Når stillheten brytes – igjen og igjen: Når media og kommentarfeltet dømmer før retten gjør det...

Det er noe gjenkjennelig ved rytmen i mediabildet de siste årene.

Først et brøl.

Så stillhet.

Så et nytt brøl.

-Slik har det vært siden høsten 2017.

Da publiserte The New York Times og The New Yorker avsløringer om filmprodusent Harvey Weinstein.

Kort tid etter oppfordret skuespiller Alyssa Milano kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering eller overgrep til å skrive "me too"...

-Uttrykket var egentlig skapt av aktivisten Tarana Burke allerede i 2006, men i 2017 ble det et globalt rop.

Innen kort tid sto skuespillere, komikere og ansatte i underholdningsbransjen fram. Det som lenge hadde vært "åpne hemmeligheter" ble nyhetssaker.

Mange opplevde for første gang at deres erfaringer ble tatt på alvor. Andre opplevde at debatten hardnet til, at "kansellering" erstattet prosess, og at det ble vanskeligere å skille mellom anklage, etterforskning og dom.

Så ble det, tilsynelatende, stille.

Men stillhet betyr sjelden at problemene er borte.

Ofte betyr det bare at vi har vendt blikket et annet sted...

-En av de mest polariserende debattene i årene etterpå har handlet om kjønn, biologi og rettigheter – og om forfatteren J.K. Rowling. Siden 2020 har hun gjentatte ganger forsvart et skille mellom biologisk kjønn og kjønnsidentitet, og argumentert for at kvinners kjønnsbaserte rettigheter og rom må beskyttes.

For hennes støttespillere handler dette om at sex er reelt og har konsekvenser, særlig når det gjelder vold, diskriminering og sikkerhet. For hennes kritikere handler det om at en slik posisjon underkjenner transkvinners identitet og bidrar til diskriminering.

Det er en debatt hvor begge sider ofte opplever seg som den tause parten...

Og nettopp derfor er den så vanskelig:

Når spørsmål om språk, jus, idrett, fengsler, krisesentre og helsetjenester blir stående som symboler i en kulturkrig, forsvinner nyansene.

Enten er man "for" eller "mot". Men virkeligheten, både juridisk og menneskelig, er mer komplisert enn som så.

#IAmJaneDoe

Høsten 2026 kom en ny bølge. En student ved Cornell University, omtalt som Jane Doe, saksøkte universitetet, sju tidligere studenter og Chi Phi-brorskapet. Hun hevdet at hun ble dopet og gjentatte ganger voldtatt på et brorskapshus i oktober 2024, da hun var 20 år.

På sosiale medier begynte kvinner å poste "I am Jane Doe" og #IamJaneDoe i solidaritet, og dele sine egne erfaringer med seksuelle overgrep.

Samtidig er det viktig å være presis:

Påstandene i saken er ikke fastslått i retten ennå.

Flere av de anklagede mennene har bestridt sentrale deler av hennes framstilling eller benektet involvering i overgrep.

Saken illustrerer dermed to ting på en gang:

Hvorfor mange ofre tier lenge av frykt for ikke å bli trodd, og hvorfor en anklage aldri i seg selv kan være en dom.

Det betyr ikke at de er uskyldige, eller at voldtektskulturen som vises gang på gang på amerikanske universiteter skal skyves under en stol – men massemedia har allerede dømt dem, og veldig mange over hele verden har delt sine historier og erfaringer på grunn av denne saken.

Til og med jeg har hatt saken oppe uten å forklare annet enn at jeg også er #janedoe.

For det er nettopp frykten for ikke å bli trodd som ofte gjør at overgrep ikke anmeldes med en gang.

Skam, frykt for represalier, frykt for å bli hengt ut, og frykt for at saken ikke fører fram, kan få mennesker til å vente i måneder eller år.

At noen tier lenge, betyr ikke at det de sier er usant.

Men det betyr heller ikke automatisk at det er sant.

Det betyr at saken må undersøkes grundig...

Gamle saker, nye spørsmål:

Nå er vi igjen tilbake til kjendiser og påståtte overgrep fra ti eller tjue år tilbake.

Og med det kommer de samme spørsmålene:

Foreldes slike saker noen gang?

Kan rusmisbruk forklare, unnskylde eller forvirre?

Kan kvinner ha "misforstått"? Kan menn ha misforstått?

Marius Borg Høiby:

Tiltalt høsten 2025 for blant annet vold og voldtekt.

15. juni 2026 dømt i Oslo tingrett til fire års fengsel for blant annet to voldtekter og mishandling i nære relasjoner, og frikjent for to av fire voldtektsanklager.

Dommen er anket og er ikke rettskraftig!

-Ankesak i februar 2027...

-Durek Verrett:

I oktober 2024 ble han anklaget i Se og Hør for seksuelle overgrep under en sjamanistisk sesjon.

Han benektet overgrep!

Se og Hør ble felt i PFU i mars 2025 for omtalen.

Ingen dom mot Verrett for seksuelle overgrep.

Påstand er ikke dom!!!

De preger mediabildet ofte her i Norge- og folk er jury, dommere og bødler i alle kommentarfelt!

-To navn har preget denne "nye" runden:

Russell Brand og David Walliams... Britiske skuespillere, forfatterere og komikere:

-I september 2023 publiserte The Times, The Sunday Times og Channel 4 s Dispatches en felles undersøkelse med påstander fra flere kvinner om voldtekt, seksuelle overgrep og emosjonelle overgrep i perioden 2006–2013 angivelig begått av Russel Brand...

-Politietterforskning fulgte, og i april 2025 ble Brand siktet i Storbritannia for forhold som skal ha skjedd mellom 1999 og 2009, fordelt på sju tiltalepunkter mot seks kvinner...

-5. november 2026 ble han av en jury ved Southwark Crown Court i London funnet skyldig i ett tilfelle av voldtekt og tre tilfeller av seksuelle overgrep, og frikjent for to andre voldtektstiltaler og ett tilfelle av forsøk på usømmelig overgrep.

-9. november 2026 ble han dømt til 10 år og 6 måneders fengsel.

I november 2026 publiserte The Guardian og ITV News en felles undersøkelse om David Walliams, etter en tre år lang undersøkelse.

Flere kvinner anklaget ham for seksuell trakassering, grooming og misbruk av sin kjendisstatus, blant annet overfor jenter de møtte som 15-åringer.

Walliams, benekter all skyld...

Begge sakene reiser det samme grunnleggende spørsmålet:

Hva gjør vi med påstander som kommer lenge etterpå?

Det finnes gode grunner til at gamle saker kan være vanskelige.

Minner svekkes.

Bevis forsvinner.

Kontekst går tapt.

Samtidig finnes det gode grunner til at de må tas på alvor.

Maktubalanse, frykt og manglende tillit til systemet kan gjøre det nesten umulig å si fra når det skjer...

Det er ikke en motsigelse.

Det er en tensjon vi må leve med, og håndtere redelig...

Når navnet blir større enn saken:

-Det er ikke bare Brand og Walliams som viser hvor komplisert dette landskapet er. Historien gjentar seg med nye navn, men med samme spenning: mellom anklage, etterforskning, frifinnelse – og en offentlighet som ofte har dømt lenge før en rettssal har sagt sitt.

Kevin Spacey er kanskje det tydeligste eksemplet på skillet mellom "dømt i offentligheten" og "dømt i retten".

-Etter at skuespiller Anthony Rapp i 2017 sto fram med påstander om et seksuelt framstøt da Rapp var 14 år, kom flere anklager mot Spacey.

Karrieren stoppet nærmest over natten:

Han ble skrevet ut av "House of Cards", mistet roller og ble et symbol på #MeToo-oppgjøret i Hollywood...

Men i retten gikk det annerledes.

I 2022 fant en jury i New York at Spacey ikke var erstatningsansvarlig i Rapp-saken.

I juli 2023 ble han frikjent av en jury i London for alle ni tiltalepunkter om seksuelle overgrep mot fire menn, med påståtte forhold fra 2001 til 2013.

Spacey har benektet straffbare forhold.

Likevel har karrieren hans ikke kommet tilbake på samme måte.

Det reiser et ubehagelig spørsmål:

Hva gjør vi når rettssystemet sier "ikke skyldig", men offentligheten fortsatt sier "vi tror ikke på deg"?

Frifinnelse er ikke det samme som at ingenting har skjedd – men det er heller ikke det samme som skyld.

Og et rykte, selv etter frifinnelse, kan leve videre i årevis.

Armie Hammer er et annet eksempel – på en annen måte.

I 2021 kom flere kvinner med påstander om seksuelle overgrep, emosjonelle overgrep og grenseoverskridende seksuell adferd.

På sosiale medier eksploderte saken, med lekkede meldinger og svært grove påstander, blant annet om kannibalisme-fantasier.

Hammer mistet agent, roller og omdømme nesten umiddelbart...

Han benektet straffbare forhold, men innrømmet senere at han hadde vært emosjonelt skadelig i relasjoner...

Etter en lang etterforskning valgte påtalemyndigheten i Los Angeles i 2023 å ikke ta ut tiltale, med begrunnelsen utilstrekkelig bevis.

Ingen straffesak ble dermed ført. Likevel står saken igjen som et eksempel på hvordan en sak kan bli "avgjort" på internett lenge før politiet er ferdig med å undersøke den – og på hvordan skillet mellom "ubehagelig", "uakseptabel" og "straffbart" lett forsvinner i et kommentarfelt.

Og så var det Norge.

Høsten 2017 blusset #MeToo også opp her hjemme, men i en mer dempet og bransjevis form.

Kvinnelige skuespillere samlet seg i oppropet "stille for opptak", kvinner i musikkbransjen i "når musikken stilner" og "vi synger ut", dansere i "når dansen stopper".

Det var ikke først og fremst enkeltsaker mot enkeltpersoner som preget debatten, men fortellinger om ukultur, maktmisbruk og grenseoverskridelser over tid.

Oftest er det politikere i maktposisjoner som dras fram:

En politiker har noe en vanlig person ikke har:

-makt, tilgang, status, og et nettverk av unge mennesker som ønsker å bli sett og få en sjanse.

Når en slik person misbruker posisjonen, er det ikke bare "en privat sak".

Det er et maktmisbruk...

Men her må vi skille.

For blander vi alt sammen, ødelegger vi både for ofrene som fortjener å bli trodd, og for de uskyldig mistenkte som fortjener å bli frikjent.

De som faktisk er dømt:

Svein Ludvigsen (Høyre, tidligere fiskeriminister og fylkesmann i Troms) ble i 2019 dømt til fem års fengsel for å ha misbrukt stillingen sin til å skaffe seg seksuelle tjenester fra tre unge, sårbare menn, blant dem asylsøkere. Dommen ble rettskraftig i 2020.

Rune Øygard (Arbeiderpartiet, tidligere ordfører i Vågå) ble i 2012 dømt til fire års fengsel for seksuelle overgrep mot barn, blant annet seksuell omgang med ei 13 år gammel jente.Odd Djøseland (tidligere varaordfører i Farsund) ble i 2008 dømt til to og et halvt års fengsel for seksuelle overgrep mot ei mindreårig jente og ei psykisk utviklingshemmet kvinne, for overgrepsbilder av barn, og for seksuell sjikane.

Gjermund Orrego Bjørndal (Arbeiderpartiet, tidligere leder i Arendal Arbeiderparti) ble i april 2024 dømt for en rekke seksuelle overgrep mot enslige asylsøkere han var verge for. Dommene ble rettskraftige i mai 2025.

Dette er ikke rykter.

Dette er dommer.

Felles for dem er misbruk av tillit: ordfører, fylkesmann, verge, partileder...

De som fikk varsler og trakk seg – uten dom:

Trond Giske (Arbeiderpartiet) trakk seg som nestleder 7. januar 2018 etter flere varsler om seksuell trakassering og upassende oppførsel.

Han erkjente at han hadde "opptrådt på en måte som enkeltmennesker har opplevd som upassende eller ubehagelig", men bestred seksuell trakassering.

Han ble aldri dømt i retten...

Kristian Tonning Riise (Høyre, tidligere leder i Unge Høyre) trakk seg i januar 2018 etter en rekke varsler om upassende oppførsel mot yngre kvinnelige partimedlemmer.

Han kjente seg ikke igjen i anklagene, og ble aldri dømt.

Ulf Leirstein (Fremskrittspartiet, tidligere stortingsrepresentant) trakk seg i januar 2018 som parlamentarisk nestleder og justispolitisk talsperson etter beskyldninger om seksuell trakassering, blant annet om å ha sendt pornografisk materiale til en mindreårig. Han ble aldri dømt i retten for dette...

Et varsel er ikke en dom.

Men når varslene er mange og kommer fra uavhengige personer over tid, sier det noe om en ukultur – selv om det ikke er nok til en domstol...

