Når man har sett ferdig sesong to av Leo og de farlige, sitter man igjen med en del spørrende tanker rundt innholdet i serien.
På den ene siden er det en veldig god serie.
Leo Ajkic er dyktig, han er rolig, han lytter, han tar liten plass og lar menneskene han møter fortelle selv.
Han tar oss med inn et sted de færreste kjenner, bak murene i forvaring, og han viser frem mennesker som mange helst vil glemme.
På den andre siden er det noen øyeblikk som skurrer, og som gjør at man lurer på om det som skulle være bra, endte opp med å bli litt feil.
Et av de øyeblikkene er med den unge kvinnen som heter Elise...
Leo sier i programmet at hun er radikal, at hun har høyreekstreme tanker. Så klippes det til en ansatt som har jobbet med henne i årevis og som sier at hun ikke har sett noe til det. Og Elise selv blir helt stille, nesten i sjokk, når han sier det. Det ser ikke ut som hun visste at det skulle komme akkurat da.
Det er her det blir etisk vanskelig for meg personlig egentlig-
Leo har lov til å si det han sier...
Han er journalist, han har ikke taushetsplikt slik som psykologer og fengselsansatte har.
Alle som er med i serien har skrevet under på at de vil være med.
Men bare fordi noe er lov, betyr det ikke at rekkefølgen er riktig.
I en vanlig behandling ville man aldri tatt noe så sårbart opp foran kamera først...
-Man ville tatt det med primærkontaktene hennes, med de hun stoler på til daglig, i et trygt rom uten kamera.
Man ville forberedt henne, gitt henne tid til å forklare, nyansere, kanskje si at dette var tanker hun hadde for lenge siden.
Når det i stedet kommer som en avsløring i en intervjusituasjon, blir hun tatt på fersken...han er jo "gjest" i en situasjon som er tillatt, men man ser at det han gjør, ikke var forventet- og hele Elises kroppsholdning blir stiv og går i forsvar.
Det som kunne vært starten på en endring, blir et klipp som skal skape spenning...og det kunne ha endt i katastrofe!
Man får inntrykk av at Leo tenkte at han gjorde noe bra...at hvis han sa det høyt, så ville noen ta tak i det, så ville hun få hjelp til å komme ut av det.
-Men for mennesker med lett utviklingshemming og autisme er forutsigbarhet ofte helt avgjørende!
De trenger å vite hva som skal skje, med enkle ord, med en trygg person ved siden av seg.
Når sjokket hennes blir en del av fortellingen, er det ikke lenger hennes historie, men en historie om henne som fortelles uten henne.
Så er det dette med verger, advokater og medisiner. Mange av kvinnene i forvaring med diagnosen lett psykisk utviklingshemming har en verge etter vergemålsloven.
Tanken er å beskytte dem fordi de har vansker med å forstå konsekvenser av egne valg.
Alle i forvaring har også rett på advokat, både under dom og ved hver forlengelse. Og mange får tung medisinering med beroligende, stemningsstabiliserende og antipsykotiske legemidler, ikke fordi de er psykotiske, men fordi det demper utagering når det ikke finnes andre tiltak som virker raskt nok.
Sofie sovner når advokaten snakker...
Ikke fordi hun ikke bryr seg, men mest sannsynlig fordi hun ikke klarer å følge med. Det blir for mange ord, for mye abstrakt.
Hun snakker heller om familien sin i nord og om musikken hun liker.
Det er det som gir mening for henne.
For Sofie er essensen selvsk@ding.
Det er den som er der hele tiden, her og nå, både før og inne i forvaringen.
Det er den serien viser i glimt, men ikke setter ord på ordentlig.
Når hun sk@der seg selv og ansatte prøver å stoppe henne, blir det kamp.
Hun slár for å komme seg løs, ikke for å skade.
Men i journalen og i dommen står det som v0ld mot tjenesteperson. Selvsk@dingen blir til straffesak...
