke minst 2-3 dl før hvert måltid!

Hun forklarer at når jeg drikker for lite, så holder kroppen på det lille vannet den har.

-Den hovner opp.

Og når jeg spiser for lite og er stressa, så kommer stresshormoner som også gjør at kroppen holder på vann...

Magen blir i harnisk, fingrene hovner og vekta hopper.

Det er ikke fett, det er vann som kroppen holder på fordi den er stressa og tørst...

Derfor er en stor del av filosofien deres å drikke jevnt med vann gjennom dagen. Ikke bøttevis på kvelden, men jevnt. Vann hjelper tarmen, det hjelper magen som er i harnisk og det hjelper kroppen å slippe det ekstra vannet den holder på. Når kroppen vet at det kommer nok vann, så tør den å slippe taket på det den har holdt på.

Vi snakker også om kontrollen min. Om veiing av mat og skjemaer jeg lager. Hun sier at det er en styrke at jeg er så nøye, for det viser at jeg virkelig vil. Men at kontrollen også kan bli en stressfaktor som gjør at kroppen holder igjen. Filosofien deres er regelmessighet fremfor perfeksjon. Fem måltider fordelt utover dagen, nok mat på hvert måltid, nok vann mellom måltidene og nok ro rundt måltidene. Ikke hoppe over, ikke spare alt til kvelden, ikke veie maten med skam, men med nysgjerrighet...

Og den følelsen av skam- den har vi blitt opplært til å ha, via venner, familie, bekjente, fremmede og sosiale medier! Er du tykk- er du bare feit og lat og du skal ikke spise sukker, ikke snop eller noe du synes er godt for da kommer fedmepolitiet og setter deg på plass!

Så i dag lander jeg på dette. Jeg går fra 1500 til 1800 kcal. Jeg drikker vann jevnt gjennom dagen.

Jeg fortsetter å veie maten min og lage skjemaer, men jeg bruker dem som et kart, ikke som en dom.

Jeg følger filosofien til overvektspoliklinikken som handler om å gi kroppen nok til at den tør å endre seg, ikke så lite at den må forsvare seg...

Og jeg slutter å ta imot gode råd og slutter å skamme meg fordi jeg synes potetgull er godt og at sjokolade er digg av og til! Og at jeg liker mat! Jeg har nemlig lov å være glad i gode smaker og mat! 

Det gir fortsatt litt merkelig støy og null mening i hodet mitt, men i kroppen gir det faktisk mening...jeg har fått midje...Og det er en start....jeg er ikke en tønne...eller...ikke direkte...mer...

Takk for at du leser...

-Aina YKS-

Både og, ikke enten eller —

JK Rowling er ikke transfob...JK Rowlig er transfob!!! Debatten raser og jeg hsr plukket litt i det hun skriver om på nett og hva hun forsvarer- sett med MINE øyne:

Jeg er ikke transfob, men blir beskyldt for å være det fordi jeg forsvarer biologi OG psykologi sammen!

Eneste jeg virkelig har fobi mot, er maur og vold- voldelige mennesker! Er livredd slike...

Folk kaller meg transfob fordi jeg forsvarer ordet kvinne... Sjekk fakta først, så kan folk kalle meg hva folk vil etterpå. Alt her kan folk google.

Fakta 1: Hva hun faktisk skrev- de lærde og alle synserne strides: 

-10. juni 2020 la JK Rowling ut essayet "J.K. Rowling Writes about Her Reasons for Speaking out on Sex and Gender Issues" på jkrowling.com.

Det ligger der fortsatt.

Folk kan lese det selv, ikke overskriftene om det. 

Hun skriver ordrett at hun respekterer transpersoners rett til å leve fritt og autentisk, og at hun ville marsjert med folk hvis folk ble diskriminert for å være trans.

Det hun sier nei til, er å viske ut det biologiske konseptet kjønn fordi det har konsekvenser for kvinners liv og rettigheter.

Det er det essayet folk kaller transfobi...Du kan ikke forsvare ordet "Kvinne" uten å være transfob!!?? Jaha? 

