Viser innlegg med etiketten Steffensrud. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Steffensrud. Vis alle innlegg

torsdag 11. september 2014

Jammen meg, innlegg nr 100---om nok en kursdag...

Temaet er verdier...Hva er en viktig verdi i mitt liv? Har jeg mange verdier? 

Jeg sitter enda og er ikke helt DER...Jeg har ikke fått den store åpenbaringen som skal få meg bort fra smertene jeg har i kroppen min. Jeg har en tro på at en smerte som deles, taper sin kraft, men mine fysiske smerter går ikke bort bare fordi jeg deler alle tapene mine i det psykiske livet mitt- som en påfølgende skadet del av mine fysiske smerter!!??

Jeg har mistet venner...jeg har fått nye venner som det er lettere å forholde seg til- fordi de er på Facebook...de er en del av min eksterne sfære. De er ikke i min umiddelbare nærhet og de trenger meg ikke hele tiden og jeg trenger ikke dem hele tiden...de popper opp, kommer og går hele døgnet...en av dem er alltids pålogget og jeg holder tråden med dem på nettopp Facebook...

Mine venner i dagliglivet har gitt meg opp! De lever livene sine videre uten meg og tar ikke engang kontakt mer...jeg tar ikke kontakt jeg heller og hverdagen har engang blitt slik...De skylder på meg og jeg på dem...Jeg prøver innimellom å vise at jeg ennå er her, men det har ikke blitt særlig mottatt, så da rister jeg det av meg og går videre.

Jeg er på en reise inn i min egen sfære- inn i min egen verden. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er ikke deprimert...Jeg er i en akseptfase!

Mine verdier har endret seg over tid, og dermed er ikke festing, ut med venner hver helg og det å måtte finne på noe med dem prioritert...Årsaken er at jeg har barn! Jeg har fremdeles en mann...Min lille energi som jeg har til overs, prøver jeg å gi dem som står meg nærmest, min familie! For bruker jeg en dag på f.eks kjøpesenteret på shopping- eller en kveld med mat og drikke sammen med venner- går 4 dager i etterkant på å hente meg såpass inn at jeg klarer å vaske en maskin med klær...jeg overlater hus og ansvar til datteren min...og hun har sitt hun sliter med mht skole og jobb, så det er ikke rettferdig!

TENK om mine venninner og andre i min eksterne familie hadde kunnet innsett at jeg IKKE spiller et skuespill, at jeg faktisk VIL være sammen med dem og at jeg faktisk LIKER å være carefree Aina og bare leve?
Tenk om de så at jeg VIL jobbe, reise og ha det fint?

Senga mi er min verste og beste venn...for det er den jeg er i for det meste av timene i døgnet...eller sofaen min...

Jeg har ikke ro i kroppen. Jeg har ikke ro i sjelen...Jeg har akseptert at jeg ikke er frisk og at jeg aldri blir å jobbe 100% stilling i noen yrker igjen!

Nå er det på tide at familie og venner innser det samme for meg!

Jeg er Aina! Jeg er 40 år gammel og har jobbet siden jeg var 14 år! Jeg har jobbet lengre enn veldig mange på min alder! Jeg synes jeg har bidratt masse til familien min og samfunnet rundt meg!
Jeg føler at jeg har opprettet og utrettet masse som er av verdi både for meg selv og andre!

Jeg synes at å få litt forståelse i retur og litt aksept for at jeg er den jeg er, når jeg hele tiden må godta og akseptere alle rundt meg, er på sin plass!

Om jeg ikke får bukt med smertene mine her på kurset, får jeg iallefall guts nok til å si at dere kan jo prøve en dag i mine sko...dere har deres ballast og smerter og plager, det gjør ikke mine plager mindre viktige eller reelle, bare fordi jeg ikke går med hodet under armen og armen i bind...Jeg kan enda danse jenka den ene dagen eller trene tre ganger i løpet av en uke, men konsekvensene er at jeg mest sannsynlig er sengeliggende dagen etter!

AKSEPTER DET!!!

Aina

"Jeg er, jeg har!"