Derfor husker hun det ikke etterpå.
Fordi hun dissosierer.
For henne er det panikk og indre smerte i øyeblikket.
For systemet er det en ny v0ldshendelse. Og derfor sitter hun i forvaring.
Ikke fordi hun er en farlig overfallsmann, men fordi ingen andre steder klarer å stå i selvskadingen hennes over tid...
Hun tok derimot en kn!v i en butikk og vandret rundt med og forstår ikke selv helt hvorfor!
I serien ser man hvor lite dette systemet henger sammen...
Jentene forstår ikke hva advokatene deres sier.
De nikker og sier ja, men følger ikke resonnementet...
-Sander derimot, er det motsatte.
Han forstår advokaten sin veldig godt, men er irritert på ham, avbryter og retter på ham.
Og når Leo spør advokaten til Sander om Sander bør slippes ut, svarer advokaten unnvikende.
Han kan ikke si at klienten er farlig uten å bryte rollen sin, og han kan ikke si at han er ufarlig uten å lyve.
Så han sier ingenting.
-Det tomme svaret blir det mest ærlige.
Vergen kan ikke bestemme om noen skal i forvaring eller ikke.
Advokaten kan ikke bestemme behandlingen... Medisinene tar ikke bort årsaken, bare symptomene. Da blir man stående i en situasjon der en person vurderes til å trenge verge for å håndtere hverdagen og medisiner for å håndtere følelsene, men samtidig vurderes som strafferettslig ansvarlig og overførbar til forvaring.
Da er man gammel nok og frisk nok til å straffes, men for sårbar til å klare seg alene.
Det er også derfor eksponeringsterapien det snakkes om i serien føles så feil, og det de gjør sammen med Elise, blir påtatt og rart!
Eksponeringsterapi skal være terapi, med psykolog, med plan, med samtykke og med en trygg måte å stoppe på.
Når den utføres av ansatte som selv sier at de ikke helt vet hva de holder på med, er det ikke lenger terapi, det er bare eksponering.
Og eksponering uten trygghet kan gjøre vondt verre.
Alt dette henger sammen med hvordan vi har snakket om hysteri og psykopati.
Vi har i hundrevis av år hatt to ulike ord for når kvinner og menn blir sinte og farlige...
-Kvinnen var hysterisk, styrt av følelser og kropp, Freud sa at livmoren til kvinnen vandret rundt i kroppen og skapte hysteri- derav ordet hysteria og hysterektomi...
Mannen var psykopat, kald og uten samvittighet...
I dag heter det emosjonelt ustabil og dyssosial, men mønsteret er det samme.
Derfor kan Sander vise mange av de samme tegnene som jentene, lite mimikk, lite empati, vansker med å forstå andre, og likevel bli lest som det motsatte.
Hos kvinner leter vi etter en sårbarhet bak.
Hos menn leter vi etter en kulde bak...
Jentene sitter i forvaring fordi det ikke finnes noe annet sted som kan ta dem imot.
Sander får til slutt elleve års forvaring ig han blir også sittende fordi det til slutt ikke finnes noe annet sted som kan verne samfunnet mot ham. Flere helt ulike veier inn i samme låste dører...
Serien til Leo er god fordi den viser oss disse dørene!
-Den negative kritikken må være at noen ganger åpnes den litt for fort, uten å sjekke om de som står innenfor er klare til å bli sett...
Mens den positive kritikken er at det som faktisk belyses mest i serien- for meg- er ikke hvor farlige disse menneskene er- men hbor mye psykiatri, barnevern og vergelover svikter de som er mest sårbare i samfunnet- at mennesker som aldri skulle vært i et fengsel og ansatte som ikke burde ha ansvar for PU og autister eller tung psykiatri- får hverandre tredd ned over ørene i et system som er tungrodd, full av fallgruver og lover man ikke klarer å følge helt pga de ikke er i det systemet de skal være i!
-Aina Yvonne-
