Forventninger...
Ordene stirrer på meg...Og jeg tenker, "Hva slags forventninger har samfunnet til meg nå som jeg er uføretrygdet?"
-og hvilke forventninger har jeg til samfunnet? Hva med venner og nærmeste familie? Enn til meg selv, har jeg forventninger til meg selv?
Forstår folket rundt meg begrepet "UFØRETRYGDET" eller er det bare et ord som preller av?
Jeg skal prøve forklare hva jeg mener. Det er ikke så lett med et fibrotåkepreget hode og finne de riktige ordene.
Altså, Ordet "ufør" er i ordboken definert slik:
-"Tilstand av nedsatt ervervsevne som følge av sykdom, ulykke eller medfødt skade. Tidligere ble begrepet invaliditet mest brukt om personer som var livsvarig arbeidsudyktig på grunn av ulykkesskader eller medfødte skader!"
Så, kort forklart, slik jeg forstår det, betyr det at arbeidsevnen er nedsatt slik at arbeid ikke lenger er en mulighet.
Og så kommer trygdedelen inn. Pengene vi får utbetalt. Noen mener at det vi får er ufortjent, noen mener det vi får er for lite og noen vet rett og slett ikke nok om det til og uttale seg.
Som ufør er du sikret en minste årlig uføretrygd hvis dette gir deg en høyere utbetaling enn det du selv har opptjent i uføretrygd. Størrelsen på minsteytelsen avhenger om du er enslig eller bor sammen med noen- ektefelle eller samboer. Det betyr at tjener ektefellen/samboeren din godt, får du mindre. De skal altså forsørge deg! Noe jeg personlig føler som litt mindreverdigende, men hva kan man gjøre? Jeg mener, har du jobbet et helt liv, tjent normalt godt og du ikke har vært smart og tegnet uføreforsikring etc, så skal du plutselig ikke få utbetalt den summen du er vant med og leve for. Hele hverdagen din snus på hodet. Først blir man sykemeldt og man går i ca 1 år med normal lønn...
Ett godt råd: SPAR PENGER!!!!!!
Ett godt råd: SPAR PENGER!!!!!!
Så går du over på AAP, normalt sett skal man kun ha AAP i 3-4 år...Jeg hadde det i nesten 7 år...Du mister en STOR del av inntekten din når du går over på AAP. Så kommer ale testene...Leger, spesialister, medisiner, utprøvinger, enda mer tester. Og er du riktig uheldig, møter du helsevesenets fineste og mest uforskammede arbeidere, og ansatte i NAV som tror de pengene du får, er et større privelegium enn det det faktisk er...Men priveligerte er vi, for det kunne vært verre. Vi kunne stått med lua i hånda og ikke fått noe som helst. Trygdeytelsen vi har i landet vårt er ikke perfekt, ikke feilfritt, men en gave til folket, til oss, uansett hvor forferdelig vanskelig det er og leve med det. Det er iallefall det politiekerne vil at vi skal føle! Vi er priveligerte til og miste arbeidsevnen, bli fratatt inntekten vi er vant med og ha pga sykdom, få utbetalt en sum som egentlig er latterlig lav, men bedre enn null kroner på bok, vi er priveligerte til å få ødelagt utdannelsen vår, miste livsgrunnlaget og fundamentet i samfunnet, miste venner og familie, bli ensom, bli tatt som en selvfølge, bli oversett og utelatt og ikke minst så kommer vi på fornavn med mange inkassoarbeidere...Maria fra Sortland er kjempehyggelig by the way...Accountor kredit...Fantastisk hjelpsom dame!
Så kommer dette: "Hvis du bor sammen med ektefelle eller samboer er du sikret en årlig uføretrygd på 2.28 ganger folketrygdens grunnbeløp...
Det betyr at du får helt sikkert utbetalt kr: 92576 kr x 2.28 som da er den nette sum av kr: 211 073,78 kroner i året FØR skatt...Så trekkes skatten...Som ofte ligger på alt fra 30 000 til 55 000 i året, alt etter som hvor mye du setter den opp til for og unngå en helvettes baksmell: 181073,28 hvis trekket er 30 000 i året...osv...
