Historien til Ung pike:
Oppstart 2011 og fram til i dag:
«Jeg våknet en natt hjemme og satte meg på toalettet. Etter hvert hylte
jeg bare. Mannen min kom heldigvis og han tilkalte sykebil. I ambulansen møter
jeg en frekk lege som ikke helt klarte å forstå hvor vondt jeg egentlig hadde
det, så i stedet for å sende meg på sykehuset, ble jeg sendt på legevakta. Der
ble jeg liggende i noe som varte i en evighet. Jeg hadde blodig diarè. Jeg ble
så sendt på sykehuset. Der møtte jeg nok en lege som ikke var helt villig til å
være et medmenneske. Hvorfor er det så vanskelig? Der tok dem coloskopi på meg.
Jeg var veldig betent i tarmen. Jeg hadde så vondt at jeg er sikker på at hele
sykehuset hørte meg!Du vet, den følelsen av at- NÅ dør jeg! Tiden gikk, lite
smertelindring, litt antibiotika- det hjalp til en viss grad. Smertene var der.
Grusomme!
Dette var starten på et rent hellvette for meg!
Jeg endte opp med å havne på sykehuset minimum 1 gang i mnd! Det tok
dem 7 mnd å finne ut at jeg hadde gallestein og betennelse i galleblæra. Hele
tiden følte jeg at jeg var et problem, jeg ble ikke trodd! –Har du det, gjør
ikke det vondt og har du DET så gjør det IKKE vondt DER osv. Men for tenk- JEG
har vondt DER og DER!!!
Jeg er ikke alle andre- jeg er ikke den det står om i læreboka-
læreboka er generell!!! Det er et gjennomsnitt! JEG er ETT eget INDIVID!!!
I tillegg utvikler man angst. Frykten for å miste alt, frykten for å
bli mer syk, for å ikke bli trodd, for å møte nok en stengt dør!Mennesker rundt
meg hele tiden- Vi prøver ditt-vi prøver datt- jeg er en jævla nålepute-en
forsøkskanin! Jeg har så vondt!!!
Så får jeg beskjed om operasjon! Og trekker et lettelsens sukk! NÅ blir
alt bra, tror jeg! Herregud for en lettelsesfølelse! Og våkner opp etter
operasjonen med til et enda større smertehellvette enn det jeg trodde var
mulig!Jeg tror at i denne perioden var jeg mer død enn levende! De testet
spinalbedøvelser, jeg hadde merker i pannen de ikke forstod noe av, jeg var på
en måte ikke i min egen kropp- jeg koblet bare ut. 3 dager på oppvåkningen med
intravenøs smertestillende i en slags komatøs tilstand. Men likevel var dette
den beste tiden jeg har hatt, for jeg ble sett, tatt vare på og jeg hadde
lindring.
3 mnd på sykehus…4 mannsrom…innestengt…forferdelige lukter og lyder…uutholdende
smerter…
Jeg har aldri kommet meg etter denne operasjonen, men jeg klarte ikke
være på sykehuset mer…Jeg har tross alt en nydelig datter og en mann!
I ettertid beskylder leger meg for å være avhengig av opiater. De tror
ikke at jeg sliter med smerter. Jeg har diagnosen Chrons. Den fikk jeg i 2012.
Jeg har Astma! Jeg har vært helt i kjelleren! Mannen min gjør så godt han kan!
Vi kan ikke be helsevesenet om hjelp!
Overlegen på Gastro i Tønsberg mener at siden jeg er hvit, ung og
etnisk norsk, stemmer ikke diagnosene mine! Jeg må visstnok være utlending og
alkoholiker for å slite med kroppen slik jeg gjør. Jeg har hatt akutt
pankreatitt(bukspyttkjertelbetennelse) og magesår, betennelse i spiserør og magesekk og
sår på tolvfingertarmen. Denne legen er ikke ute etter å finne ut HVORFOR jeg
er syk, han er interessert i å gi meg skylden for at jeg er syk! Han er
forferdelig!
Jeg er sliten! Jeg vet ikke hvem jeg skal henvende meg til! Jeg tør
ikke spørre noen! Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre! Jeg får ikke hjelp, jeg
får en pekefinger i fleisen! Jeg får kjeft!
Jeg falt om og ble liggende på gulvet i fosterstilling på sykehusgulvet
en gang og jeg fikk dyna oppå meg. Jeg lå der i flere timer før jeg kom meg opp
i senga igjen…da fikk jeg kjeft av pleierne fordi de måtte bytte trekk på dyna
mi fordi den hadde hatt kontakt med gulvet! Ikke ett ord…ikke hjelp…ikke noe…bare
kjeft fordi dyna mi hadde vært på gulvet! Jeg er problembarnet de ikke vil ha
inn på sykehuset igjen…hva skal jeg gjøre?? Dø?»
________________________________________________
Jeg mottar innimellom historier fra venner og bekjente på e-poster...jeg leser dem og tenker på dem en stund...og samler dem...og jeg vil poste dem...anonymt for dem som ønsker det og med navn for de som ønsker det. For dette er personlig! Noe utelukker jeg! Noe "pynter" jeg litt på eller skriver litt om for å beskytte kilden til historien!
Men disse historiene er VIKTIGE! Jeg synes de er det! Jeg håper så mange som mulig kan lese dem, selv om de er nedslående, triste og tunge...
Vi må omskolere helsevesenet vårt! Vi må lære leger og helsepersonell og offentlige ansatte at uansett hva som feiler eller ikke feiler et menneske, er VERDIGHET og MEDMENNESKELIGHET noe som er gratis!
Jeg VET at det er vanskelig. Jeg har jobbet i helsevesenet selv. Jeg ER utdannet hjelpepleier. Jeg er utdannet helsesekretær. Jeg har jobbet med både barn, eldre og psykisk utviklingshemmede, på sykehus, sykehjem og i institusjoner, jeg har vært hjemmehjelp, jobbet i barnehage, SFO og i skole. Ikke i 20 år i slengen, men jeg har sett, jeg har hørt...og nå står jeg på den andre siden som pasient i helsevesenet selv...og noe er galt i systemet som skal fungere så perfekt...
Pasienten i høysetet!
BLI SETT-BLI HØRT-BLI TRODD!
Jeg blir satt ut...jeg gråter når jeg leser og skriver disse historiene, fordi de er ikke fiction! De er EKTE fortellinger om EKTE mennesker i et VELFERDSSAMFUNN!
Aina
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar