Dette er del 1 av det jeg har holdt på med en stund...lese, se hvordan media dekker kvinnehelse og lese historier fra kvinner og deres møte med helsevesenet! Dette er en introduksjon! Det vil komme mer- mer konkrete historier fra anonyme "kilder"- historier fra levende kvinner og historier om noen som dessverre ikke er blant oss mer...og det er mange...så jeg må lese mer og gå igjennom det jeg har av materiale og formulere det...men her er start;
Diagnosen "Kvinne":
-Hvor lenge skal helsevesenet og NAV overse våre smerter?
-Hvor mange ganger må en kvinne gå gråtende hjem fra legekontoret før vi kaller det et systemproblem?
-Hvor mange år med lammende utmattelse må til før legene slutter å skylde på psyken?
Helsevesenet vårt har et gigantisk, historisk blindfelt. Det er formet av menn, for menn, og prisen betales hver eneste dag av kvinner som blir syke av smerte...
Det er på tide å si det høyt og tydelig:
Hvis du er kvinne og rammes av kroniske smerte- og utmattelsessykdommer, blir du systematisk nedprioritert, mistrodd og etterlatt til deg selv...
-Det er ikke tomme påstander eller personlig frustrasjon.
Det er harde fakta!
Da Kvinnehelseutvalget la frem sin utredning,
"Den store forskjellen", ble det slått fast med rød strek: Kvinnesykdommer har lav status.
-Helsevesenet mangler kunnskap.
-Kjønnsforskjeller i helse blir ignorert.
Statistikken taler sitt tydelige språk.
Rundt 3 av 4 som får diagnosen fibromyalgi er kvinner.
Det samme gjelder for ME (kronisk utmattelsessyndrom). Dette er komplekse, sammensatte og dypt invalidiserende sykdommer...
Likevel blir de ofte behandlet som "sekkesykdommer" eller diffuse lidelser uten reell verdi.
Hvorfor har sykdommer som rammer flest menn høy status og milliarder i forskningsmidler, mens sykdommer som rammer kvinner blir avfeid som mystiske bagateller?
Er en manns hjerteinfarkt verdt mer enn en kvinnes ødelagte livskvalitet?Nedladende blikk og tvangssending til psykolog-
Mønsteret gjentar seg på legekontorer over hele landet.
-En kvinne bestiller time.
Hun har dype, brennende muskelsmerter, en utmattelse som gjør at hun ikke klarer å løfte armene, tåkehjerne og en hel rekke underliggende plager i mage, ledd og nervesystem
-I tillegg opplever hun en total svikt i kroppens søvnreparasjon.
-Hun kan sove i ti timer, men våkner likevel opp og føler seg fysisk overkjørt av et tog. Kroppen klarer ikke lenger å gå ned i den dype søvnen der celler repareres og det biologiske batteriet lades.
Det er en dyp, fysisk svikt.
Hva møter hun hos legen? Altfor ofte møter hun et nedladende blikk og spørsmål som: "Er du sikker på at du ikke bare er litt stresset?", "Kan det være en depresjon?"
I stedet for grundig fysisk utredning av den ødelagte søvnen og smertene, blir kvinner rutinemessig sendt rett til psykolog...
-Dette kalles psykologisering av fysisk sykdom.
Det er en direkte arv fra den tiden da uforklarlige kvinnesykdommer ble avfeid som "hysteri"...
Vi har kommet til 2026, men tankegangen sitter fortsatt fast i oldtiden eller mørketiden...
Hvorfor sitter det så ufattelig langt inne for medisinsk personell å si:
"Jeg vet ikke hva som feiler deg ennå, men jeg tror på deg"?
De spør heller HVER eneste gang: "Hva er så årsaken til at du er her i dag da?" Eller "Hvorfor har du kommet hit i dag?"
Hver gang...hver bidige...forbanna...gang...
-Når man har en sykdom som fibromyalgi eller ME, stopper det sjeldent der.
Kroppen er i konstant krise. Immunforsvaret er på høygir. Dette drar med seg en dominoeffekt av andre plager: irritabel tarm (IBS), migrene, hormonelle forstyrrelser og kroniske betennelsestilstander.
Men- i stedet for å se sammenhengene, blir kvinnene sendt rundt i en evig runddans.
Én henvisning for magen, én for hodet, én for leddene...inn og ut av forskjellige typer institusjoner- alt fra øre-nese-hals til gynekologer..
Gastroavdelinger og mage/tarm undersøkelser med slanger og kameraer i "rattatta" og hals,- men ikke samtidig-takk og lov!!!! Og så flere psykologer..
Og ingen av dem snakker sammen...
Ingen tar ansvar for helheten...
Pasienten må selv sitte som prosjektleder for sin egen alvorlige sykdom, samtidig som hun knapt har energi til å dusje.
Er det slik et moderne og rettferdig velferdssamfunn skal se ut?
NAV-byråkratiets uendelige pinebenk..
-Som om ikke kampen mot egen kropp og ignorante leger er nok, venter det neste marerittet:
NAV-systemet!
Sannheten er at mange av disse kvinnene blir så syke at de ender opp som uføre.
Men veien dit er en inhuman pinebenk av mistillit.
I stedet for ro og trygghet til å leve med sykdommen, blir syke kropper tvunget gjennom utallige, meningsløse runder med omskolering og arbeidsprøver..."lær deg å skrive arbeidssøknad, sette opp CV!"
Her skal du ut i jobb, ja!
At man kanskje har jobbet i 10-20 eller 30 år- DET tas ikke engang med i vurderingene!
Man blir sendt til tiltaksbedrifter som Orbit Arena for å "testes"...
-Vet ikke om Orbit Arena eksisterer i dag, men jeg ble sendt dit og satt i 3 dager og pakket flybestikk sammen med psykisk utviklingshemmede...
Jeg var den eneste som ikke var psykisk eller fysisk utviklingshemmed- rent bortsett fra mine kroniske smerter og utmattelse...jeg klarte ikke pakke flybestikk engang...var helt utkjørt og fysisk og faktisk psykisk ikke motivert og sliten...men ikke psykisk syk!
-Jeg ble også satt til å være resepsjonisten til Orbit Arena!
Jeg, som selv var syk og skulle utredes- satt og tok i mot utallige samtaler fra andre syke som lurte veldig på hvorfor de skulle dit og hvem de skulle snakke med og jeg fikk så mange spørsmål jeg ikke kunne svare på- og de som styrte Orbit Arena tok ofte ikke telefonen da jeg satte folk over og de kom tilbake til meg og jeg fikk svinkjeft!
Og jeg skulle takle dette?
I tillegg ble jeg ble kartlagt og presset fysisk og psykisk- og nok en gang testet psykisk og sendt til en psykolog...som ikke helt forstod hvorfor jeg måtte til henne...
Hvorfor skal syke mennesker bevise igjen og igjen at de faktisk har smerter?
Det verste er at vi som ikke er psykisk syke- ennå- vi tar plassene fra folk som virkelig trenger psykiatri, psykiatere og psykologer!
Vi er jo ikke psykisk syke- selv om mangelen på hjelp ofte drar oss ut i depresjoner, gjør oss ensomme og ulykkelige i tillegg...det blir en ond sirkel...
Hvem vinner på å kjøre utmattede kvinner fullstendig i kjelleren gjennom tvungen arbeidstrening de åpenbart er for syke til?
Overprøvd av «skrivebordsleger» uten ansikt...
Det største demokratiske og rettssikkerhetsmessige problemet sitter imidlertid på NAV sine lukkede kontorer...
Her sitter de såkalte rådgivende legene – NAV-legene.
Dette er personer som aldri har møtt pasienten. De har aldri sett tårene, aldri målt smerten, aldri snakket med kvinnen det gjelder.
Ofte er de ikke engang praktiserende leger innen det spesifikke fagfeltet de skal vurdere.
Likevel har disse skrivebordslegene makt til å overprøve grundige erklæringer fra spesialister og fastleger som har fulgt pasienten i årevis.
De sitter med et pennestrøk og bestemmer om du er syk eller ikke.
Hvordan kan vi akseptere et system der en lege som aldri har sett deg, har det siste ordet over din økonomiske fremtid og helse?
Vi krever handling, ikke mer sympati...
Det er en skam at kvinner må bruke sine aller siste krefter -på å kjempe en tofrontskrig: først mot helsevesenet, og deretter mot et iskaldt NAV-byråkrati.
Vi trenger ikke mer klapping på skulderen eller tomme ord om at «kvinnehelse er viktig».
Vi trenger handling!
Legeutdanningen må oppdateres...
NAV-legenes makt til å overprøve behandlende leger uten å møte pasienten må fjernes...
Holdningene må endres fra grunnen av...
Kjære helsevesen
Kjære NAV;
-Hør på oss.
Tro på oss.
Slutt å gjemme deres egen mangel på kunnskap bak mistillit og merkelappen «psykosomatisk».
Vi er ikke hysteriske. Vi er alvorlig syke...og vi finner oss ikke i å bli tråkket på lenger...
Har du en historie du ønsker å fortelle? Send meg en mail på
ainayks@gmail.com
Jeg vil lese din historie- jeg publiserer den anonymt om du ønsker det! Jeg er utdannet helsepersonell- jeg holder hardt på taushetsplikt selv om jeg ikke jobber mer- er ufør!
Nok er nok!
-A-