Hvis du bor sammen med en ektefelle eller samboer som har uføretrygd selv, er du sikret en årlig UFT på 2,33 ganger folketrygdens grunnbeløp...Altså FØR skatt den nette sum på kr: 215702,08,-
Dette beløpet hadde vært SUPERT, disse beløpene hadde vært fantastiske, hadde vi ikke hatt normale utgifter...Bor du for dyrt, flytt til et billigere sted. Selg bilen, selg alt du har av verdier, fordi det er ikke nødvendig og eie noe. Jeg for eksempel, hadde sett for meg at i dag, som 42 år, ville jeg jobbet for en lege som legesekretær, hatt ca 370-400 000 i året før skatt, kanskje litt mer alt etter som hvor jeg hadde jobbet, helst i privat sektor, og hatt en normal hverdag.
Jeg så aldri at min fremtid skulle bli 244 000 i året før skatt og syk...ufør...
Er du enslig ufør, kan du gange grunnbeløpet med 2,48...
Dette er alle de tekniske detaljene...de som det er lett og forstå, for de står på papiret...det er bare og lese det. Men, så tenker jeg...jeg har jobbet siden jeg var 14 år gammel. Har aldri hatt millioninntekt, men har tjent over 300 000 ved flere anledninger opp igjennom årene. Hvorfor skal jeg da nå tjene mindre pga sykdom enn det beløpet jeg ville tjent hvis jeg hadde vært frisk? Men slik er det...jeg har aldri ønsket dette. Ordene som ble sagt til min mann-som jeg overhørte: "Det er jo det hun vil!"
De sitter fast...for jeg ville virkelig ikke dette...
Det er sagt i en artikkel skrevet av Christian Thorset følgende:
"Det er mange grunner til at uføre som gruppe blir mistenkt for å ha jukset seg til uføretrygd. For det første er det et automatisk stigma forbundet med å ikke bidra. Å ikke bidra er å være en byrde, kanskje har den uføre ikke gjort alt h*n kunne for å unngå sin situasjon, kanskje den uføre er bekvem med sin situasjon og glad for å slippe og jobbe. I såfall er h*n bare giddalaus og ikke syk i det hele tatt? Latskap er noe vi forakter, ergo får den uføre et stempel allerede her, i kraft av en teoretisk mulighet for at h*n er en unnasluntrer!"
Vi er så utrolig flinke og snakke om folk...vi dømmer ut i fra lommeboka...og hvilken posisjon vi står i, i samfunnet.
Jeg bidrar ikke noe til mitt ekteskap fordi jeg ikke jobber. Jeg er ufør! Det er ikke sett på som å bidra.
Forventningene vi har til oss selv og til våre medmennesker måles i suksess...
Og være ufør eller gå på sosialstønad eller ledighetstrygd, blir forbundet med skam...fattigdom og skam...latskap...
Og jeg tenker- "tror folk at jeg har gått 20 runder i systemet med leger, eksperimenteringer med medisiner og behandlinger i over 6 år, fordi jeg ønsker stempelet som udugelig, ubrukelig og lat?"
Jeg har søkt om rullestol...og om kort for forflytningshemmede. Jeg sliter skikkelig med smerter i hofter og i begge beina...men til og med legen min har problemer med og tro meg, for jeg måtte si til slutt at jeg fungerer jo bedre på sommeren så klart enn på vinteren...men smertene og utmattelsen blir ikke borte og jeg har ferre gode dager enn vonde og dårlige...og det er da folk kommer med at det ligger i hodet og at jeg må tenke positivt...
Jeg er 42 år...jeg vet at positiv tankegang er bra! Jeg er ikke like pessimistisk nå som før! Men...hør på meg...
Jeg kan ikke tenke meg fri for smerter!
Positivitet hjelper ikke mot fysiske og reelle smerter!
Hvile og medisin gjør!
Og forståelse!
Så...jeg har ramlet litt ut av sonen jeg var i tidligere da jeg startet med innlegget. Jeg ble bedt med ut av huset en stakket stund og tok den! Alltid godt og komme seg ut og se mennesker, selv om det gir meg mer og gjøre...
Siden jeg går hjemme og er ufør, faller matlaging, husrydding og klesvask på meg og meg alene...mannen jobber 14-16 timer i døgnet annenhver uke...og når han har fri...har han fri...
Og ungene mine er voksne...og aldri hjemme mer...og har de fri...så har de fri...
Jeg? Jeg går bare hjemme...for syk til og jobbe...
Det er ikke akkurat en luksustilværelse, men det er bedre enn alternativet...Og vi tar til takke med dette, fordi vi er så redde for og bli fratatt pengene hvis vi klager...
Jeg har brukt mange år på og utdanne meg...jeg ble aldri fast ansatt i kommunen som helsearbeider, fordi de synes det og ha folk på 3 mnd kontrakter er bedre, for da slipper de unna med masse og de som går på disse kontraktene krangler om vakter fordi de er livredde for og ikke ha jobb. Kjenner til folk som har jobbet slik i 12 år før de fikk noe fast...usikker fremtid kan man kalle det for.
Så, alle de årene jeg har brukt på skolen resulterte altså i kronisk sykdom og uføretrygd...I stedet for tett på 400 000 kr i året, som er en anstendig og god lønn, havna jeg på ca 244 000 kroner i året...
Og enda ringer ordene i ørene mine- og legg på en litt fnysende, litt hånlig tone:
Personen spør: "Hvordan er det med Aina, finner hun seg noe arbeid?"
Og når vedkommende som fikk spørsmålet (ikke meg- for det og spørre meg er jo tull, særlig siden det gjelder meg!)
svarer at jeg er på AAP og at jeg skal utredes mht ufør,varer personen- og det er dette som ringer i ørene mine, den snøftende, nedlatende tonen:
"Høh, ja, for det er jo det hun vil! Tror ikke HUN vil ha jobb!"
.....
Jeg blir litt matt...litt nedslått...litt trist...
For det er akkurat som om jeg har et valg...Vips, så er jeg frisk og kan jobbe 100% og tjene masse penger!
For det er DET jeg vil, men ikke kan...pga den forbanna sykdommen, eller sykdommene-for det er vel en 7-8 diagnoser ca...
Ha en fin dag...
Klem fra Aina
Dette er alle de tekniske detaljene...de som det er lett og forstå, for de står på papiret...det er bare og lese det. Men, så tenker jeg...jeg har jobbet siden jeg var 14 år gammel. Har aldri hatt millioninntekt, men har tjent over 300 000 ved flere anledninger opp igjennom årene. Hvorfor skal jeg da nå tjene mindre pga sykdom enn det beløpet jeg ville tjent hvis jeg hadde vært frisk? Men slik er det...jeg har aldri ønsket dette. Ordene som ble sagt til min mann-som jeg overhørte: "Det er jo det hun vil!"
De sitter fast...for jeg ville virkelig ikke dette...
Det er sagt i en artikkel skrevet av Christian Thorset følgende:
"Det er mange grunner til at uføre som gruppe blir mistenkt for å ha jukset seg til uføretrygd. For det første er det et automatisk stigma forbundet med å ikke bidra. Å ikke bidra er å være en byrde, kanskje har den uføre ikke gjort alt h*n kunne for å unngå sin situasjon, kanskje den uføre er bekvem med sin situasjon og glad for å slippe og jobbe. I såfall er h*n bare giddalaus og ikke syk i det hele tatt? Latskap er noe vi forakter, ergo får den uføre et stempel allerede her, i kraft av en teoretisk mulighet for at h*n er en unnasluntrer!"
Vi er så utrolig flinke og snakke om folk...vi dømmer ut i fra lommeboka...og hvilken posisjon vi står i, i samfunnet.
Jeg bidrar ikke noe til mitt ekteskap fordi jeg ikke jobber. Jeg er ufør! Det er ikke sett på som å bidra.
Forventningene vi har til oss selv og til våre medmennesker måles i suksess...
Og være ufør eller gå på sosialstønad eller ledighetstrygd, blir forbundet med skam...fattigdom og skam...latskap...
