Bestille time hos lege...Frustrasjon og fortvilelse...

Det er faktisk en kunst...å bestille time hos lege. For man får ikke time på samme basis som før. Legekontorene "fornyer og forenkler" seg, og vi settes i kategorier eller båser om du vil, og det som feiler deg, blir ikke like fort prioritert som noe annet kanskje vil bli. Jeg har byttet fastleger de siste årene så hyppig som man har lov til, og tenker hver eneste gang at "Denne gangen er jeg heldig!" Men...jeg vet ikke helt...Legelotteri og jeg,vi er like lite på talefot som vanlig lotto. Det ser ikke ut som at jeg skal kunne vinne, har i grunn aldri hatt særlig vinnerlykke. 

Hvis du har en diagnose, da er du allerede satt i en kategori:Det "feiler" deg noe. Du har fått en "bekreftelse fra noen som vet noe om noe som du ikke vet så mye om", og du kan med stolthet(?) si at noe ikke er som det skal...eh...

MEN...alle diagnoser er forskjellige og noen diagnoser prioriteres hyppigere enn andre diagnoser. Naturlig seleksjon. 

Kronisk eller ikke kronisk.

Sykdom eller tilstand.

Akutt eller ikke akutt.

Vedvarende eller ikke vedvarende.

Og det er her disse nye legekontorene synes de er så smarte. Samlebånd har igjen blitt innført.

Før i tiden var man på fornavn med legen sin. Nå er man heldig om man klarer å få et slik personlig og nært forhold til legen sin. Fordi en lege kan ha hundrevis av pasienter. De er avhengig av at et datasystem er oppe slik at de kan bruke fem minutter på å lese seg opp til hvem deres neste pasient er. 

"Så, hva feiler det deg da?"

Jeg hadde en gang en fastlege som visste nøyaktig hvem jeg var og hva jeg trengte hjelp til før jeg i det hele tatt kom inn på kontoret hans. Han var ikke bare på fornavn med meg, men med omtrent hele familien min.
Nå vet jeg ikke helt hva legen min heter, jeg vet bare at hun er en dame på min alder som har ferie frem til den 29 juli og at hun holder til på Gjerdrum.

Det nye og lettvindte systemet legekontoret har, er at jeg kan bestille time på sms eller via nett. Jeg kan med 100 ord kjapt beskrive hva jeg trenger hjelp til, og så sitter det en legesekretær og avgjør om jeg kan få time på dagen eller om jeg må vente.

Jeg kan ikke bestille time fram i tid. Jeg får time basert på hvor ledig kapasitet de har eller hvor akutt det er.

Og det er der jeg stiller meg noe uforstående til hele konseptet.

For idag skulle jeg få meg en time. Jeg ønsker å få livet mitt tilbake. Er det akutt eller ikke akutt? Jeg har ikke fått snakke med noen. Jeg får bare en svarer med opplysninger om bestillingsmetoder av time når jeg ringer. Er jeg akutt syk eller er jeg ikke det? Så da sender jeg en mail.

Jeg ønsker ny medisin. Jeg ønsker å prøve LDN. Jeg beskriver diagnosen min: Fibromyalgi. 

Svaret er at jeg ikke er akutt syk.

Jeg har ikke plass å skrive at jeg har gått krokete med låst rygg i snart to uker. Jeg sover nesten ikke. Medisinene mine virker ikke. Jeg har en fot jeg dovner vekk i hele tiden. Sterke smerter.

Men jeg er ikke akutt syk.

Jeg får beskjed om å bestille ny time når fastlegen er tilbake fra ferie.

Eller legevakt.

Og legevakta vil ha meg til fastlegen.

Jeg er ikke syk nok. Diagnosen min er betegnet som en tilstand og ikke en sykdom.

Så spørsmålene svirrer i hodet mitt. Hvem kan jeg snakke med? Hvem skal jeg spørre? Hvor lenge skal jeg gå slik jeg gjør nå?

Kroppen verker. Jeg gråter når jeg er alene. Jeg er overfølsom og dørge sliten...Jeg er SÅ sliten...

I tillegg sliter jeg med kvinnelige plager. For tidlig overgangsalder. Jeg VET det er det. For jeg kjenner kroppen min. Jeg er såpass belest og kjenner til alle symptomene og jeg VET hva jeg føler. Likevel er jeg ikke akutt syk. Naturen går sin gang. Jeg sliter.

Så...er disse nymotens fastlegeordningene til nytte eller besvær for oss som brukere av systemet? Har vi plutselig ingenting vi skulle sagt mer?

Har ikke jeg en stemme?

Så...hva er enden på visa? Skal jeg gi opp?
Jeg har ikke energi til å kjempe. Hvem burde da kjempe for meg? Hvem skal jeg be om hjelp?

Legen min er på ferie. Familien min ser at jeg ikke har det bra, men hvorfor skal de bli nødt til å ta fatt i noe som burde være en oppgave vi selv som pasienter burde kunne få gjennomslag for?

Alt jeg ønsker, er en forbanna time hos legen min. Uten at noen skal fortelle meg at selv om jeg har vært syk siden jeg var i tenårene, så er jeg ikke syk nok. Ikke akutt nok. Og ikke viktig nok. Min diagnose er ikke viktig nok. Mine smerter er ikke reelle nok.
Alt jeg ønsker er å bli sett og bli hørt.
Hvorfor? Hvorfor er ikke Fibromyalgi viktig når vi er så mange som sliter med denne diagnosen? Hvorfor er det forskjellsbehandling når vi er 150 000 mennesker med samme diagnosen? Hvorfor er noen berettiget uføretrygd mens andre ikke? Hvorfor får noen hjelpemidler og parkeringskort av kommunen med denne diagnosen og andre ikke? 

Hvorfor får jeg alltid noen saksbehandlere som gir faen?

Hvis jeg ikke kan passe på meg selv, hvordan skal jeg få hjelp? Jeg er heldigvis ganske oppegående, men hva med mennesker som ikke vet hva de skal si eller hvem de skal kontakte?

Fibromyalgi er en tilstand som tærer på kreftene. Sterke smerter og null energi. Man tappes mer og mer. Og hodet fungerer ikke alltid like bra. Man gir seg lett og bare legger seg ned fordi man ikke makter å gjøre noe. Når man ikke har et stabilt nettverk rundt seg, med saksbehandlere og leger som stiller opp, hvem skal man henvende seg til da?

Jeg er ikke her mer. Jeg er i en semieksistensiell verden hvor det å sitte eller ligge i en stol eller sofa og taste på pc er omtrent det jeg klarer av bragder. Jeg burde dusjet, vasket hus og klær, vært ute i hagen og luket ugress eller vært sosial. Hvem skal hjelpe meg når jeg ikke klarer dette?

Hvem skal jeg be om hjelp?

Aina