...og hodet kverner videre

 Jeg er ikke lat. Jeg kjemper.

Det er ikke bare viljestyrke. Det er biologi, hormoner og et hode som aldri får fri.

Det er så lett for andre å tenke at det bare handler om å spise mindre og trene mer. Jeg skulle ønske det var så enkelt.

Jeg følger planen. Til punkt og prikke. Jeg er flink. Og likevel står kroppen imot meg med alt den har.

Dette handler om mer enn mat.

Det handler om forbindelsen mellom hjernen og kroppen. Om sult-senteret dypt inne i hjernen som sender nerveimpulser og beskjed til hver eneste celle: "Vi sulter. Hold igjen. Spar på alt." Så selv om jeg gjør alt riktig, så jobber kroppen på høygir for å beholde det den har. Den tror den redder meg.

Så kommer resten av bildet.

Overgangsalder.

Hormoner som løper løpsk. Østrogen som faller og påvirker både forbrenning, søvn, humør og hvor kroppen velger å lagre fett. 

-Og utredning rundt Cushings, der stresshormonet kortisol kan fortelle kroppen at den skal lagre, spesielt rundt mage, nakke og ansikt. Det er ikke innbilning. Det er kjemi som jobber mot meg.

Og ødemene....

Lår, legger og ankler som er tunge, hovne og vonde. Som verker. Tykkhetsfølelsen i halsen som gjør det tyngre å puste. Det er ikke noe man bare trener bort med en ekstra gåtur.

Det usynlige slitet

Den dårlige samvittigheten som kommer bare av å TENKE ordet snacks.

Blikkene jeg tror jeg får fra andre fordi jeg føler meg uattraktiv og fæl. Tårene som kommer når jeg endelig sitter alene og kan puste ut.

Følelsen av å bare eksistere. Å være den som alltid stiller opp og hjelper alle andre, men som aldri blir invitert med selv. Som sjelden hører takk eller glad i deg. Man er der. Man fungerer...

-Og midt oppi alt dette skal man ha motivasjon.

Hele tiden bevise for folk at man ikke bare er feit og lat og har latt seg selv forfalle. For det har jeg ikke.

Hvor jeg står nå...?

Jeg skriver ikke dette for å få medlidenhet. Jeg søker forståelse.

For første gang siden jeg ble mobbet som barn, av folk som egentlig skulle vært glad i meg, tør jeg å si høyt at jeg har det jævlig tøft.

-Jeg strever psykisk. Ikke på den måten at jeg må legges inn på psykiatrisk avdeling. Men på den normale, tunge måten som kommer når livet ER tøft mens det står på.

Jeg er ikke en robot. Jeg har ikke alle løsningene inne ennå...

-Jeg har ikke bestemt meg for operasjon.

Jeg leser mye om det, jeg snakker med folk.

Hvis jeg skal gå for det, så vet jeg at veien videre er krevende.

Det er snakk om 10 uker med kurs i Moss. Møter med psykologer, leger og kursing. Jeg bor i Ørje. Jeg har to hunder og en katt. Jeg har ikke bil akkurat nå.

Folk sier: "Kan du ikke ta kollektiv?" Buss hver dag i 10 uker fra Ørje til Moss? Med dyr hjemme som trenger meg? Det går ikke.

Så jeg leter etter løsninger. Kanskje jeg kan bo i bobilen vår et sted i nærheten av sykehuset i Moss. Ha guttene trygt i bur og lufte dem ofte. Jeg må finne et sted å stå, jeg må ha hjelp til å komme meg til avtaler med klinikken. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal få hele kabalen til å gå opp ennå.

Men en ting har jeg bestemt meg for: Jeg skal få dette til.

Jeg er midt i prosessen. Jeg er bestemt. Jeg har besluttsomhet. Og jeg er i gang.

Takk for at du leste...

-AinaYKS-