Følelsene jeg har fortrengt i flere år...de poppet fram som troll i eske! Dette er nok det ærligste innlegget jeg noensinne har skrevet! Dette er nøyaktig slik jeg føler det!
Ubrukelig!
Jeg sitter og ser på Facebook, Twitter, over hele internett, på tv og ikke minst hører jeg det i mitt eget hjem! Store fonter skriker ordet mot meg!
UBRUKELIG!
Definisjonen: En som ikke kan brukes, udugelig, føle seg helt ubrukelig...
Folk sitter og snakker om timer, timelister, hvor mye de tjener, om hvor bra alt skal bli...Og jeg? Jeg sitter og ser fremtiden min som en lønnsslipp fra NAV...Naver...Kan ikke jobbe og vil aldri bli gjeldsfri, for hvordan skal jeg klare og betale studielån og inkasso med uføretrygd?
Jeg er totalt ubrukelig...min hverdag er den samme...Jeg våkner med de samme smertene jeg la meg med etter en smertefull og jævlig urolig natt. Jeg står opp, slipper ut bikkjene, fyller vann og matskåler, mater fiskene, tar medisinen min, spiser noe dritt jeg ikke burde spise- som Pringles hvis jeg har, drikker cola eller te...og synker ned i sofaen og slår på en tv-serie og nyter min flotte, uføre Nav-ferie som skal vare livet ut!
Hva har vel jeg og klage over?
Jeg har ikke en dunge med venner som løper ned dørene mine og den eneste som faktisk kom på besøk til meg, skal jeg være med og begrave i morgen og det knuser hjertet mitt...
Jeg er totalt ubrukelig! Jeg sitter ikke og regner over timene mine hver dag og leter etter vakter på nett, eller har arbeidskollegaer jeg kan kalle "lille venn"-
Jeg er UBRUKELIG!!!
Jeg klager på at jeg ikke har noen og snakke med og når folk nær meg faktisk snakker til meg, er det om temaer jeg ikke kan delta i annet enn og nikke, smile, fortelle hvor flinke de er...og tomrommet inni meg, blir bare større og større...
Jeg burde få meg en støttekontakt kanskje? En som orker lufte meg i 2 timer i uka, for jeg sitter fast her...Ingen og dra til, ingen som kommer hit, jeg legger livet mitt i ungene mine sine hender og tvinger dem til og være selskap for meg...
Mannen min har endelig fått seg jobb...! Han jobber over 200 timer i måneden. Han omgås mennesker i alle mulige sinnstilstander, men han har også arbeidskollegaer han kan kommunisere med...og han har venner...
Jeg? Jeg har Facebook...
Ja, jeg er et emosjonelt vrak...Jeg har ikke jobb, jeg har ikke noen som kommer til meg...Jeg har en familie jeg knapt snakker med lenger...Jeg har gitt opp folk og folk har gitt opp meg...
Jeg er ensom, synes synd i meg selv og aner hverken hit eller dit...Men jeg gidder ikke gå til psykolog...Jeg orker ikke betale 350 kroner timen for og få høre at jeg VET hva jeg må gjøre fordi jeg har en slik innsikt! Jeg er ikke deprimert eller suicidal! Jeg har ikke planer og skade meg selv eller noen andre...Jeg må bare venne meg til tanken på at jeg, i en alder av 42 år, ALLTID vil bli dømt av familiemedlemmer og folk der ute som lat og at jeg ikke vil jobbe. For sykdom når man er så ung som 42 år?? Det går jo ikke. Det vises jo ikke på meg!
Jeg er 42 år gammel og har en kronisk sykdom som kalles Fibromyalgi...Og folk tror ikke den er legitim...De tror det er noe man finner på fordi man er hypokonder og ikke gidder og jobbe...
Den følelsen av og ikke kunne brukes til noe...ingen har bruk for meg...jeg er ubrukelig...
Jeg er 42 år og er ferdig...finito!
Vil du bytte plass med meg?
A.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar