Du og jeg og vi to....

-Så et innlegg av Henriette Lien på Facebook i dag som traff meg midt i magen. Jeg måtte bare spinne videre på den.

#HenrietteLien

Hun delte en samtale hun hadde med en hudpleier, og jeg siterer henne direkte her:

«Jeg hadde en interessant samtale med en hudpleier i dag.

Hun behandler vel så mange menn som kvinner, og delte noe interessant.

Hun fortalte at når kvinner ligger på benkene hennes, snakker de om mannen sin, barna og familien.

Ganske ofte om det som ikke fungerer i forholdet, og hvordan de føler at de ikke blir sett eller hørt. 

Så kommer det interessante: Når menn ligger på benken og hun stiller dem det samme spørsmålet, er svaret nesten alltid jobben, prosjektet, neste topptur eller sykkeltur. De snakker i jeg-form, ikke i vi.»

Mine tanker videre på akkurat det:

-For det er jo det som er så interessant.

Samme spørsmål.

To helt forskjellige svar.

Hva skjer hvis vi stiller de samme, enkle spørsmålene - og bare lytter?

Så jeg ble nysgjerrig. Hva skjer hvis vi stiller de samme, enkle spørsmålene - og bare lytter?

1. "Hvordan har du det om dagen?"

Hun svarer:

"Jo, det går fint. Men mannen min har så mye på jobb, så vi får ikke tid til hverandre. Og yngste sliter litt på skolen, jeg kjenner at jeg bekymrer meg mye."

Han svarer:

"Bra! Det ruller på. Mye på jobb nå, og så trener jeg mot Birken. Fikk endelig tid til å skru litt i garasjen i helga."

Samme spørsmål. Hun svarer med å beskrive hvordan vi-et har det. Han svarer med å beskrive hva jeg-et gjør.

2. "Hva drømmer du om fremover?"

Hun svarer:

"Jeg drømmer om at vi skal få det roligere. At vi skal finne tilbake til hverandre. Og at barna skal ha det bra."

Han svarer:

"Jeg drømmer om å få til det prosjektet på hytta. Og kanskje ta den toppturen i Alpene jeg har snakket om i tre år."

Hun drømmer på vegne av flokken. Han drømmer på vegne av seg selv.

3. "Hva fyller dagene dine?"

Hun svarer:

"Det er jo logistikken. Hvem skal hvor, bursdager, middager, hente, bringe, følge opp."

Han svarer:

"Jobb, trening, og litt familietid på kvelden."

Det er ikke at han ikke bryr seg. For ham er familien selve grunnmuren, så selvfølgelig at den ikke trenger å nevnes.

For henne er familien hele huset hun går og bærer på inni hodet, hele dagen.

Og her er poenget mitt. Dette handler ikke om at menn er egoister og kvinner er selvutslettende.

Det handler om to feller vi har lært oss.

Mannen har lært at verdi = hva jeg får til. At han skal være en "jeg". Så han glemmer av og til å si "vi" høyt, selv om han lever for det.

Kvinnen har lært at verdi = hvor godt vi-et har det. At hun skal være limet. Så hun glemmer av og til å kjenne etter hva "jeg" egentlig vil, bortenfor det vi-et trenger.

Så spørsmålet er kanskje ikke hvordan vi får menn til å snakke mer i vi-form.

Eller hvordan vi får kvinner til å snakke mer i jeg-form.

Spørsmålet er:

Hvordan beholder vi et sterkt vi, uten å miste jeget på veien?

Hva hadde du svart hvis noen spurte deg i dag: Hvordan har du det - bare du?

Så hvordan finner vi et «vi» i balanse, uten å miste «jeg»?

Takk til Henriette Lien for å sette ord på starten av denne tanken...