Hvor er journalene mine???

-Jeg sitter og blar i HelseNorge og jeg skjønner ingenting...

-Jeg finner ikke et spor av at jeg har eksistert før 2025, ikke et spor, og jeg er 52 år, så hvor har de 52 årene mine blitt av. Jeg ba om komplett journal fra fastlegen min og fikk 2-3 sider, og jeg lurer på om det er hele meg, om det er alt, for hvor er kjernejournal, hvor er innleggelsene, hvor er allergiene, hvorfor har vi HelseNorge når det ikke ligger en dritt der???

Det som irriterer meg mest er at jeg gjør akkurat det de ber meg om, og så skjer det ingenting.

De ber om journalene, jeg ordner det, jeg ringer, jeg ber om overføring, jeg betaler for det, flere ganger, og de tar imot journalene, de får dem tilsendt fra forrige fastlege, fra Bjerkvik, fra Sørreisa, fra Nannestad, fra Råholt, fra Gjerdrum, fra Skedsmokorset, fra Mysen, fra Ringvoll, de tar imot dem, men de scanner dem ikke inn.

Hva er vitsen da, hvorfor ber de om dem hvis de ikke skal scanne dem inn, hvorfor skal jeg ordne og betale hvis de bare skal bli liggende uscannet et sted, ligger de i en bunke, i en skuff, i en eske, blir de kastet, blir de glemt, og så har jeg journaler overalt, overalt bortsett fra der det burde være, overalt bortsett fra hos fastlegen min der de faktisk skal være, er det meningen, er det sånn det skal være, at man har journaler overalt bortsett fra der det burde være???

Jeg er forvirret og jeg er irritert, for jeg har gjort jobben min, hvorfor har ikke de gjort sin.

Og så kommer jeg til legen, ny lege igjen, her sør har jeg hatt minst 7-8 forskjellige leger på 10 år, minst, jeg husker knapt navnene på halvparten, de har sluttet, startet andre steder, sendt meg videre, og jeg har hoppet hit og dit, og hver gang jeg skal til legen spør de" "Hvorfor er du her?" 

-Ja, hvorfor er jeg her?

Hva mener de med det?

Er jeg ikke pasienten deres, har de ikke journalen min, har de ikke lest den, skal jeg begynne fra starten hver gang, skal jeg fortelle hele livet mitt på 15 minutter, hver gang, til en ny lege som ikke har lest noe, fordi det ikke er scannet inn noe????

-Jeg har fortalt om symptomer og plager, masse, årevis med sykdommer og symptomer, hvorfor står det ikke der, hvorfor er det ikke skrevet inn ordentlig, hvorfor må jeg fortelle det igjen og igjen og igjen???

-Hvorfor spør de hvorfor jeg er her, når jeg har vært pasient i helsevesenet siden jeg var barn, har jeg ikke vært her før?

Har jeg ikke vært hos helsestasjon og lege i Bjerkvik, har jeg ikke vært på UNN i Tromsø, Harstad sykehus, Narvik sykehus, har jeg ikke vært innlagt, operert, utredet???

Hvorfor er jeg her?

Jo, fordi jeg er pasienten deres, fordi jeg har gjort det de ba meg om, fordi jeg har ordnet journalene, fordi jeg har betalt, og så har de ikke scannet dem inn, eller spør de fordi de ikke vet, fordi journalen er tom, fordi ingenting er scannet inn, så de må spørre meg, for de har ingenting å lese!!!

Den eneste journalen jeg finner er fra Ringvollklinikken, og den er mangelfull, seriøst mangelfull, hva er det for noe, er det alt som finnes av meg???

Og det som faktisk står nå inne hos HelseNorge- det stemmer ikke engang...

Jeg har tre fødsler bak meg, 2 normale og 1 keisersnitt, hvorfor står det i pasientjournalen at jeg har hatt 2 keisersnitt, hvor har de fått 2 fra, hvor har de fått det andre keisersnittet fra, har jeg hatt 2 og glemt det ene, nei, jeg har hatt 1, jeg vet det!!!

- Og hvorfor står det at jeg har 3 barn som bor hos meg, hvor har de fått det fra, det har jeg aldri engang sagt, aldri, hvem har skrevet det???

-Barna mine er voksne, de har egne barn, de bor ikke hos meg, så hvorfor står det at 3 barn bor hos meg, hvem har skrevet det, hvorfor står det der, har noen gjettet, har noen kopiert fra en annen pasient, har noen skrevet noe de tror, i stedet for noe jeg har sagt?

-Eller har legen jeg snakka med på overvektspoliklinikken misforstått dialekten min?? For jeg forstod nesten ikke henne- hun snakket så fort og gebrokkent at jeg sa vek "Hæ?" 700 ganger iløpet av de minuttene jeg var der...

-Hva annet står det i journalen min som jeg aldri har sagt, hva annet har de skrevet om meg, uten at jeg vet det?

For jeg finner ikke noe noen steder...Jeg har ikke livmor mer, jeg fikk fjernet livmoren da jeg var 42 år, jeg beholdt eggstokkene, eggstokkene mine sluttet å virke for et par år siden, ikke for 10 år siden, men hvorfor står det at jeg har vært i overgangsalder siden jeg var 42, hvor har hun fått det fra, har hun blandet sammen fjerning av livmor med overgangsalder, fordi jeg sluttet å blø???

-Jeg skjønner det ikke, jeg har hatt eggstokker hele tiden, så hvorfor står det at jeg har vært i overgangsalder i 10 år, er det fordi ingen har scannet inn operasjonsbeskrivelsen, er det fordi ingen har lest at eggstokkene ble bevart, er det fordi de bare har gjettet???

Alt dette er borte, det står ingen steder i min journal, ingen steder, henvisninger borte, epikriser borte, operasjoner borte, fødsler borte, eller feil, fjerning av livmor borte, er det borte fordi det ikke er scannet inn, er det borte fordi det ligger i en bunke et sted, er det borte fordi noen har glemt det???

-Hva fanden er greia???

De ber om ting, jeg ordner det, jeg betaler for det, og så scanner de det ikke inn engang, så man har journaler overalt, bortsett fra der det burde være- er det sånn det skal være, er det sånn for alle, går alle rundt med journaler overalt, bortsett fra der de burde være???

-Jeg klarer ikke engang huske navnene på alle legene jeg har hatt, er det virkelig meningen at jeg skal huske alt selv, er det jeg som skal være arkivet, er det jeg som skal vite hva som ble sagt i Bjerkvik for 30 år siden, og hva som ble sagt i Sørreisa, og hva som ble sagt i Nannestad??

-Hvordan skal mitt sykdomsbilde bli komplett, når ikke noe står, og når mye av det som står, er feil?

Jeg er 52 år, journalen min skal inneholde medisinske føringer fra barnsben av, fra helsestasjon og lege i Bjerkvik, fra sykehusopphold, fødsler og operasjoner, hvorfor eksisterer det ikke?? 

-jeg er forvirret, og jeg er irritert, for jeg har gjort det de ba meg om, jeg har ordnet det, jeg har betalt for det, og så har de ikke scannet det inn engang, så jeg spør dere, hvorfor er jeg her, er det noen som vet???

Hvor er jeg? 

Er det rart man føler seg som en jævla idiot hver gang jeg får en ny lege?? Er det rart de hever øyenbrynene og ser rart på meg?? 

Jeg er så lei! 

Min nye fastlege er kjempeflink og hun lytter til meg, men all infoen hun burde ha fått, er jo mangelfull så det holder! Ikke hennes feil, feilen har startet et eller annet sted på veien dit...

'Jeg ønsker meg en person i livet som kan ta tak i dette sammen med meg og slå hardt ned på dette- for jeg føler meg sett av min nye lege, men hun har ikke hele bildet og kan ikke finne det noen steder for jeg må antakelig prøve finne alt selv...og så be om det scannet inn i journalen min! En stakkars legesekretær skal altså scanne inn 52 år av mitt medisinske liv- hvis jeg finner det liksom! 

Hyl!

-Aina Yvonne-

Leo og de farlige, sesong 2

Når man har sett ferdig sesong to av Leo og de farlige, sitter man igjen med en del spørrende tanker rundt innholdet i serien.

På den ene siden er det en veldig god serie.

Leo Ajkic er dyktig, han er rolig, han lytter, han tar liten plass og lar menneskene han møter fortelle selv.

Han tar oss med inn et sted de færreste kjenner, bak murene i forvaring, og han viser frem mennesker som mange helst vil glemme.

På den andre siden er det noen øyeblikk som skurrer, og som gjør at man lurer på om det som skulle være bra, endte opp med å bli litt feil.

Et av de øyeblikkene er med den unge kvinnen som heter  Elise...

Leo sier i programmet at hun er radikal, at hun har høyreekstreme tanker. Så klippes det til en ansatt som har jobbet med henne i årevis og som sier at hun ikke har sett noe til det. Og Elise selv blir helt stille, nesten i sjokk, når han sier det. Det ser ikke ut som hun visste at det skulle komme akkurat da.

Det er her det blir etisk vanskelig for meg personlig egentlig-

Leo har lov til å si det han sier...

Han er journalist, han har ikke taushetsplikt slik som psykologer og fengselsansatte har.

Alle som er med i serien har skrevet under på at de vil være med.

Men bare fordi noe er lov, betyr det ikke at rekkefølgen er riktig.

I en vanlig behandling ville man aldri tatt noe så sårbart opp foran kamera først...

-Man ville tatt det med primærkontaktene hennes, med de hun stoler på til daglig, i et trygt rom uten kamera.

Man ville forberedt henne, gitt henne tid til å forklare, nyansere, kanskje si at dette var tanker hun hadde for lenge siden.

Når det i stedet kommer som en avsløring i en intervjusituasjon, blir hun tatt på fersken...han er jo "gjest" i en situasjon som er tillatt, men man ser at det han gjør, ikke var forventet- og hele Elises kroppsholdning blir stiv og  går i forsvar.

Det som kunne vært starten på en endring, blir et klipp som skal skape spenning...og det kunne ha endt i katastrofe! 

Man får inntrykk av at Leo tenkte at han gjorde noe bra...at hvis han sa det høyt, så ville noen ta tak i det, så ville hun få hjelp til å komme ut av det.

-Men for mennesker med lett utviklingshemming og autisme er forutsigbarhet ofte helt avgjørende!

De trenger å vite hva som skal skje, med enkle ord, med en trygg person ved siden av seg.

Når sjokket hennes blir en del av fortellingen, er det ikke lenger hennes historie, men en historie om henne som fortelles uten henne.

Så er det dette med verger, advokater og medisiner. Mange av kvinnene i forvaring med diagnosen lett psykisk utviklingshemming har en verge etter vergemålsloven.

Tanken er å beskytte dem fordi de har vansker med å forstå konsekvenser av egne valg.

Alle i forvaring har også rett på advokat, både under dom og ved hver forlengelse. Og mange får tung medisinering med beroligende, stemningsstabiliserende og antipsykotiske legemidler, ikke fordi de er psykotiske, men fordi det demper utagering når det ikke finnes andre tiltak som virker raskt nok.

Sofie sovner når advokaten snakker...

Ikke fordi hun ikke bryr seg, men mest sannsynlig fordi hun ikke klarer å følge med. Det blir for mange ord, for mye abstrakt.

Hun snakker heller om familien sin i nord og om musikken hun liker.

Det er det som gir mening for henne.

For Sofie er essensen selvsk@ding.

Det er den som er der hele tiden, her og nå, både før og inne i forvaringen.

Det er den serien viser i glimt, men ikke setter ord på ordentlig.

Når hun sk@der seg selv og ansatte prøver å stoppe henne, blir det kamp.

Hun slár for å komme seg løs, ikke for å skade.

Men i journalen og i dommen står det som v0ld mot tjenesteperson. Selvsk@dingen blir til straffesak...

Derfor husker hun det ikke etterpå.

Fordi hun dissosierer.

For henne er det panikk og indre smerte i øyeblikket.

For systemet er det en ny v0ldshendelse. Og derfor sitter hun i forvaring.

Ikke fordi hun er en farlig overfallsmann, men fordi ingen andre steder klarer å stå i selvskadingen hennes over tid...

Hun tok derimot en kn!v i en butikk og vandret rundt med og forstår ikke selv helt hvorfor!

I serien ser man hvor lite dette systemet henger sammen...

Jentene forstår ikke hva advokatene deres sier.

De nikker og sier ja, men følger ikke resonnementet...

-Sander derimot,  er det motsatte.

Han forstår advokaten sin veldig godt, men er irritert på ham, avbryter og retter på ham.

Og når Leo spør advokaten til Sander om Sander bør slippes ut, svarer advokaten unnvikende.

Han kan ikke si at klienten er farlig uten å bryte rollen sin, og han kan ikke si at han er ufarlig uten å lyve.

Så han sier ingenting.

-Det tomme svaret blir det mest ærlige.

Vergen kan ikke bestemme om noen skal i forvaring eller ikke.

Advokaten kan ikke bestemme behandlingen... Medisinene tar ikke bort årsaken, bare symptomene. Da blir man stående i en situasjon der en person vurderes til å trenge verge for å håndtere hverdagen og medisiner for å håndtere følelsene, men samtidig vurderes som strafferettslig ansvarlig og overførbar til forvaring.

Da er man gammel nok og frisk nok til å straffes, men for sårbar til å klare seg alene.

Det er også derfor eksponeringsterapien det snakkes om i serien føles så feil, og det de gjør sammen med Elise, blir påtatt og rart! 

Eksponeringsterapi skal være terapi, med psykolog, med plan, med samtykke og med en trygg måte å stoppe på.

Når den utføres av ansatte som selv sier at de ikke helt vet hva de holder på med, er det ikke lenger terapi, det er bare eksponering.

Og eksponering uten trygghet kan gjøre vondt verre.

Alt dette henger sammen med hvordan vi har snakket om hysteri og psykopati.

Vi har i hundrevis av år hatt to ulike ord for når kvinner og menn blir sinte og farlige...

-Kvinnen var hysterisk, styrt av følelser og kropp, Freud sa at livmoren til kvinnen vandret rundt i kroppen og skapte hysteri- derav ordet hysteria og hysterektomi...

Mannen var psykopat, kald og uten samvittighet...

I dag heter det emosjonelt ustabil og dyssosial, men mønsteret er det samme.

Derfor kan Sander vise mange av de samme tegnene som jentene, lite mimikk, lite empati, vansker med å forstå andre, og likevel bli lest som det motsatte.

Hos kvinner leter vi etter en sårbarhet bak.

Hos menn leter vi etter en kulde bak...

Jentene sitter i forvaring fordi det ikke finnes noe annet sted som kan ta dem imot.

Sander får til slutt elleve års forvaring ig han blir også sittende fordi det til slutt ikke finnes noe annet sted som kan verne samfunnet mot ham. Flere helt ulike veier inn i samme låste dører... 

Serien til Leo er god fordi den viser oss disse dørene! 

-Den negative kritikken må være at noen ganger åpnes den litt for fort, uten å sjekke om de som står innenfor er klare til å bli sett...

Mens den positive kritikken er at det som faktisk belyses mest i serien- for meg- er ikke hvor farlige disse menneskene er- men hbor mye psykiatri, barnevern og vergelover svikter de som er mest sårbare i samfunnet- at mennesker som aldri skulle vært i et fengsel og ansatte som ikke burde ha ansvar for PU og autister eller tung psykiatri- får hverandre tredd ned over ørene i et system som er tungrodd, full av fallgruver og lover man ikke klarer å følge helt pga de ikke er i det systemet de skal være i! 

-Aina Yvonne-

Fibromyalgi og forskning

-Kvinnesykdommen som ble forsket på med hannmus

87,7 % av alle som får fibromyalgi-diagnose er kvinner.

I flere tiår var standard forsøksdyr for å forstå sykdommen hannrotter.

Det er ikke en konspirasjon. Det er verre.

Det er en metodefeil som har blitt stående.

Jeg snublet over dette da jeg leste om "bikini-medisin".

-I nesten hundre år dominerte ideen om bikini-medisin — at kvinner er som menn bortsett fra det som dekkes av en bikini...

Resten kunne man teste på menn...

For fibromyalgi har det vært katastrofalt.

-Fibromyalgi rammer rundt 2 % av befolkningen globalt.

Rundt 80-90 % er kvinner. Symptomene er diffuse og brutale:

-utbredt smerte, utmattelse, søvnproblemer, "fibro-tåke"...og mange, mange fler symptomer! 

Fordi sykdommen lenge manglet en tydelig biomarkør, ble den avfeid som psykologisk.

Og når man først skulle forske på de nevrologiske smertemekanismene, valgte man hannrotter.

Hvorfor?

-Fordi hunnrotter har syklus. Det gir "støy" i dataene.

Så man fjernet kvinnene for å få renere resultater — for en sykdom som nesten bare rammer kvinner.

Resultatet kjenner vi: -medisiner som ikke virker likt, -doser som gir mer bivirkninger hos kvinner

-og et helsevesen som fortsatt sier "vi finner ikke noe galt på prøvene"...

Det vi trodde, og det vi vet nå:

sommeren 2026 kom to gjennombrudd som endrer fortellingen totalt:

1. Den største genetiske studien noensinne — publisert i Nature Medicine.

Forskere analyserte data fra 2,5 millioner mennesker

-55 000 med fibromyalgi, fra 11 studier i USA, UK, Finland, Estland, Danmark og Island.  

De fant 26 genregioner som øker risikoen.

Og de fleste genene peker ikke mot immunforsvaret, men mot hjerne- og nervefunksjon...

-Dette er sterkeste bevis hittil for at fibromyalgi primært er en sykdom i nervesystemet, og IKKE en autoimmun sykdom... 

Mest oppsiktsvekkende:

Genet med sterkest kobling var HTT — det samme genet som forårsaker Huntingtons sykdom...

En annen variant pekte på GPR52, en reseptor som allerede testes som mål for Huntington-medisin.  

Og dette: 

Til tross for at fibromyalgi diagnostiseres tre ganger oftere hos kvinner, fant de ingen genetiske forskjeller i risiko mellom kjønnene.

Det betyr at overvekten av kvinner ikke ligger i genene, men i hormoner, miljø, stress-respons og hvordan vi diagnostiserer smerte.  

2. Hvorfor smerte er forskjellig hos menn og kvinner — review fra University of Otago, januar 2026:

-En ny oversiktsartikkel i Frontiers in Neurology oppsummerer det prekliniske bildet:

Hos menn drives nevropatisk smerte hovedsakelig av mikroglia-avhengig nevroinflammasjon, mens den hos kvinner opprettholdes av adaptive immunmekanismer med T-celle-signalering...

Ved nociplastisk smerte — som fibromyalgi — forsterker hormonelle svingninger, hyperkoblinger i det limbiske systemet og stress-immun-interaksjoner sentral sensitivisering

På norsk, altså oversatt til dummies som meg selv: 

-Menn og kvinner har bokstavelig talt ulike smertebaner.

-Menn bruker mikroglia i ryggmargen.

Kvinner bruker T-celler.

-Kvinner har lavere smerteterskel, men også mer aktivitet i hjernens følelsesnettverk, som forsterker den kroniske smerten...

Hva betyr lavere smerteterskel?

-en person med fibromyalgi har reelt lavere smerteterskel, men det handler ikke om vilje eller at man tåler lite. Det er nervesystemet som tolker signalene feil...og at kvinner føler smerten raskere enn menn er ikke pga hun er det svake kjønn- det betyr at hun har litt flere nervefibre, og østrogen gjør nervene lettere å trigge. 

Kvinner kjenner det sterkere:

Samme stimuli gir ofte høyere smertescore enn hos menn...

 Kvinner holder ut lenger: Høyere utholdenhet ved langvarig smerte.

Systemet er bygget for å fungere selv om det gjør vondt. 

Hos menn er det motsatt: Høyere terskel for å kjenne smerte, mye takket være testosteron, men gir seg ofte fortere når smerten varer lenge...

Forskjellen er liten i gjennomsnitt, og variasjonen fra person til person er mye større enn forskjellen mellom kjønnene.

Når du da tester smertestillende utviklet på hannmus sin mikroglia-mekanisme på kvinner med T-celle-drevet smerte — er det rart det ikke virker optimalt?

Så, er det fortsatt sånn?

Ja, men sprekken er i ferd med å bli synlig.

Formelt er det nå krav om å inkludere begge kjønn.

-Men praksisen henger etter...

Mye av kunnskapsbasen — lærebøker, referanseverdier, doseringskurver — er fortsatt mannlig.

Og kvinnelige forsøksdyr koster fortsatt "for mye" i form av mer kompleks dataanalyse.

For fibromyalgipasienter betyr dette:

• Du får en diagnose som i 40 år ble forsket på uten din biologi. 

• Du får medisiner testet på en annen type immunrespons enn din egen. 

• Og du får høre at "vi trenger mer forskning", når forskningen endelig har begynt å se på riktig kropp...

De nye studiene gir håp fordi de flytter fibromyalgi fra "diffus kvinneplage" til "konkret nevrologisk sykdom med biologisk basis".

Som en av hovedforfatterne sa: "I flere tiår har pasienter blitt avfeid eller fortalt at smerten deres er psykologisk. Våre funn bekrefter at tilstanden har en klar biologisk basis."  

"For decades, patients have been dismissed or told their pain is simply psychological. Our findings confirm the condition has a clear biological basis."

Wainberg er hovedforfatteren bak studien, forsker ved Lunenfeld-Tanenbaum Research Institute i Toronto, og en av de tre seniorforfatterne sammen med Dr. Nasa Sinnott-Armstrong og Dr. Hanna Ollila.

Det er på tide at forskningen forsker på de kroppene som faktisk er syke...

-Aina Yvonne-

Kilder: Kerrebijn et al. Nature Medicine 2026. DOI:10.1038/s41591-026-04492-6. The genetic architecture of fibromyalgia across 2.5 million individuals (26 loci, HTT/GPR52, 87.7% kvinner i utvalget, heritability i hjernen). + Inoue et al. Frontiers in Neurology 2026. Disentangling sex-specific mechanisms in neuropathic and nociplastic chronic pain: a review (mikroglia vs T-celler, Otago).

Jenta som alltid har vandret...

Hun som vandret...

Jeg...

Og jeg vandrer ennå....

Jeg ville ikke gå i 1. klasse.

Jeg husker den følelsen i magen hver morgen. 

Så snart jeg kunne, stakk jeg av. 

Jeg vandret inn i skogen. Der var det tryggere enn inne i klasserommet.

På skolen ertet ungene. 

De kalte meg ting. 

Men det var fra 2. klasse det ble virkelig ille. 

Fra 2. til 8. klasse var det verst. Hver dag...

I 8. klasse skjedde det noe... Jeg sluttet å bry meg. 

Jeg orket ikke å prøve å bli likt lenger. 

I 9. klasse ble jeg fortsatt frosset ut, men da hadde jeg heldigvis fått meg noen venninner som stort sett aksepterte meg som jeg var. Det reddet meg litt.

Jeg hadde også familie på skolen.

-Men de behandlet meg som om det var noe galt med meg, konstant. 

Jeg var god nok når de ikke hadde noen andre.

Etter skoletid, når ingen andre så oss...

Men ikke i offentligheten.

Ikke når andre kunne se.

Hvis den ene av de i familien  min skulle møte kjæresten sin, en kjæreste familien ikke likte, da var jeg god å ha.

Da kom h*n til meg. Og h*n brukte meg som unnskyldning. "Skal besøke Aina" sa h*n.

Den andre i familien min likte sminke og sånt...

Av og til så jeg ut som et rosa juletre. Det var ikke alltid like lett å vaske vekk.

Vi tok polaroidbilder av meg... Bilder jeg gremmet meg over etterpå.

For h*n viste dem frem til alle. Og alle lo.

Og jeg fikk gnidd i trynet: "Hva faen trodde jeg at jeg var? En fotomodell? Så stygg som jeg var?"

Og jeg lo vel med.

Hva annet skulle jeg gjøre??

Punching bag og de stille blikkene...

Jeg var flere gutters punching-bag.

Jeg ser dem for meg fortsatt. Jeg hører navnene deres.

Jeg husker hvem som slo, hvem som dyttet, hvem som bare lo..

Men jeg husker også noe annet. 

Jeg husker ansiktene til de som ikke likte måten jeg ble behandlet på.

Jeg ser øynene deres for meg. Små smil. Ikke hånlige, men oppmuntrende.

Jeg innbilte meg kanskje, men jeg tolket blikkene som: "Hold ut, det blir bedre." "Ikke gi opp, det vil ta slutt."

Et par av dem er døde i dag. Livene deres tok skjebnesvangre vendinger.

Jeg som trodde at å være populær betydde alt.

De er ikke her mer.

Av forskjellige årsaker.

Det setter ting i perspektiv...popularitet var ikke alt...

Det kommer tilbake.. 

Noen ting kommer tilbake i flashbacks...jeg drømmer! Jeg våkner opp og husker ting jeg har fortrengt!

Det er tøffe ting å gå igjennom, selv mange år etterpå.

Lukter, lyder, en skolegård, en setning noen sier, en privatfest, rykter man fikk som ikke var sanne, gutter som løy om meg...voksne som ikke beskyttet meg, men så på meg som et objekt de kunne være ufine mot...

Så er du der igjen...

-Man trenger ikke å ha en spesiell grunn for å føle seg utenfor og mislykket, men det hjelper ikke på når de du vokser opp rundt skulle kanskje vært litt mer, ja, jeg vet ikke, snille? 

...folk sier ting og til slutt tror man det de sier, selv om det ikke er slik det er! 

Man trenger ikke å tilhøre en bestemt gruppe. 

Alle kan føle seg utenfor.

Alle kan føle seg mindre verdt, stygg og ikke bra nok.

Ingen har enerett på å føle.

Jeg er i alle fall den jeg er i dag på grunn av fortiden min og alt i mellom....

Jeg har hundrevis av hendelser som ingen skulle behøvd å gå igjennom alene... Men vi snakker ikke om sånt. Vi bærer det inni oss.

Derfor vil jeg si dette til deg som leser og som bærer på noe hemmelig.

Noe som ikke burde være hemmelig i det hele tatt:

-Snakk med noen. 

-Ikke bær byrden alene.

-For du er ikke alene...

Mange av oss har gått og går igjennom noe som ligner!

Hører ikke folk etter, gå videre, ikke gi deg før du finner noen som lytter!

-Aina Yvonne-

Ryddig nok...

Ingen sier at det er rent hos meg....Og det er greit...

Det er ingen som kommer inn og sier "åh, så rent det var her". Det er heller ingen som sier noe annet.

Det ser bare ok ut.

Ryddig nok...

Og det er målet mitt.

Jeg har fibrotåke. Hjernen min har egen vilje.

Jeg skal gå opp for å hente noe. Jeg går opp. Så kommer jeg på at jeg skulle hente noe i kjelleren. Så går jeg ned i kjelleren. Så havner jeg på kjøkkenet. Hvorfor er jeg på kjøkkenet? Jeg skulle jo hente noe oppe!

Og kaffekoppen. Alltid kaffekoppen. Jeg setter den fra meg et sted, og så er den borte. Jeg vet jeg har en kaffekopp. Jeg leter. Jeg går opp igjen. Jeg må på do. Så går jeg ned igjen med uforrettet sak, for jeg glemte hva jeg skulle oppe. Opp igjen. Og der, på badet, står kaffekoppen!

Hvorfor står kaffekoppen på badet? Hva gjorde jeg på badet med kaffekoppen? Husker ikke. Husker ikke hvorfor jeg var på badet engang. Men koppen er der.

Jeg går rundt meg selv hele dagen. Opp og ned og rundt. Jeg rydder og roter om hverandre.

Så jeg har sluttet å jage strøkent. Jeg tar det i biter. Tørrmopp når jeg husker det. Våt engangsmopp til hverdags-søl, for da er det bare swish og ferdig. Den ordentlige vasken med riktig rekkefølge, ovenfra og ned, den tar jeg over flere dager. Når tåka letter litt.

Det blir aldri sånn at folk måper. Men det blir heller aldri sånn at folk later som de ikke ser rotet. Det ser bare ok ut. Ingen kommenterer. Og det er det beste beviset på at det funker.

Ryddig nok er mer enn godt nok.

Og ikke rart jeg når skrittmålet mitt på dager som dette...

-Aina Yvonne-

Til dere på toppen – fra folket som holder Norge i gang...

Jeg lurer på om dere egentlig vet hvordan det føles?

Å stå opp klokka fem om morgenen, mens huset fortsatt er mørkt.

Ta på seg arbeidsklær som fortsatt lukter av gårsdagens jobb.

Sette seg i bilen fordi noen må møte opp.

Noen må bygge.

Noen må reparere.

Noen må kjøre lastebilen.

Noen må stå på fabrikken.

Noen må vaske.

Noen må pleie de gamle.

Noen må holde strømmen, veiene, butikkene, verkstedene og industrien i gang.

Og der står vi. År etter år.

Vi bruker kroppen vår. Ryggen, knærne og skuldrene.

