Da er det gjort! Uføresøknad sendt!

Jeg har søkt ufør! Fikk klarsignal fra Nav og de ser ingen annen utvei. Så...som noen så pent sa for en tid tilbake :"Hvordan er det med Aina og jobb? Jeg tror ikke hun vil tilbake i jobb, jeg tror hun vil bli ufør!" Og tonefallet var ikke til og ta feil av...vedkommende sa det ikke til meg, da hadde nok ordlyden fortont seg annerledes med litt høyere pitch i stemmen, som vi alle får når vi pynter på det vi sier. Nei, tonefallet hadde snert i seg og snerk over. Fnysende!

Jeg vil ikke dette innerst inne. Jeg er ung ennå, har gode utdannelser og lang arbeidserfaring i serviceyrker. Jeg har jobbet i 22 år av mitt 42 årige liv, vært sykemeldt og ute av jobb-livet i mer eller mindre 6 år pga kronisk sykdom og nå sier nevrologer, revmatologer, fysikalske eksperter og leger at jeg ikke kommer til og bli særlig friskere...og de anbefaler varig ufør...

Og jeg føler en slags tomhet...hva nå?

Jeg har mistet den delen av meg som i samfunnet definerer meg som menneske. Sannheten er- har du ikke jobb, er du bare eksisterende...og går du på Nav i min alder, er du svindler, lat og hypokonder...en "naver"...

Fibromyalgi...den har ennå hengende hypokonder over seg...fordommer...det er så ille at jeg kjenner mennesker som utsletter diagnosen for og ikke få stempel. Ei ba instendig om at diagnosen IKKE skulle skrives inn i journalen hennes. Hun ville ikke ha den der pga alle fordommene...og alt puttes i "fibrosekken!"

Jeg ble innlagt på sykehus i Kongsvinger for knappe 2 mnd siden med magesmerter så ille at jeg ikke klarte gå oppreist. Jeg fikk ikke ambulanse...jeg ble kjørt av en taxi fra huset mitt til legen. Min fastlege overlot meg til sin kollega-antakelig for og luke ut om han er blindet av min overtalelsesevne- hvem vet...og jeg lå på båre, svett og fæl, i nesten 1 time, i fosterstilling...de kjente på magen min, fant ikke noe galt...men istedetfor Ahus-som er logisk og mye nærmere Råholt, ble det skolebuss til Kongsvinger. Bilsyk i tillegg...jeg svimte av i noen sekunder her og der på turen...kaldsvette og sterke smerter...

Krøp inn legevaktdøra i Kongsvinger, kollapset...ble løftet opp i en rullestol og kjørt inn på akutten...lagt i en seng, lå der i over 2 timer. Null smertestillende...fosterstilling...ble så undersøkt i 5 min av en turnuslege, så i 2 min av en kirurg. Fikk blikk fra en sykepleier...ikke noe mer. Ble lagt inn til observasjon. Fikk paracet...hjalp ikke...

Så overhørte jeg samtalen bak et skjermbrett... :"Finner ikke noen indikasjon på smerter. Ser hun har vondt, men finner ikke kilden...skuespill for smertestillende? Kan hun ha abstinenser? Send henne til gynekolog for sikkerhets skyld! Utelukk livmorproblemer før vi tar  stilling til..." og så hvisket de slik at jeg ikke fikk med meg resten...

Var hos gynekolog i over 1 time. Han fant ut at jeg var øm, spor etter sprukket vanncyste og det kunne nok vært årsaken...ellers ikke noe galt...

Og så kom ny samtale med kirurg. Bli over natten, hjem i morgen...positive er at jeg fikk en ny venninne...som bor i Eidsvoll og er superflink med håndarbeide. Vi holder kontakt via Facebook og jeg liker henne! Så, jeg skal-så snart jeg er på beina igjen, besøke strikkekafeen på Eidsvoll...torsdager...

De trodde jeg kom dit pga avhengighet av smertestillende og abstinenser...for og bevise for dem at jeg ikke var der pga det, lot jeg min egen dosett med medisiner ligge åpen dlik at de kunne se at jeg ikke tok ekstra ut over det de ga meg av smertestillende! 

Jeg tar 200 mg nobligan retard og 1 gram paracet for dag. Jeg overskrider ikke engang reglene for trekantmedisin mht kjøring. Jeg kjører ikke bil selv nå som jeg står på ekstra smertestillende pga operasjonene jeg har hatt...

Jeg tar 2 paralgin forte for dag i tillegg...og dermed kjører jeg ikke bil...

Jeg er ikke pillemisbruker, jeg bruker medisiner pga min kroniske sykdom som er livshemmende...jeg bor i senga mi. Jeg klarer ikke gjøre husarbeide...

Jeg funker dårlig..."har du mista beina dine? Klarer du ingenting?" Ord jeg ofte hører...og fnysing...

Jeg er skikkelig dårlig for tiden bare...så utrolig trøtt, så vanvittig utmattet...hvorfor er det så usannsynlig? Hvorfor er det vanskelig og tro på for andre mennesker?

Er det alderen min eller utseendet mitt som får deg til og tvile på at jeg er syk?

Når til og med familiemedlemmer sitter bak min rygg og tviler på meg, lurer jeg veldig på hvorfor...??? Skulle ønske folk bare kunne si det rett ut til meg. Hvorfor er det så usannsynlig at jeg blir ufør pga sykdom? Hvorfor er det usannsynlig for deg at fibromyalgi er en ordentlig, livshemmende sykdom?

Hva er det ved meg som får deg til og tro at jeg vil tilbringe hele dager og uker til sengs?

Jeg har søkt ufør. Jeg bruker ofte krykker. Jeg skal skaffe meg rullestol fordi jeg har dager hvor det og gå er en vond affære. Jeg har ikke noe og skjemmes over, så hvorfor er det flaut for deg at jeg er syk?

Jeg skal nok en gang søke om handikap parkeringskort...fordi og gå mye, er en utfordring når man ikke fungerer skikkelig...hvorfor er det vanskelig for funksjonsfriske mennesker og akseptere?

Dette er mitt liv...og jeg akter og leve med mine begrensninger. Flytte fjell i mitt tempo.
Jeg har en barnebok som skal skrives ferdig og illustreres...jeg har mariusknestrømper og en islandsgenser og strikke ferdig... nålefilting og duker, sitteunderlag...bilde som skal males ferdig...jeg finner meg selv om igjen...i mitt tempo...this is my life...deal with it...

Hilsen Aina...