Og jeg tenker- "tror folk at jeg har gått 20 runder i systemet med leger, eksperimenteringer med medisiner og behandlinger i over 6 år, fordi jeg ønsker stempelet som udugelig, ubrukelig og lat?"
Jeg har søkt om rullestol...og om kort for forflytningshemmede. Jeg sliter skikkelig med smerter i hofter og i begge beina...men til og med legen min har problemer med og tro meg, for jeg måtte si til slutt at jeg fungerer jo bedre på sommeren så klart enn på vinteren...men smertene og utmattelsen blir ikke borte og jeg har ferre gode dager enn vonde og dårlige...og det er da folk kommer med at det ligger i hodet og at jeg må tenke positivt...
Jeg er 42 år...jeg vet at positiv tankegang er bra! Jeg er ikke like pessimistisk nå som før! Men...hør på meg...
Jeg kan ikke tenke meg fri for smerter!
Positivitet hjelper ikke mot fysiske og reelle smerter!
Hvile og medisin gjør!
Og forståelse!
Så...jeg har ramlet litt ut av sonen jeg var i tidligere da jeg startet med innlegget. Jeg ble bedt med ut av huset en stakket stund og tok den! Alltid godt og komme seg ut og se mennesker, selv om det gir meg mer og gjøre...
Siden jeg går hjemme og er ufør, faller matlaging, husrydding og klesvask på meg og meg alene...mannen jobber 14-16 timer i døgnet annenhver uke...og når han har fri...har han fri...
Og ungene mine er voksne...og aldri hjemme mer...og har de fri...så har de fri...
Jeg? Jeg går bare hjemme...for syk til og jobbe...
Det er ikke akkurat en luksustilværelse, men det er bedre enn alternativet...Og vi tar til takke med dette, fordi vi er så redde for og bli fratatt pengene hvis vi klager...
Jeg har brukt mange år på og utdanne meg...jeg ble aldri fast ansatt i kommunen som helsearbeider, fordi de synes det og ha folk på 3 mnd kontrakter er bedre, for da slipper de unna med masse og de som går på disse kontraktene krangler om vakter fordi de er livredde for og ikke ha jobb. Kjenner til folk som har jobbet slik i 12 år før de fikk noe fast...usikker fremtid kan man kalle det for.
Så, alle de årene jeg har brukt på skolen resulterte altså i kronisk sykdom og uføretrygd...I stedet for tett på 400 000 kr i året, som er en anstendig og god lønn, havna jeg på ca 244 000 kroner i året...
Og enda ringer ordene i ørene mine- og legg på en litt fnysende, litt hånlig tone:
Personen spør: "Hvordan er det med Aina, finner hun seg noe arbeid?"
Og når vedkommende som fikk spørsmålet (ikke meg- for det og spørre meg er jo tull, særlig siden det gjelder meg!)
svarer at jeg er på AAP og at jeg skal utredes mht ufør,varer personen- og det er dette som ringer i ørene mine, den snøftende, nedlatende tonen:
"Høh, ja, for det er jo det hun vil! Tror ikke HUN vil ha jobb!"
.....
Jeg blir litt matt...litt nedslått...litt trist...
For det er akkurat som om jeg har et valg...Vips, så er jeg frisk og kan jobbe 100% og tjene masse penger!
For det er DET jeg vil, men ikke kan...pga den forbanna sykdommen, eller sykdommene-for det er vel en 7-8 diagnoser ca...
Ha en fin dag...
Klem fra Aina
Jeg vet at jeg ikke er en enkel person å takle, jeg sms og ringte Dr Obodo hver minutt i en uke, og spurte de samme spørsmålene dag ut, men han hjalp meg så veldig, jeg er fremdeles så takknemlig for alt han gjorde for meg, det var et forholdsproblem, og hun er tilbake i livet mitt, han jobbet hardt og slo opp med meg og han vet hvor takknemlig jeg virkelig er. Jeg vil anbefale han med et øyeblikk. Nedenfor er dokumentinfo (Templeofanswer@hotmail. Co. Storbritannia eller telefon / whatsapp + 234 8155 425481)
SvarSlettRosie South Yorks. X