De der det ble med rykter, eller saken ble henlagt: 

Terje Søviknes (Fremskrittspartiet) trakk seg fra rikspolitiske verv i januar 2001 etter at det ble kjent at han, da 32 år og ordfører i Os, hadde hatt seksuell omgang med ei 16 år gammel jente etter et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom. Han innrømmet forholdet selv. Politiet henla saken fordi forholdet, slik loven var, ikke var straffbart – den seksuelle lavalderen var 16 år.

En senere påstand om voldtekt ble også henlagt. Han ble aldri dømt.

Likevel har saken fulgt ham i over 20 år. Helge Solum Larsen (Venstre, tidligere nestleder) trakk seg i februar 2012 etter at ei 17 år gammel jente anmeldte ham for voldtekt.

Han benektet voldtekt og sa det var frivillig sex...

Saken ble henlagt etter bevisets stilling.

Han ble aldri dømt...

Trine Skei Grande (Venstre, tidligere partileder og statsråd) er det tydeligste eksemplet på rykte-mekanismen.

I 2018 spredte det seg rykter om at hun i 2008 skal ha hatt sex med en full 16-17 år gammel gutt.

Saken startet ikke med et varsel, og var ikke en formell varslersak.

Det kom inn to bekymringsmeldinger til statsministeren.

Grande har avvist påstandene. Det ble aldri tatt ut tiltale, og hun ble aldri dømt.

Likevel lever ryktene videre på nettet den dag i dag...

En henleggelse betyr ikke at "ingenting skjedde".

Men det betyr heller ikke at vedkommende er skyldig.

Og et rykte som deles tusen ganger på sosiale medier, blir ikke sannere av å bli delt tusen ganger.

Hvis vi behandler alle sakene likt, gjør vi to feil på en gang: Vi bagatelliserer de faktiske dommene, og vi dømmer de uskyldige på forhånd...

Rykter ødelegger liv!!!

Her ligger kjernen:

-Det er ikke greit at folk blir uskyldig dømt eller mistenkt. Et rykte kan ødelegge et omdømme, en karriere, en familie og et liv – også når det senere viser seg å være feil, overdrevet eller ute av kontekst...

Sosiale medier har gjort det lettere enn noen gang å spre en påstand uten bevis, og vanskeligere enn noen gang å trekke den tilbake...

Samtidig er det ikke greit at overgrepsofre ikke blir tatt på alvor!!!

-Å bli møtt med mistro, latterliggjøring eller krav om "perfekt offeradferd" kan være en ny krenkelse.

Mange tier nettopp fordi de har sett hva som skjer med dem som snakker...

Derfor kan vi ikke velge mellom to prinsipper.

Vi trenger begge:

1. Sannheten må komme frem. Det krever tid, grundig bevissanking og uavhengig etterforskning – ikke bare rykter, lekkasjer og kommentarfelter. Mediene har et ansvar her. En felles journalistisk undersøkelse over måneder eller år er noe annet enn en enkeltstående påstand på nett. Det betyr ikke at journalistikken alltid har rett, men at metoden betyr noe.

2. Uskyldspresumsjonen må gjelde. En anklaget person er ikke skyldig fordi mange sier det, fordi saken er gammel, fordi personen er kjent, eller fordi historien passer inn i et mønster vi kjenner igjen. Skyld må bevises, ikke stemmes fram.

3. Ofre må møtes med respekt. Å ta noen på alvor er ikke det samme som å dømme den anklagede på forhånd. Det betyr å lytte, undersøke, beskytte mot gjengjeldelse og gi saken en reell behandling.

"Ikke alle menn" og "menn blir også utsatt for vold" er begge sanne utsagn. Men de kan ikke brukes som skjold for å slippe å forholde seg til konkrete saker.

På samme måte kan ikke "tro på alle ofre" brukes som erstatning for bevis.

Det er mulig å holde to tanker samtidig:

De fleste menn begår ikke overgrep, og overgrep begås likevel altfor ofte...

Menn kan også være ofre, og kvinner er likevel overrepresentert som ofre for seksuell vold.

Å anerkjenne det ene, utsletter ikke det andre.

Hva har vi egentlig lært?

Hvis #MeToo lærte oss noe, var det at taushet har en pris. Hvis årene etterpå har lært oss noe, er det at bråk også har en pris – når bråket erstatter prosess, når debatt blir krig, og når mennesker reduseres til leirtilhørighet...

Spørsmålet er ikke om vi skal tro på ofre eller beskytte uskyldige.

Spørsmålet er om vi klarer å gjøre begge deler samtidig?

Det krever tregere medier.

Det krever bedre etterforskning.

Det krever at vi tåler å si "vi vet ikke ennå".

Og det krever at vi husker at bak hver overskrift – enten det er en kjent komiker, en forfatter eller en anonym student som kaller seg Jane Doe – står det et menneske hvis liv kan forandres for alltid av det vi velger å tro, dele og dømme...

Sannheten tåler å vente på bevis...

Ryktene gjør det ikke...

-Dette er mine tanker og meninger om mediabildet i dag, basert på det jeg har lest, sett og hørt.

Teksten er skrevet med forbehold om feil...

Jeg tar ikke mål av meg å være dommer i enkeltsaker – jeg ønsker bare å løfte fram hvor viktig det er at sannheten får komme fram, at ofre blir tatt på alvor, og at ingen blir dømt eller mistenkt på bakgrunn av rykter alene!!!

– Aina Yvonne –

Hvor er journalene mine???

-Jeg sitter og blar i HelseNorge og jeg skjønner ingenting...

-Jeg finner ikke et spor av at jeg har eksistert før 2025, ikke et spor, og jeg er 52 år, så hvor har de 52 årene mine blitt av. Jeg ba om komplett journal fra fastlegen min og fikk 2-3 sider, og jeg lurer på om det er hele meg, om det er alt, for hvor er kjernejournal, hvor er innleggelsene, hvor er allergiene, hvorfor har vi HelseNorge når det ikke ligger en dritt der???

Det som irriterer meg mest er at jeg gjør akkurat det de ber meg om, og så skjer det ingenting.

De ber om journalene, jeg ordner det, jeg ringer, jeg ber om overføring, jeg betaler for det, flere ganger, og de tar imot journalene, de får dem tilsendt fra forrige fastlege, fra Bjerkvik, fra Sørreisa, fra Nannestad, fra Råholt, fra Gjerdrum, fra Skedsmokorset, fra Mysen, fra Ringvoll, de tar imot dem, men de scanner dem ikke inn.

