Vi spør hverandre om det, men vi vil kanskje egentlig ikke vite svaret, vil vi vel? Vi stiller spørsmålet- og når personen faktisk forteller hvordan h*n har det, angrer vi med en gang på at vi spurte, for vi spurte jo kun for å være høflig, ikke for å få en fuckings tirade om hvor shitty life is!!??
Vel...
Jeg skal fortelle hvordan jeg har det- i så grove detaljer som samvittigheten min tilsier det...-for akkurat nå føler jeg meg jævlig alene med mine egne problemer som ikke burde angå en hel nasjon...
Jeg har det ikke så bra!
Jeg er sliten, sentimental og føler det som om en trailer har kjørt over meg! Hadde jeg vært mann akkurat nå---If I were a boy!!!
Kunne gitt mitt høyre ben for å slippe være meg egentlig...
Jeg har en svulst...og en 6-7 cyster...i livmoren..."helt vanlig!" sier leger og folk...sikkert, men det gjør det ikke bedre! Jeg blir ikke friskere av at det er "helt vanlig!"
Smertene blir ikke borte...kvalmen er ikke borte...utmattetheten forsvinner ikke...og blødningene og det faktum at jeg bruker digre Tena Lady bind PLUSS 5 always bind og Libresse nattbind på SAMTIDIG for å forhindre å blø ut hele meg selv og senga- det blir heller ikke borte selv om dette er en "helt vanlig diagnose!"
Onsdag 30 juli kl.0830 skal jeg fjerne disse cystene og den svulsen som vokser inni mitt lille rom...jeg skal operere dem vekk...men det er bare en "midlertidig løsning" fordi jeg skal fjerne livmoren helt...Jeg trenger den ikke og den plager meg kun...
Jeg tenker- for at en mann skal kunne forstå- hvordan skal man forklare det? "Trøbbel i tårnet, gutta- dere må fjerne ballene!!!"
Klarer dere sympatisere med meg da, tror dere?
Og smertene...Som å skjære et tykt sår og stappe det med grovsalt...?? Knivstikk kan jeg ikke beskrive, men jeg kan forestille meg det...jeg har knivblader i hurraheioghopp- området mitt...og det gir meg feber...
Jeg klarer faen ikke fungere...og jeg er så lei og så sinna...og skuffet...og alene faktisk...for jeg makter ikke være sosial...og det får jeg faktisk pepper for...stikkere...
Kan dere ikke bare forstå at jeg har smerter, er sliten og bare---skulle ønske jeg var normal!!??
Jeg klarer ikke vaske huset...klær...lage mat uten å bli dårlig etterpå...jeg sover dårlig...spiser lite faktisk...
Og alt jeg tenker er: "Skulle ønske...!"
Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg ikke er i stua...jeg klarer ikke ligge på sofaen uten at det gjør vondt...eneste stedet jeg får ro og smertelindring- er i paracetboksen og i senga mi...
Jeg skulle ønske at jeg ikke ble oppfattet som et sytende vesen...
Skulle ønske dere kunne forstått---dette er ikke meg...dette er ikke slik jeg var...inni meg er jeg ikke slik dere ser meg nå...
Jeg hater dette! Og jeg er så sliten nå!!!
"Hvorfor prøve gå en mil i mine sko---prøv 24 timer i mitt hode med mine tanker!"
Aina
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar