Det å være en pårørende...

Hva tenker jeg på? I dag har ordet "pårørende" ramlet inn i hodet mitt...og hva det betyr for oss mennesker, særlig kanskje for de av oss som jobber i helsevesenet. Det å skulle forholde seg til en pårørende-det kan for mange, være vanskeligere enn å forholde seg primært til en pasient. Men tenk, hvordan er det for oss å være en pårørende? Hvilke fordommer møter man i livet? Se for deg at du er en mann i 30-40 årene, og ditt hjertes utkårede får en dødelig sykdom. Seigpining kan man kalle det. Her skal han gå å se sin kjære dø litt for hver dag som går...i en bilulykke hvor en person dør, skjer det brått og brutalt...jeg har ennå til gode å høre en pårørende si: " Jeg skulle ønske han/hun ble en grønnsak, eller at de overlevde ulykken og sakte men sikkert pintes ihjel slik at jeg kunne få fem dager eller fem mnd ekstra!" Men jeg har hørt pårørende si at de nesten skulle ønske det var over...og vet dere?? Den forstår jeg fandenmeg fullt ut!!! jeg har sett sønner og døtre med tårer i øynene for at deres mor ligger å hylgråter av smerter, ute av stand til å kommunisere...i 2 uker lå damen sånn...hadde jeg turt eller kunnet...tenkte jeg da...for det er ikke greit...

Og når en person er virkelig syk...eller går å venter på å få høre om han/hun kanskje er syk...de suller seg inn i seg selv...de har ikke klare tanker...det er DEM det er synd i...men de vil ikke ha medlidenhet...de vil være frisk...de vil leve...og den pårørende står på utsiden og ser sin utkårede svinne hen...lide...ha vondt...og kan ikke gjøre en damn shit med det...

Noen pårørende snakker om sykdom hele tiden...de klarer ikke stoppe...de har ikke noe annet i livet sitt, alt dreier seg om det...

Og så er det oss andre da...som står på utsiden og kikker inn i livene dems, enten som venn, nabo eller ansatt på sykehus, sykehjem etc...hva vet vel vi??

Noen har en kjempeevne til å sette seg inn i det som skjer...enten fordi de bare har det i seg...eller fordi de rett og slett har opplevd det selv...mens andre dømmer...og dømmer...og snakker masse tøv...kaller de pårørende for dramatikere etc...masse konflikter og unødvendige bekymringer...og ikke minst alle fasene de går igjennom...alle som en...både primærpårørende og eksternpårørende...de fem sorgstadiene er bare retningslinjer til oss som står utenfra, for at vi på en måte skal se eller forstå litt av det mennesker går igjennom. Det er en sorgprosess...Ikke alle går igjennom dette på samme måten, men oppdager du at noen du kjenner passer inn, eller at det du føler, passer inn, er det i allefall ikke galt...

De fem stadiene er:

1. Benektelse – ”Dette kan ikke skje med meg”.

2. Sinne – ”Hvorfor skjer dette? Hvem har skylden?”

3. Forhandling – ”Få dette til å forsvinne, så lover jeg at jeg skal…”

4. Depresjon – ”Jeg er for trist til å gjøre noe som helst”

5. Aksept – ”Jeg har forsonet meg med det som har skjedd”

"La din indre ro til deg komme, og fremtidens dager bringe deg fred...ro...og forsoning"

Aina