Når dagen er ferdig, sitter vi ved kjøkkenbordet. Der ligger regningene. Alt har blitt litt dyrere, og litt dyrere igjen. Strøm, mat, drivstoff, kommunale avgifter, forsikring, rente.

Så får vi høre at vi må vise måtehold i lønnsoppgjøret. At vi må forstå at økonomien er presset. At alle må bidra.

Men dette er fakta:

1. Slik fastsettes deres egen godtgjøring

Stortinget kaller det ikke lønn, men godtgjøring. Beløpet fastsettes av Stortinget selv, etter innstilling fra et eget godtgjøringsutvalg. Det er altså Stortinget som til slutt vedtar sin egen godtgjøring.  

2. Tallene som skaper avstanden

Tabellen fra Stortinget selv viser utviklingen:

• 2024: 1 171 000 kr   • 2025: 1 214 977 kr per år   • 2026: 1 272 209 kr per år fra 1. mai 2026 

Økningen fra 2025 til 2026 er 57 232 kroner. Det tilsvarer 4,7% datotillegg, basert på frontfagsrammen.

Godtgjøringsutvalget skriver selv: "Resultatet av forhandlingene i frontfaget 2026 er en ramme på 4,4 prosent", og at de legger dette til grunn for sin anbefaling.  

Til sammenligning er medianlønnen i Norge ifølge SSB i 2025: 55 800 kroner i måneden. Det er 669 600 kroner i året.

Gjennomsnittslønnen er 62 070 kroner i måneden, altså ca. 741 600 kroner i året.  

En stortingsrepresentant tjener altså nesten dobbelt så mye som en vanlig lønnsmottaker med medianlønn, før vi regner med andre goder som pendlerbolig, reisedekning og pensjonsordninger.

3. Hva 57 232 kroner betyr ute hos oss

For dere er det en justering i tråd med frontfaget. For oss er det:

• Nesten et helt år med strøm for en familie • Verkstedregninger som gjør at bilen fortsatt kan brukes til jobb • Fotballkontingent, håndballsko og skiutstyr til ungene • Forskjellen mellom å ligge våken om natta og ha litt luft i økonomien 

Vi reparerer bilen en gang til. Vi skrur ned varmen. Vi utsetter tannlegen. Vi sier til ungene at vi får se neste måned.

4. Signalet

Det handler ikke om at politikere ikke skal ha ordentlig betalt. De skal det.

Det handler om signalet. Når industriarbeideren, helsefagarbeideren, elektrikeren, sjåføren og butikkmedarbeideren skal ha lønnsøkning, må vi forhandle. Vi må argumentere for hver krone. Ingen vedtar sin egen lønn.

For oss er ikke økonomi en graf på et ark. Det er kjøleskapet. Det er dieselpumpa. Det er boliglånet. Det er vinterdressen til ungen. Det er motorlampa som lyser tre dager før lønn.

Vi ber ikke om luksus. Vi ber om at en fulltidsjobb skal være nok til å leve et anstendig liv. At to mennesker i full jobb ikke skal lure på hvordan neste måned går rundt.

Norge bygges ikke inne på Stortinget. Norge bygges ute. På byggeplassen. På verkstedet. På fabrikken. På sykehjemmet. På lageret. I butikken. Bak rattet. I regnet. I snøen. Klokka fem om morgenen.

Så neste gang dere sier at vi må vise måtehold, håper jeg dere husker hva deres egen godtgjøring ble satt til fra 1. mai i år: 1 272 209 kroner.

Og neste gang dere sier "Vi må alle bidra" – da håper jeg dere forstår hvorfor stadig flere svarer: Når er det vår tur til å kjenne at fellesskapet stiller opp for oss?

Det vi glemmer når vi snakker om voldtekt - det handler ikke om det du tror, og det skjer ikke der du tror...

    Ta vare på vennene dine!

Det koker i kommentarfeltet om dagen. Vold og voldtekt. Og så kommer den setningen du har sett du også:

"Innvandrere står bak de fleste voldtektene!"

Den deles som fakta...

Men hva sier tallene egentlig?

Det er ikke én gruppe mennesker, det er mange forskjellige...

-Ved inngangen til 2026 er det 987 120 innvandrere i Norge. Det er 17,5%. 

Med barna deres er vi på 21,8%. 

Resten, over 4,4 millioner, er den øvrige befolkningen. 

Altså ca 80% mot 20%...

Det betyr noe veldig enkelt: 

I rene tall er det flest norske menn som anmeldes for voldtekt.

Fordi de er desidert flest.

-Justerer man for folketall, ser man at menn med innvandrerbakgrunn er overrepresentert...

Det har SSB selv sagt, og de peker på at mye handler om alder og levekår, ikke om hvor du kommer fra og på antall prosent mht folketall som også spiller en stor rolle...

Men i det totale bildet - 

hvem som anmeldes mest, hvem som står bak flest saker - så er det norske menn.

Og hvor skjer det?

Det anmeldes 1500-2000 voldtekter i året.

Forskning fra NKVTS viser det samme år etter år:

Det store flertallet skjer i nære relasjoner. 