Jeg er trestammen som ligger på bakken...
Greinene mine har blitt kuttet...
Kanskje du ser på meg som ferdig? "Hun er ikke mer!"
Er jeg ikke?
Jeg er nyttig selv om jeg ligger nede
Jeg kan fremdeles brukes til masse
Jeg har potensiale...

-stammen kan brukes til å bygge nytt med...
-den kan bli en eller flere tresleiver
-en benk
-auser og skåler og kopper, boller og trau
-skilt

Jeg er den stammen som ligger der...greinene er min livserfaring...

Jeg har potensiale
Jeg er nyttig

Selv om jeg ligger nede og greinene er avstumpet, vil det du lar meg få bli- leve videre...

Jeg er...og jeg har...

A.

Kursdag 6...

Kort: Jeg er sliten...dette er hardt...i dag har jeg ikke plass for å studere mestringsteknikker...for jeg gjør det stikk motsatte av det jeg føler jeg takler...og dette er for mye på alt for kort tid...jeg er ikke i form...ikke i humør...så hva gjør jeg? Jo, jeg presser meg selv...jeg står opp tidlig og jeg kler på meg ansiktet...mitt "friskefjes!" Fordi jeg vil ikke bli sett på som vanskelig, urimelig...kranglete...jeg er snill pike...ja...hun er ute av skammekroken igjen...og min indre gudinne ser på meg med skrått blikk og hornbrillene sine langt ned på nesetippen...pekefingeren vifter og hun tsk'er på meg...jada, jeg vet...men er det noe vi fibromyalgikere VIRKELIG er utstyrt  med, så er det EVNEN TIL Å IGNORERE KROPPEN OG GJØRE SOM ALLE ANDRE VIL-eller det vi TROR alle andre vil at vi skal gjøre...så...bretteropparmene...og kreker meg ned i kjelleren...og blir med...sukk...

onsdag 10. september 2014

Oh the joy!

Teflonhjerne er et kjent begrep vi med fibromyalgi bruker. Og GJETT om jeg har det i dag! Fibrotåke er et annet begrep. Jeg skrev i forrige innlegg at jeg skulle til sosionom i morgen. Jeg skulle dit i dag...klokka 13.00...godt hun ringte meg da...og godt hun bare er 15 meter fra rommet mitt;-) og jeg fant jaggu et avspenningsrom OG en kaffemaskin der...hmm...

Jeg vil fortelle litt om møtet jeg hadde med husets sosionom. Hun fungerer som en slags psykolog tenker jeg. Og hun sier de riktige tingene- ikke det du vil høre, men det du BØR høre!
Og i mitt hode er det nokså riktig, for da får jeg tillit til personen.

Vi snakket om mål. Og mitt mål er ikke å bli frisk eller bedre- mitt mål er å ikke bli verre! Og det virker logisk på meg...og jeg skal gjøre-ikke mitt beste- men akkurat det kroppen min sier jeg skal...og skal noen sparkes bak-så er det pådriverstemmen inni meg som stresser meg opp...og den flinke piken skal stå i skammekroken...

Lettere sagt enn gjort- "men kjære deg,du har jo vært her kun en uke! Jobb med tålmodigheten din du!"

Haha...tålmodighet når det kommer til meg selv?? Er det noe som heter det?

Jaja...har ennå ikke hatt den store åpenbaringen...men først og fremst...jeg skal spise og sove...hvile...trene når jeg kjenner jeg klarer det...hvile igjen uten dårlig samvittighet...ikke knekke sammen...

Trene sakte...men sikkert...og ikke presse meg selv...trene tålmodighet...trene på å få hodet til å ta roe ned-medisinen sin og la kroppen bestemme!

Stoppe opp og lukte på rosene...

Male og lese...høre musikk...se film... i dag har jeg fri...og hver onsdag skal jeg tvinge meg til å ha fri...fri fra mann og unger...fri fra trening og fri fra verden...hver onsdag blir min dag! Og det er en rutine jeg skal prøve å få til. Dra på kino alene...gå en tur som er i et rolig tempo og ikke trenemodus...sove...se verden fra en annen vinkel...