Fakta 2:

Hva hun gjør, ikke bare sier.

-Desember 2022 åpnet hun Beira's Place i Edinburgh.

Et krisesenter og rådgivningstjeneste kun for kvinner som har vært utsatt for seksuell vold.

Finansiert av henne selv. Åpent for alle biologiske kvinner, gratis, uten henvisning.

Det er dokumentert i The Scotsman, BBC og på senterets egen side beirasplace.org.uk.

Folk som er transfobe pleier ikke å bruke millioner av egne penger på å hjelpe voldsutsatte kvinner.

Fakta 3:

Biologi og medisin - dette er ikke mening, det er lærebok.

NHS, WHO og Store Norske Leksikon skiller mellom sex og kjønnsidentitet...

Sex = biologisk kjønn.

Definert i biologi som hvilken type kjønnscelle kroppen er organisert for å produsere. Anisogami.

Store kjønnsceller = hunnkjønn,

små = hannkjønn. Kromosomer XX / XY, hormoner, anatomi.

Dette er det leger må bruke når folk skal ha behandling for endometriose, prostatakreft, svangerskap, testosteronnivå, dosering av medisiner...

Gender identity = kjønnsidentitet.

Hvordan folk opplever seg selv.

Å si at de to tingene er forskjellige er ikke hat.

Det er det helsevesenet gjør hver dag for å gi riktig behandling.

Hvis folk fjerner ordet kvinne fra medisinen og bare sier "personer som menstruerer" eller "personer med livmor", så mister folk presist språk.

Det sa også The Lancet fikk kritikk for i 2021 da de skrev "bodies with vaginas" på forsiden.

Fakta 4:

Du kan støtte begge.

Det er ikke en knapp man skrur av. Man må ikke velge en side- man kan ha flere tanker i hodet enn bare en! 

Jeg støtter transpersoners rett til å ikke bli diskriminert i jobb, bolig, helsehjelp og på gata, jeg støtter deres rett til beskyttelse- Jeg støtter også kvinners rett til å kalle seg kvinne som biologisk kategori...og det å si at kvinner har rett på beskyttelse- er ikke det samme som å si at de må beskyttes mot transkvinner! Jeg foretrekker å dele toalett og garderobe med en transkvinne LENGE før en cis-mann! Og jeg kan ikke for det, men liker ikke ordet CIS... mann- kvinne...sånn er det i mitt hode...ikke CIS...men man venner seg sikkert til det...

I am Cis-woman, hear me roar! 

Det er ikke sånn at hvis folk forsvarer det ene, så velger folk bort det andre.

Det er en stor forskjell på å si "transkvinner er kvinner i identitet" og å si "biologiske kvinner finnes ikke".

Det første kan jeg leve med. Det andre er løgn.

Jeg kan si "jeg respekterer at du lever som kvinne" og samtidig si "jeg er kvinne fordi jeg er født som jente, og jeg vil beholde ordet for å snakke om min kropp, min fødsel, min overgangsalder".

Skal jeg kunne respektere transkvinner som kvinner må de kunne anerkjenne at jeg er en kvinne- ikke en "person som har gjennomgått overgangsalderen og fjernet livmoren pga endometriose!" Jeg er fremdeles "hun der kjærringa!"

Fakta 5: 

Hva jeg faktisk har fobi mot.

-Jeg er altså ikke transfob. 

Jeg har ikke fobi mot transpersoner, homofile, lesbiske, bi, hetero, gamle, unge.

-Jeg har fobi mot voldsmenn og voldsutøvere, dyremishandlere og barmemishandlere- misbrukere...

-Folk som går inn for å skade andre.

Og vold kjenner ikke alder, kjønn eller legning.

En mann som slår utøver vold. En kvinne som slår utøver vold. 

En person som misbruker barn, uansett identitet, er overgriper.

Statistikken fra Kripos og fra britiske Ministry of Justice viser det samme:

-Seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner begås av folk i alle grupper, men risikovurdering i fengsel, krisesenter og garderobe har alltid vært basert på biologi, ikke identitet, for å beskytte de som allerede er sårbare.