Hva er vitsen da, hvorfor ber de om dem hvis de ikke skal scanne dem inn, hvorfor skal jeg ordne og betale hvis de bare skal bli liggende uscannet et sted, ligger de i en bunke, i en skuff, i en eske, blir de kastet, blir de glemt, og så har jeg journaler overalt, overalt bortsett fra der det burde være, overalt bortsett fra hos fastlegen min der de faktisk skal være, er det meningen, er det sånn det skal være, at man har journaler overalt bortsett fra der det burde være???

Jeg er forvirret og jeg er irritert, for jeg har gjort jobben min, hvorfor har ikke de gjort sin.

Og så kommer jeg til legen, ny lege igjen, her sør har jeg hatt minst 7-8 forskjellige leger på 10 år, minst, jeg husker knapt navnene på halvparten, de har sluttet, startet andre steder, sendt meg videre, og jeg har hoppet hit og dit, og hver gang jeg skal til legen spør de" "Hvorfor er du her?" 

-Ja, hvorfor er jeg her?

Hva mener de med det?

Er jeg ikke pasienten deres, har de ikke journalen min, har de ikke lest den, skal jeg begynne fra starten hver gang, skal jeg fortelle hele livet mitt på 15 minutter, hver gang, til en ny lege som ikke har lest noe, fordi det ikke er scannet inn noe????

-Jeg har fortalt om symptomer og plager, masse, årevis med sykdommer og symptomer, hvorfor står det ikke der, hvorfor er det ikke skrevet inn ordentlig, hvorfor må jeg fortelle det igjen og igjen og igjen???

-Hvorfor spør de hvorfor jeg er her, når jeg har vært pasient i helsevesenet siden jeg var barn, har jeg ikke vært her før?

Har jeg ikke vært hos helsestasjon og lege i Bjerkvik, har jeg ikke vært på UNN i Tromsø, Harstad sykehus, Narvik sykehus, har jeg ikke vært innlagt, operert, utredet???

Hvorfor er jeg her?

Jo, fordi jeg er pasienten deres, fordi jeg har gjort det de ba meg om, fordi jeg har ordnet journalene, fordi jeg har betalt, og så har de ikke scannet dem inn, eller spør de fordi de ikke vet, fordi journalen er tom, fordi ingenting er scannet inn, så de må spørre meg, for de har ingenting å lese!!!

Den eneste journalen jeg finner er fra Ringvollklinikken, og den er mangelfull, seriøst mangelfull, hva er det for noe, er det alt som finnes av meg???

Og det som faktisk står nå inne hos HelseNorge- det stemmer ikke engang...

Jeg har tre fødsler bak meg, 2 normale og 1 keisersnitt, hvorfor står det i pasientjournalen at jeg har hatt 2 keisersnitt, hvor har de fått 2 fra, hvor har de fått det andre keisersnittet fra, har jeg hatt 2 og glemt det ene, nei, jeg har hatt 1, jeg vet det!!!

- Og hvorfor står det at jeg har 3 barn som bor hos meg, hvor har de fått det fra, det har jeg aldri engang sagt, aldri, hvem har skrevet det???

-Barna mine er voksne, de har egne barn, de bor ikke hos meg, så hvorfor står det at 3 barn bor hos meg, hvem har skrevet det, hvorfor står det der, har noen gjettet, har noen kopiert fra en annen pasient, har noen skrevet noe de tror, i stedet for noe jeg har sagt?

-Eller har legen jeg snakka med på overvektspoliklinikken misforstått dialekten min?? For jeg forstod nesten ikke henne- hun snakket så fort og gebrokkent at jeg sa vek "Hæ?" 700 ganger iløpet av de minuttene jeg var der...

-Hva annet står det i journalen min som jeg aldri har sagt, hva annet har de skrevet om meg, uten at jeg vet det?

For jeg finner ikke noe noen steder...Jeg har ikke livmor mer, jeg fikk fjernet livmoren da jeg var 42 år, jeg beholdt eggstokkene, eggstokkene mine sluttet å virke for et par år siden, ikke for 10 år siden, men hvorfor står det at jeg har vært i overgangsalder siden jeg var 42, hvor har hun fått det fra, har hun blandet sammen fjerning av livmor med overgangsalder, fordi jeg sluttet å blø???

-Jeg skjønner det ikke, jeg har hatt eggstokker hele tiden, så hvorfor står det at jeg har vært i overgangsalder i 10 år, er det fordi ingen har scannet inn operasjonsbeskrivelsen, er det fordi ingen har lest at eggstokkene ble bevart, er det fordi de bare har gjettet???

Alt dette er borte, det står ingen steder i min journal, ingen steder, henvisninger borte, epikriser borte, operasjoner borte, fødsler borte, eller feil, fjerning av livmor borte, er det borte fordi det ikke er scannet inn, er det borte fordi det ligger i en bunke et sted, er det borte fordi noen har glemt det???

-Hva fanden er greia???

De ber om ting, jeg ordner det, jeg betaler for det, og så scanner de det ikke inn engang, så man har journaler overalt, bortsett fra der det burde være- er det sånn det skal være, er det sånn for alle, går alle rundt med journaler overalt, bortsett fra der de burde være???

-Jeg klarer ikke engang huske navnene på alle legene jeg har hatt, er det virkelig meningen at jeg skal huske alt selv, er det jeg som skal være arkivet, er det jeg som skal vite hva som ble sagt i Bjerkvik for 30 år siden, og hva som ble sagt i Sørreisa, og hva som ble sagt i Nannestad??

-Hvordan skal mitt sykdomsbilde bli komplett, når ikke noe står, og når mye av det som står, er feil?

Jeg er 52 år, journalen min skal inneholde medisinske føringer fra barnsben av, fra helsestasjon og lege i Bjerkvik, fra sykehusopphold, fødsler og operasjoner, hvorfor eksisterer det ikke?? 

-jeg er forvirret, og jeg er irritert, for jeg har gjort det de ba meg om, jeg har ordnet det, jeg har betalt for det, og så har de ikke scannet det inn engang, så jeg spør dere, hvorfor er jeg her, er det noen som vet???

Hvor er jeg? 

Er det rart man føler seg som en jævla idiot hver gang jeg får en ny lege?? Er det rart de hever øyenbrynene og ser rart på meg?? 

Jeg er så lei! 

Min nye fastlege er kjempeflink og hun lytter til meg, men all infoen hun burde ha fått, er jo mangelfull så det holder! Ikke hennes feil, feilen har startet et eller annet sted på veien dit...

'Jeg ønsker meg en person i livet som kan ta tak i dette sammen med meg og slå hardt ned på dette- for jeg føler meg sett av min nye lege, men hun har ikke hele bildet og kan ikke finne det noen steder for jeg må antakelig prøve finne alt selv...og så be om det scannet inn i journalen min! En stakkars legesekretær skal altså scanne inn 52 år av mitt medisinske liv- hvis jeg finner det liksom! 

Hyl!

-Aina Yvonne-

Leo og de farlige, sesong 2

Når man har sett ferdig sesong to av Leo og de farlige, sitter man igjen med en del spørrende tanker rundt innholdet i serien.

På den ene siden er det en veldig god serie.

Leo Ajkic er dyktig, han er rolig, han lytter, han tar liten plass og lar menneskene han møter fortelle selv.

Han tar oss med inn et sted de færreste kjenner, bak murene i forvaring, og han viser frem mennesker som mange helst vil glemme.

På den andre siden er det noen øyeblikk som skurrer, og som gjør at man lurer på om det som skulle være bra, endte opp med å bli litt feil.

Et av de øyeblikkene er med den unge kvinnen som heter  Elise...

Leo sier i programmet at hun er radikal, at hun har høyreekstreme tanker. Så klippes det til en ansatt som har jobbet med henne i årevis og som sier at hun ikke har sett noe til det. Og Elise selv blir helt stille, nesten i sjokk, når han sier det. Det ser ikke ut som hun visste at det skulle komme akkurat da.

Det er her det blir etisk vanskelig for meg personlig egentlig-

Leo har lov til å si det han sier...

Han er journalist, han har ikke taushetsplikt slik som psykologer og fengselsansatte har.

Alle som er med i serien har skrevet under på at de vil være med.

Men bare fordi noe er lov, betyr det ikke at rekkefølgen er riktig.

I en vanlig behandling ville man aldri tatt noe så sårbart opp foran kamera først...

-Man ville tatt det med primærkontaktene hennes, med de hun stoler på til daglig, i et trygt rom uten kamera.

Man ville forberedt henne, gitt henne tid til å forklare, nyansere, kanskje si at dette var tanker hun hadde for lenge siden.

Når det i stedet kommer som en avsløring i en intervjusituasjon, blir hun tatt på fersken...han er jo "gjest" i en situasjon som er tillatt, men man ser at det han gjør, ikke var forventet- og hele Elises kroppsholdning blir stiv og  går i forsvar.

Det som kunne vært starten på en endring, blir et klipp som skal skape spenning...og det kunne ha endt i katastrofe! 

Man får inntrykk av at Leo tenkte at han gjorde noe bra...at hvis han sa det høyt, så ville noen ta tak i det, så ville hun få hjelp til å komme ut av det.

-Men for mennesker med lett utviklingshemming og autisme er forutsigbarhet ofte helt avgjørende!

De trenger å vite hva som skal skje, med enkle ord, med en trygg person ved siden av seg.

Når sjokket hennes blir en del av fortellingen, er det ikke lenger hennes historie, men en historie om henne som fortelles uten henne.

Så er det dette med verger, advokater og medisiner. Mange av kvinnene i forvaring med diagnosen lett psykisk utviklingshemming har en verge etter vergemålsloven.

Tanken er å beskytte dem fordi de har vansker med å forstå konsekvenser av egne valg.

Alle i forvaring har også rett på advokat, både under dom og ved hver forlengelse. Og mange får tung medisinering med beroligende, stemningsstabiliserende og antipsykotiske legemidler, ikke fordi de er psykotiske, men fordi det demper utagering når det ikke finnes andre tiltak som virker raskt nok.

Sofie sovner når advokaten snakker...

Ikke fordi hun ikke bryr seg, men mest sannsynlig fordi hun ikke klarer å følge med. Det blir for mange ord, for mye abstrakt.

Hun snakker heller om familien sin i nord og om musikken hun liker.

Det er det som gir mening for henne.

For Sofie er essensen selvsk@ding.

Det er den som er der hele tiden, her og nå, både før og inne i forvaringen.

Det er den serien viser i glimt, men ikke setter ord på ordentlig.

Når hun sk@der seg selv og ansatte prøver å stoppe henne, blir det kamp.

Hun slár for å komme seg løs, ikke for å skade.

Men i journalen og i dommen står det som v0ld mot tjenesteperson. Selvsk@dingen blir til straffesak...

Derfor husker hun det ikke etterpå.

Fordi hun dissosierer.

For henne er det panikk og indre smerte i øyeblikket.

For systemet er det en ny v0ldshendelse. Og derfor sitter hun i forvaring.

Ikke fordi hun er en farlig overfallsmann, men fordi ingen andre steder klarer å stå i selvskadingen hennes over tid...

Hun tok derimot en kn!v i en butikk og vandret rundt med og forstår ikke selv helt hvorfor!

I serien ser man hvor lite dette systemet henger sammen...

Jentene forstår ikke hva advokatene deres sier.

De nikker og sier ja, men følger ikke resonnementet...

-Sander derimot,  er det motsatte.

Han forstår advokaten sin veldig godt, men er irritert på ham, avbryter og retter på ham.

Og når Leo spør advokaten til Sander om Sander bør slippes ut, svarer advokaten unnvikende.

Han kan ikke si at klienten er farlig uten å bryte rollen sin, og han kan ikke si at han er ufarlig uten å lyve.

Så han sier ingenting.

-Det tomme svaret blir det mest ærlige.

Vergen kan ikke bestemme om noen skal i forvaring eller ikke.

Advokaten kan ikke bestemme behandlingen... Medisinene tar ikke bort årsaken, bare symptomene. Da blir man stående i en situasjon der en person vurderes til å trenge verge for å håndtere hverdagen og medisiner for å håndtere følelsene, men samtidig vurderes som strafferettslig ansvarlig og overførbar til forvaring.

Da er man gammel nok og frisk nok til å straffes, men for sårbar til å klare seg alene.

Det er også derfor eksponeringsterapien det snakkes om i serien føles så feil, og det de gjør sammen med Elise, blir påtatt og rart! 

Eksponeringsterapi skal være terapi, med psykolog, med plan, med samtykke og med en trygg måte å stoppe på.

Når den utføres av ansatte som selv sier at de ikke helt vet hva de holder på med, er det ikke lenger terapi, det er bare eksponering.

Og eksponering uten trygghet kan gjøre vondt verre.

Alt dette henger sammen med hvordan vi har snakket om hysteri og psykopati.

Vi har i hundrevis av år hatt to ulike ord for når kvinner og menn blir sinte og farlige...

-Kvinnen var hysterisk, styrt av følelser og kropp, Freud sa at livmoren til kvinnen vandret rundt i kroppen og skapte hysteri- derav ordet hysteria og hysterektomi...

Mannen var psykopat, kald og uten samvittighet...

I dag heter det emosjonelt ustabil og dyssosial, men mønsteret er det samme.

Derfor kan Sander vise mange av de samme tegnene som jentene, lite mimikk, lite empati, vansker med å forstå andre, og likevel bli lest som det motsatte.

Hos kvinner leter vi etter en sårbarhet bak.

Hos menn leter vi etter en kulde bak...

Jentene sitter i forvaring fordi det ikke finnes noe annet sted som kan ta dem imot.

Sander får til slutt elleve års forvaring ig han blir også sittende fordi det til slutt ikke finnes noe annet sted som kan verne samfunnet mot ham. Flere helt ulike veier inn i samme låste dører... 

Serien til Leo er god fordi den viser oss disse dørene! 

-Den negative kritikken må være at noen ganger åpnes den litt for fort, uten å sjekke om de som står innenfor er klare til å bli sett...

Mens den positive kritikken er at det som faktisk belyses mest i serien- for meg- er ikke hvor farlige disse menneskene er- men hbor mye psykiatri, barnevern og vergelover svikter de som er mest sårbare i samfunnet- at mennesker som aldri skulle vært i et fengsel og ansatte som ikke burde ha ansvar for PU og autister eller tung psykiatri- får hverandre tredd ned over ørene i et system som er tungrodd, full av fallgruver og lover man ikke klarer å følge helt pga de ikke er i det systemet de skal være i! 

-Aina Yvonne-

Fibromyalgi og forskning

-Kvinnesykdommen som ble forsket på med hannmus

87,7 % av alle som får fibromyalgi-diagnose er kvinner.

I flere tiår var standard forsøksdyr for å forstå sykdommen hannrotter.

Det er ikke en konspirasjon. Det er verre.

Det er en metodefeil som har blitt stående.

Jeg snublet over dette da jeg leste om "bikini-medisin".

-I nesten hundre år dominerte ideen om bikini-medisin — at kvinner er som menn bortsett fra det som dekkes av en bikini...

Resten kunne man teste på menn...

For fibromyalgi har det vært katastrofalt.

-Fibromyalgi rammer rundt 2 % av befolkningen globalt.

Rundt 80-90 % er kvinner. Symptomene er diffuse og brutale:

-utbredt smerte, utmattelse, søvnproblemer, "fibro-tåke"...og mange, mange fler symptomer! 

Fordi sykdommen lenge manglet en tydelig biomarkør, ble den avfeid som psykologisk.

Og når man først skulle forske på de nevrologiske smertemekanismene, valgte man hannrotter.

Hvorfor?

-Fordi hunnrotter har syklus. Det gir "støy" i dataene.

Så man fjernet kvinnene for å få renere resultater — for en sykdom som nesten bare rammer kvinner.

Resultatet kjenner vi: -medisiner som ikke virker likt, -doser som gir mer bivirkninger hos kvinner

-og et helsevesen som fortsatt sier "vi finner ikke noe galt på prøvene"...

Det vi trodde, og det vi vet nå:

sommeren 2026 kom to gjennombrudd som endrer fortellingen totalt:

1. Den største genetiske studien noensinne — publisert i Nature Medicine.

Forskere analyserte data fra 2,5 millioner mennesker

-55 000 med fibromyalgi, fra 11 studier i USA, UK, Finland, Estland, Danmark og Island.  

De fant 26 genregioner som øker risikoen.

Og de fleste genene peker ikke mot immunforsvaret, men mot hjerne- og nervefunksjon...

-Dette er sterkeste bevis hittil for at fibromyalgi primært er en sykdom i nervesystemet, og IKKE en autoimmun sykdom... 

Mest oppsiktsvekkende:

Genet med sterkest kobling var HTT — det samme genet som forårsaker Huntingtons sykdom...

En annen variant pekte på GPR52, en reseptor som allerede testes som mål for Huntington-medisin.  

Og dette: 

Til tross for at fibromyalgi diagnostiseres tre ganger oftere hos kvinner, fant de ingen genetiske forskjeller i risiko mellom kjønnene.

Det betyr at overvekten av kvinner ikke ligger i genene, men i hormoner, miljø, stress-respons og hvordan vi diagnostiserer smerte.  

2. Hvorfor smerte er forskjellig hos menn og kvinner — review fra University of Otago, januar 2026:

-En ny oversiktsartikkel i Frontiers in Neurology oppsummerer det prekliniske bildet:

Hos menn drives nevropatisk smerte hovedsakelig av mikroglia-avhengig nevroinflammasjon, mens den hos kvinner opprettholdes av adaptive immunmekanismer med T-celle-signalering...

Ved nociplastisk smerte — som fibromyalgi — forsterker hormonelle svingninger, hyperkoblinger i det limbiske systemet og stress-immun-interaksjoner sentral sensitivisering

På norsk, altså oversatt til dummies som meg selv: 

-Menn og kvinner har bokstavelig talt ulike smertebaner.

-Menn bruker mikroglia i ryggmargen.

Kvinner bruker T-celler.

-Kvinner har lavere smerteterskel, men også mer aktivitet i hjernens følelsesnettverk, som forsterker den kroniske smerten...

Hva betyr lavere smerteterskel?

-en person med fibromyalgi har reelt lavere smerteterskel, men det handler ikke om vilje eller at man tåler lite. Det er nervesystemet som tolker signalene feil...og at kvinner føler smerten raskere enn menn er ikke pga hun er det svake kjønn- det betyr at hun har litt flere nervefibre, og østrogen gjør nervene lettere å trigge. 

Kvinner kjenner det sterkere:

Samme stimuli gir ofte høyere smertescore enn hos menn...

 Kvinner holder ut lenger: Høyere utholdenhet ved langvarig smerte.

Systemet er bygget for å fungere selv om det gjør vondt. 

Hos menn er det motsatt: Høyere terskel for å kjenne smerte, mye takket være testosteron, men gir seg ofte fortere når smerten varer lenge...

Forskjellen er liten i gjennomsnitt, og variasjonen fra person til person er mye større enn forskjellen mellom kjønnene.