Sovevoldtekt. 

Rusvoldtekt. 

Festrelatert voldtekt. 

Hjemme hos noen du kjenner.

Overfallsvoldtekten som folk er mest redd for, er en veldig liten del...

Hva slags voldtekt snakker vi om?

Og hvor skjer den egentlig?

-Hjemme...

I trygge omgivelser.

Blant folk du stoler på...

Hvem er han? 

Han er faren til barna dine. Han er en arbeidskollega.

Han er politimannen.

Legen.

Feieren.

Søppeltømmeren.

Han er bestevennen.

Han som alltid har vært der. Han er kompisen din på en hjemmefest, eller en venn av en venn. Han er den som alle kjenner og liker.

Han kan til og med være en inngiftet onkel, en fetter, en stebror.

En i familien.

Han er en i nære relasjoner du stoler på.

Han som ingen vil tro kunne gjøre slike ting.

Hvordan anmelder man noe man tror man har lagt opp til selv?

Hvordan anmelder man den man bor sammen med, han som alle liker?

Hvordan anmelder du en kollega du skal se på jobb på mandag?

En onkel som kommer i alle familieselskaper?

Hvordan anmelder du han når du vet at alle kommer til å si "er du sikker?", "han er jo så hyggelig", "hva har du gjort for å provosere han?"

Det er her mørketallene er aller størst.

For egentlig handler det ikke om statistikk.

Det handler om holdningene vi skaper i et samfunn der kvinner ikke føler seg trygge noe sted.

Over 99% av de som dømmes for voldtekt er menn.

Falske anmeldelser ligger på 2-8%. 

Problemet er ikke de som lyver.

Problemet er alle som aldri tør å si fra. 

Og ja, menn blir også voldtatt, i 80-90% av tilfellene av en annen mann.

Så hva kan vi faktisk gjøre hjemmefra?

For det starter hjemme.

Det starter ikke i kommentarfeltet.

Det starter rundt kjøkkenbordet.

1. Lær barna om grenser fra de er små. At kroppen deres er deres. At man ikke trenger å gi en klem hvis man ikke vil, ikke til onkel eller en tante heller.

At et nei fra en kompis i sandkassa også gjelder.

Det er der respekten for et nei starter.

2. Snakk om samtykke, helt konkret.

Ikke bare "nei betyr nei". Men at ja betyr ja, og bare ja.

At samtykke kan trekkes tilbake underveis.

Sier hun stopp, så er det stopp i samme sekund.

Sier hun ingenting fordi hun sover, så er det ikke et ja. 

Og at din egen beruselse aldri er en unnskyldning-

Loven er klar, §25. Er du full, er du fortsatt ansvarlig for det du gjør.

3. Snakk om avvisning.

Hva gjør du når du får et nei? Lær sønnene våre at et nei ikke er et angrep på dem.

Det er ikke en fornærmelse som skal hevnes på snap eller i garderoben...

4. Snakk om porno, filming og gruppepress.

At å filme sex uten samtykke er et overgrep i seg selv.

At å gå 3-4 stykker på ei beruset jente aldri, aldri er greit.

At en kompis som sier "kom igjen da" når jenta er meget beruset, ikke er en kompis du skal høre på. Han er en ulv.

5. Lær dem å være den som griper inn. Det er det viktigste.

Jeg tenker på en historie om ei jente som var meget beruset på en fest. Hun begynte å kysse alle gutta, la opp til ting hun ikke hadde kontroll over. Den festen var sønnen min på!

-Vet dere hva sønnen min og kompisen hans gjorde?

De ringte faren hennes og fulgte henne hjem til han.

Og faren var så glad for at de ringte og at de fulgte henne hjem...Så takknemlig for at noen passet på datteren hans...

De tok ansvar.

De ble ikke stående og se på. De ble ikke med på det.

De holdt "ulvene" unna.

Jeg er så umåtelig stolt over at to unge gutter den kvelden kanskje reddet den jenta fra noe som kunne blitt en katastrofe.

For hennes fremtid, og for fremtiden til andre unge gutter som ikke hadde helt kontroll den kvelden.

Det er det det handler om.

Vi kan ikke bare lære døtrene å forsvare seg, ikke drikke for mye, ikke kle seg utfordrende.

Vi må lære sønnene at det er bedre å passe på jentene!

-At et kort skjørt aldri er en invitasjon.

-At ei meget beruset jente skal hjelpes hjem, ikke tafses på. La henne være! Pass på henne om hun ikke kan dra hjem eller om det er hennes hus/leilighet!

Vi må slutte å henge oss opp i statistikken.

Vi må begynne å henge oss opp i oppdraget vi har hjemme.

Lær barna våre om grenser.

For de fleste ulvene finnes i kjente omgivelser, hos noen du trodde du kunne stole på.

Ofte...og ofte skjult...

Det er i det jeg tenker...kanskje jeg har rett, kanskje jeg tar helt feil, men skal vi endre statistikkene, bør vi starte hjemme med våre egne barn...

-Aina Yvonne-