Det er derfor kvinnefengsel, krisesenter og idrett har vært delt etter biologisk kjønn.

Ikke for å være slemme mot noen, men for å beskytte noen...kvinner i slike fengsler utøver vold mot andre kvinner I fengsler osv! Transkvinner plasseres nå sammen med menn i fengsler- de burde heller hatt egne avdelinger...for menn i fengsler er grusomme mot transpersoner...

Det er den forskjellen folk nekter å snakke om.

Det er stor forskjell på å være redd for en person fordi personen er trans, og å være redd for en person fordi personen er voldelig.

Det første er fobi...

Det andre er selvforsvar.

Jeg er redd for det andre.

Alltid vært. Kommer alltid til å være.

Så nei. Jeg er ikke transfob...

Jeg er kvinne.

Biologisk kvinne.

Jeg kommer til å fortsette å kalle meg kvinne.

Og jeg kommer til å fortsette å støtte folk som lever som de vil - så lenge folk ikke krever at jeg skal late som om biologi ikke finnes.

Biologi er ikke alt.

-Men det kan ikke viskes vekk.

Begge deler går an...man kan ha flere tanker i hodet samtidig! Respekt! Gjensidig! 

— ainayks0708

Du og jeg og vi to....

-Så et innlegg av Henriette Lien på Facebook i dag som traff meg midt i magen. Jeg måtte bare spinne videre på den.

#HenrietteLien

Hun delte en samtale hun hadde med en hudpleier, og jeg siterer henne direkte her:

«Jeg hadde en interessant samtale med en hudpleier i dag.

Hun behandler vel så mange menn som kvinner, og delte noe interessant.

Hun fortalte at når kvinner ligger på benkene hennes, snakker de om mannen sin, barna og familien.

Ganske ofte om det som ikke fungerer i forholdet, og hvordan de føler at de ikke blir sett eller hørt. 

Så kommer det interessante: Når menn ligger på benken og hun stiller dem det samme spørsmålet, er svaret nesten alltid jobben, prosjektet, neste topptur eller sykkeltur. De snakker i jeg-form, ikke i vi.»

Mine tanker videre på akkurat det:

-For det er jo det som er så interessant.

Samme spørsmål.

To helt forskjellige svar.

Hva skjer hvis vi stiller de samme, enkle spørsmålene - og bare lytter?

Så jeg ble nysgjerrig. Hva skjer hvis vi stiller de samme, enkle spørsmålene - og bare lytter?

1. "Hvordan har du det om dagen?"

Hun svarer:

"Jo, det går fint. Men mannen min har så mye på jobb, så vi får ikke tid til hverandre. Og yngste sliter litt på skolen, jeg kjenner at jeg bekymrer meg mye."

Han svarer:

"Bra! Det ruller på. Mye på jobb nå, og så trener jeg mot Birken. Fikk endelig tid til å skru litt i garasjen i helga."

Samme spørsmål. Hun svarer med å beskrive hvordan vi-et har det. Han svarer med å beskrive hva jeg-et gjør.

2. "Hva drømmer du om fremover?"

Hun svarer:

"Jeg drømmer om at vi skal få det roligere. At vi skal finne tilbake til hverandre. Og at barna skal ha det bra."

Han svarer:

"Jeg drømmer om å få til det prosjektet på hytta. Og kanskje ta den toppturen i Alpene jeg har snakket om i tre år."

Hun drømmer på vegne av flokken. Han drømmer på vegne av seg selv.

3. "Hva fyller dagene dine?"

Hun svarer:

"Det er jo logistikken. Hvem skal hvor, bursdager, middager, hente, bringe, følge opp."

Han svarer:

"Jobb, trening, og litt familietid på kvelden."

Det er ikke at han ikke bryr seg. For ham er familien selve grunnmuren, så selvfølgelig at den ikke trenger å nevnes.

For henne er familien hele huset hun går og bærer på inni hodet, hele dagen.

Og her er poenget mitt. Dette handler ikke om at menn er egoister og kvinner er selvutslettende.