Når du da tester smertestillende utviklet på hannmus sin mikroglia-mekanisme på kvinner med T-celle-drevet smerte — er det rart det ikke virker optimalt?

Så, er det fortsatt sånn?

Ja, men sprekken er i ferd med å bli synlig.

Formelt er det nå krav om å inkludere begge kjønn.

-Men praksisen henger etter...

Mye av kunnskapsbasen — lærebøker, referanseverdier, doseringskurver — er fortsatt mannlig.

Og kvinnelige forsøksdyr koster fortsatt "for mye" i form av mer kompleks dataanalyse.

For fibromyalgipasienter betyr dette:

• Du får en diagnose som i 40 år ble forsket på uten din biologi. 

• Du får medisiner testet på en annen type immunrespons enn din egen. 

• Og du får høre at "vi trenger mer forskning", når forskningen endelig har begynt å se på riktig kropp...

De nye studiene gir håp fordi de flytter fibromyalgi fra "diffus kvinneplage" til "konkret nevrologisk sykdom med biologisk basis".

Som en av hovedforfatterne sa: "I flere tiår har pasienter blitt avfeid eller fortalt at smerten deres er psykologisk. Våre funn bekrefter at tilstanden har en klar biologisk basis."  

"For decades, patients have been dismissed or told their pain is simply psychological. Our findings confirm the condition has a clear biological basis."

Wainberg er hovedforfatteren bak studien, forsker ved Lunenfeld-Tanenbaum Research Institute i Toronto, og en av de tre seniorforfatterne sammen med Dr. Nasa Sinnott-Armstrong og Dr. Hanna Ollila.

Det er på tide at forskningen forsker på de kroppene som faktisk er syke...

-Aina Yvonne-

Kilder: Kerrebijn et al. Nature Medicine 2026. DOI:10.1038/s41591-026-04492-6. The genetic architecture of fibromyalgia across 2.5 million individuals (26 loci, HTT/GPR52, 87.7% kvinner i utvalget, heritability i hjernen). + Inoue et al. Frontiers in Neurology 2026. Disentangling sex-specific mechanisms in neuropathic and nociplastic chronic pain: a review (mikroglia vs T-celler, Otago).

Jenta som alltid har vandret...

Hun som vandret...

Jeg...

Og jeg vandrer ennå....

Jeg ville ikke gå i 1. klasse.

Jeg husker den følelsen i magen hver morgen. 

Så snart jeg kunne, stakk jeg av. 

Jeg vandret inn i skogen. Der var det tryggere enn inne i klasserommet.

På skolen ertet ungene. 

De kalte meg ting. 

Men det var fra 2. klasse det ble virkelig ille. 

Fra 2. til 8. klasse var det verst. Hver dag...

I 8. klasse skjedde det noe... Jeg sluttet å bry meg. 

Jeg orket ikke å prøve å bli likt lenger. 

I 9. klasse ble jeg fortsatt frosset ut, men da hadde jeg heldigvis fått meg noen venninner som stort sett aksepterte meg som jeg var. Det reddet meg litt.

Jeg hadde også familie på skolen.

-Men de behandlet meg som om det var noe galt med meg, konstant. 

Jeg var god nok når de ikke hadde noen andre.

Etter skoletid, når ingen andre så oss...

Men ikke i offentligheten.

Ikke når andre kunne se.

Hvis den ene av de i familien  min skulle møte kjæresten sin, en kjæreste familien ikke likte, da var jeg god å ha.

Da kom h*n til meg. Og h*n brukte meg som unnskyldning. "Skal besøke Aina" sa h*n.

Den andre i familien min likte sminke og sånt...

Av og til så jeg ut som et rosa juletre. Det var ikke alltid like lett å vaske vekk.

Vi tok polaroidbilder av meg... Bilder jeg gremmet meg over etterpå.

For h*n viste dem frem til alle. Og alle lo.

Og jeg fikk gnidd i trynet: "Hva faen trodde jeg at jeg var? En fotomodell? Så stygg som jeg var?"

Og jeg lo vel med.

Hva annet skulle jeg gjøre??

Punching bag og de stille blikkene...

Jeg var flere gutters punching-bag.

Jeg ser dem for meg fortsatt. Jeg hører navnene deres.

Jeg husker hvem som slo, hvem som dyttet, hvem som bare lo..

Men jeg husker også noe annet. 

Jeg husker ansiktene til de som ikke likte måten jeg ble behandlet på.

Jeg ser øynene deres for meg. Små smil. Ikke hånlige, men oppmuntrende.

Jeg innbilte meg kanskje, men jeg tolket blikkene som: "Hold ut, det blir bedre." "Ikke gi opp, det vil ta slutt."

Et par av dem er døde i dag. Livene deres tok skjebnesvangre vendinger.

Jeg som trodde at å være populær betydde alt.

De er ikke her mer.

Av forskjellige årsaker.

Det setter ting i perspektiv...popularitet var ikke alt...

Det kommer tilbake.. 

Noen ting kommer tilbake i flashbacks...jeg drømmer! Jeg våkner opp og husker ting jeg har fortrengt!

Det er tøffe ting å gå igjennom, selv mange år etterpå.

Lukter, lyder, en skolegård, en setning noen sier, en privatfest, rykter man fikk som ikke var sanne, gutter som løy om meg...voksne som ikke beskyttet meg, men så på meg som et objekt de kunne være ufine mot...

Så er du der igjen...

-Man trenger ikke å ha en spesiell grunn for å føle seg utenfor og mislykket, men det hjelper ikke på når de du vokser opp rundt skulle kanskje vært litt mer, ja, jeg vet ikke, snille? 

...folk sier ting og til slutt tror man det de sier, selv om det ikke er slik det er! 

Man trenger ikke å tilhøre en bestemt gruppe. 

Alle kan føle seg utenfor.

Alle kan føle seg mindre verdt, stygg og ikke bra nok.

Ingen har enerett på å føle.

Jeg er i alle fall den jeg er i dag på grunn av fortiden min og alt i mellom....

Jeg har hundrevis av hendelser som ingen skulle behøvd å gå igjennom alene... Men vi snakker ikke om sånt. Vi bærer det inni oss.

Derfor vil jeg si dette til deg som leser og som bærer på noe hemmelig.

Noe som ikke burde være hemmelig i det hele tatt:

-Snakk med noen. 

-Ikke bær byrden alene.

-For du er ikke alene...

Mange av oss har gått og går igjennom noe som ligner!