Det handler om to feller vi har lært oss.

Mannen har lært at verdi = hva jeg får til. At han skal være en "jeg". Så han glemmer av og til å si "vi" høyt, selv om han lever for det.

Kvinnen har lært at verdi = hvor godt vi-et har det. At hun skal være limet. Så hun glemmer av og til å kjenne etter hva "jeg" egentlig vil, bortenfor det vi-et trenger.

Så spørsmålet er kanskje ikke hvordan vi får menn til å snakke mer i vi-form.

Eller hvordan vi får kvinner til å snakke mer i jeg-form.

Spørsmålet er:

Hvordan beholder vi et sterkt vi, uten å miste jeget på veien?

Hva hadde du svart hvis noen spurte deg i dag: Hvordan har du det - bare du?

Så hvordan finner vi et «vi» i balanse, uten å miste «jeg»?

Takk til Henriette Lien for å sette ord på starten av denne tanken...

Trapper til besvær...

Ja, jeg går trapper OPP! Og så klart ned, men ned er jo bare å la tyngdekraften gjøre jobben. Opp er der magien – og pusten – skjer...

-På isbit-jakt og peser meg ned og opp trappetrim på Color Line – Kiel/Oslo

Minibaren på lugaren er lunken.

Jeg mener, den kjøler sånn ca like mye som å puste på brusen.

Så jeg har puttet inn vann og et par bokser brus og lever i håpet...

Håpet heter isbiter...

Og det er visst strengere enn på polet å få tak i.

Jeg har begynt å smiske med bartenderne.

-Nå har jeg klekket ut en plan: bestille "et glass vann med isbiter", drikke vannet og smugle isbitene med tilbake til lugaren.

Sånn Jamesine Bond, bare med isbiter...

-Lurer på om det har vært ville isbit-party på lugarene før oss, siden de er så forbudte?

TV-en er forresten låst til Kanal Svein Erik. Bare sport, Brille og sånt jeg ALDRI ser på alene- kun under stille tvang(ikke så stille fra meg, jeg klager så mye jeg kan!, skal jeg lide, får han lide! Quid Pro Quo! Eller hva det heter)

-Sååå kjedelig!

Og Alle mot Alle! 

Har sett episodene 200 ganger...hver...

(Men man skal vel ikke se så mye TV her uansett, eller???)

Nå har vi lagt til kai i Kiel, så jeg skal tusle opp på dekk og få meg litt mer trim og luft...

Matmessig så passer jeg på, men jeg koser meg også...

Litt øye- og magemål:

Må jeg ha den siste sjokoladebiten nå, eller kan den vente til i morgen?

Så scanner jeg det inn.

Og så tar jeg trappene! 

Ned er lett! Opp er tungt!

I alle fall når jeg går alene – huffer og puffer, har ikke lungekapasitet til å blåse ut et lys en gang, så de tre små grisene er trygg for denne ulven! 

Men det går på et vis, jeg får inn skrittene.

Pust og pes!

Mens 8-10 åringer løper forbi meg...

Frokosten i dag: 

-unggutter fra en eller annen fyllefest i går pustet meg i nakken ved bufféen

..Og de lukta VELDIG bakpå, så jeg måtte sette opp farta, de var fysne på noe mat- og jeg var i veien!

Plutselig hadde jeg hender både foran meg og bak meg som strakte seg etter pålegg etc..

-Fikk med meg 1 speilegg, 4 små stekte poteter, litt brød, skinke, paprika og agurk...og litt eggerøre...

Så fant jeg gull: minicroissanter og små wienerbrød!

Tok to av hver med til lugaren, pluss kjeks og vannmelon... 

Blir snacks i stedet for lunsj. Vi har også grissini, spekemat av hjort med blåbær i, fiken-chutney og noe som heter Zuff – sikkert en slags kjeks.

Jeg skal kose meg på tur, ikke bare passe vekta! Og man blir visst hva man spiser. (Da burde jeg vært syltynn, for jeg sliter med å få i meg 1500 kcal, tro det eller ei!)