Hører ikke folk etter, gå videre, ikke gi deg før du finner noen som lytter!

-Aina Yvonne-

Ryddig nok...

Ingen sier at det er rent hos meg....Og det er greit...

Det er ingen som kommer inn og sier "åh, så rent det var her". Det er heller ingen som sier noe annet.

Det ser bare ok ut.

Ryddig nok...

Og det er målet mitt.

Jeg har fibrotåke. Hjernen min har egen vilje.

Jeg skal gå opp for å hente noe. Jeg går opp. Så kommer jeg på at jeg skulle hente noe i kjelleren. Så går jeg ned i kjelleren. Så havner jeg på kjøkkenet. Hvorfor er jeg på kjøkkenet? Jeg skulle jo hente noe oppe!

Og kaffekoppen. Alltid kaffekoppen. Jeg setter den fra meg et sted, og så er den borte. Jeg vet jeg har en kaffekopp. Jeg leter. Jeg går opp igjen. Jeg må på do. Så går jeg ned igjen med uforrettet sak, for jeg glemte hva jeg skulle oppe. Opp igjen. Og der, på badet, står kaffekoppen!

Hvorfor står kaffekoppen på badet? Hva gjorde jeg på badet med kaffekoppen? Husker ikke. Husker ikke hvorfor jeg var på badet engang. Men koppen er der.

Jeg går rundt meg selv hele dagen. Opp og ned og rundt. Jeg rydder og roter om hverandre.

Så jeg har sluttet å jage strøkent. Jeg tar det i biter. Tørrmopp når jeg husker det. Våt engangsmopp til hverdags-søl, for da er det bare swish og ferdig. Den ordentlige vasken med riktig rekkefølge, ovenfra og ned, den tar jeg over flere dager. Når tåka letter litt.

Det blir aldri sånn at folk måper. Men det blir heller aldri sånn at folk later som de ikke ser rotet. Det ser bare ok ut. Ingen kommenterer. Og det er det beste beviset på at det funker.

Ryddig nok er mer enn godt nok.

Og ikke rart jeg når skrittmålet mitt på dager som dette...

-Aina Yvonne-

Til dere på toppen – fra folket som holder Norge i gang...

Jeg lurer på om dere egentlig vet hvordan det føles?

Å stå opp klokka fem om morgenen, mens huset fortsatt er mørkt.

Ta på seg arbeidsklær som fortsatt lukter av gårsdagens jobb.

Sette seg i bilen fordi noen må møte opp.

Noen må bygge.

Noen må reparere.

Noen må kjøre lastebilen.

Noen må stå på fabrikken.

Noen må vaske.

Noen må pleie de gamle.

Noen må holde strømmen, veiene, butikkene, verkstedene og industrien i gang.

Og der står vi. År etter år.

Vi bruker kroppen vår. Ryggen, knærne og skuldrene.

Når dagen er ferdig, sitter vi ved kjøkkenbordet. Der ligger regningene. Alt har blitt litt dyrere, og litt dyrere igjen. Strøm, mat, drivstoff, kommunale avgifter, forsikring, rente.

Så får vi høre at vi må vise måtehold i lønnsoppgjøret. At vi må forstå at økonomien er presset. At alle må bidra.

Men dette er fakta:

1. Slik fastsettes deres egen godtgjøring

Stortinget kaller det ikke lønn, men godtgjøring. Beløpet fastsettes av Stortinget selv, etter innstilling fra et eget godtgjøringsutvalg. Det er altså Stortinget som til slutt vedtar sin egen godtgjøring.  

2. Tallene som skaper avstanden

Tabellen fra Stortinget selv viser utviklingen:

• 2024: 1 171 000 kr   • 2025: 1 214 977 kr per år   • 2026: 1 272 209 kr per år fra 1. mai 2026 

Økningen fra 2025 til 2026 er 57 232 kroner. Det tilsvarer 4,7% datotillegg, basert på frontfagsrammen.

Godtgjøringsutvalget skriver selv: "Resultatet av forhandlingene i frontfaget 2026 er en ramme på 4,4 prosent", og at de legger dette til grunn for sin anbefaling.  

Til sammenligning er medianlønnen i Norge ifølge SSB i 2025: 55 800 kroner i måneden. Det er 669 600 kroner i året.

Gjennomsnittslønnen er 62 070 kroner i måneden, altså ca. 741 600 kroner i året.  

En stortingsrepresentant tjener altså nesten dobbelt så mye som en vanlig lønnsmottaker med medianlønn, før vi regner med andre goder som pendlerbolig, reisedekning og pensjonsordninger.

3. Hva 57 232 kroner betyr ute hos oss

For dere er det en justering i tråd med frontfaget. For oss er det:

• Nesten et helt år med strøm for en familie • Verkstedregninger som gjør at bilen fortsatt kan brukes til jobb • Fotballkontingent, håndballsko og skiutstyr til ungene • Forskjellen mellom å ligge våken om natta og ha litt luft i økonomien 

Vi reparerer bilen en gang til. Vi skrur ned varmen. Vi utsetter tannlegen. Vi sier til ungene at vi får se neste måned.

4. Signalet

Det handler ikke om at politikere ikke skal ha ordentlig betalt. De skal det.

Det handler om signalet. Når industriarbeideren, helsefagarbeideren, elektrikeren, sjåføren og butikkmedarbeideren skal ha lønnsøkning, må vi forhandle. Vi må argumentere for hver krone. Ingen vedtar sin egen lønn.

For oss er ikke økonomi en graf på et ark. Det er kjøleskapet. Det er dieselpumpa. Det er boliglånet. Det er vinterdressen til ungen. Det er motorlampa som lyser tre dager før lønn.

Vi ber ikke om luksus. Vi ber om at en fulltidsjobb skal være nok til å leve et anstendig liv. At to mennesker i full jobb ikke skal lure på hvordan neste måned går rundt.

Norge bygges ikke inne på Stortinget. Norge bygges ute. På byggeplassen. På verkstedet. På fabrikken. På sykehjemmet. På lageret. I butikken. Bak rattet. I regnet. I snøen. Klokka fem om morgenen.

Så neste gang dere sier at vi må vise måtehold, håper jeg dere husker hva deres egen godtgjøring ble satt til fra 1. mai i år: 1 272 209 kroner.

Og neste gang dere sier "Vi må alle bidra" – da håper jeg dere forstår hvorfor stadig flere svarer: Når er det vår tur til å kjenne at fellesskapet stiller opp for oss?