Kanskje jeg klarer å finne meg selv...? Og finne ut hvor jeg mista meg selv..?

Og på sikt skal jeg skrive ferdig boken om Shuggebushene;-)

Mål...mål...mål...

Kjenn på pusten din...føler DU at DU lever?

A.

Bildet jeg maler på for tiden;-)

tirsdag 9. september 2014

Kursdag nr 4.




I dag har jeg kjørt meg litt ned i kjelleren. Jeg eeer såååå sliiiiten!!! 

Jeg har trent i treningsrommet i en god time i tillegg til å hatt svømming med vanngymnastikk i nesten 1 time...og dette fra klokken 07.00 om morgenen. Tro meg, jeg har ikke stor tro på at dette blir en vane...for alle som kjenner meg, vet at Aina fungerer ikke før tidligst ETTER klokken 12.00 om dagene.
Dette frister iallefall ikke til gjentakelse, men blir nok å gjøre det samme neste gang jeg ikke får sove.

Det tar på å være på et slik kurs som dette. jeg vet ennå ikke helt hva det vil kunne gi meg, for jeg føler fremdeles at jeg ikke har det store utbyttet av det, men at jeg ikke må gi opp og bare fortsette å prøve! Jeg kjenner meg kjempegodt igjen i alt som blir beskrevet, bevare meg vel. Vi har alle sammen i gruppen smerter vi sliter med og har slitt med i lang lang tid, vi er veldig skeptiske til dette flere av oss, senser jeg, og usikre på hvordan vi skal klare å snu hodene våre til å tenke vekk vondtene...

Mindfullness...å være seg selv bevisst! har du levd med smerter et halvt liv, er du bra bevisst!

Men det å lære seg å døyve vekk smertene ved å fokusere på noe annet!!?? Hm...

Har hatt startsamtale i dag! Det gikk bra! Jeg har tre mål:

Å lære meg å takle smertene mine bedre
Å gå ned i vekt/finne en treningsrutine som passer for meg
Å komme meg tilbake til arbeidslivet- ikke fulltid, men deltid!

Jeg tror det er viktig i en slik "finnemegsjæl-"opplevelse å ha langsiktige mål som er realistiske!

Og 2 ut av 3 skal jeg nok klare. Jobb er jeg mest utrygg på.
Jeg sliter med å makte mennesker og støy...jeg liker min egen form for støy og jeg har ikke tålmodighet til så mye...jeg orker rett og slett ikke være med på noe nesten...

De 4 dagene i Paris...helt vidunderlige...og totalt utmattende på samme tid...elsker byen- fordrar ikke alle turistene...aaaalt for mye bråk!!!

Så, i dag har jeg også prøvd en avspenningsøvelse...lytte på en cd og sitte i ro og kjenne på pusten min...forsøke å få kroppen min til å "snakke" til meg...Det gikk heller dårlig...jeg har kanskje ikke riktig motivasjon...men jeg føler fremdeles at det er for svevende...dette er ikke riktig for en fibromyalgiker på mitt stadium. Det kan passe for deg og de fleste andre- men jeg sliter virkelig med å få hjernen min til å tro at kortslutningen den har mellom seg selv og kroppen min, kan leges over tid ved å tenke på noe annet enn at man har vondt...

Vi har også hatt en samtale med en hyggelig dame om sensitivitet og høysensitivitet. Men det skal få en helt egen blogg-spot hos meg. Det kommer for seg selv når jeg har lest mer om det, for bevare meg vel...det var MEGET interessant og passer meg og noen flere jeg kjenner i familien min på en prikk...

Jeg bråvåknet halv 2 i natt...nå er jeg HELT tom for energi! Skal ta de 25 sit-upsene mine-selv om kroppen skriker NEEEEEEEI!!!

Og så skal jeg ikke gjøre noe som helst resten av kvelden...jeg hopper over kveldsmaten ikveld til og med!

Orker ikke mer mat!

Ha en fin tirsdags aften!

A

mandag 8. september 2014

Kursdag nr 3. -Hvem er jeg?

Hvem er jeg? 

Hvordan ser jeg på meg selv, hvem ER jeg egentlig?

Hva ville kroppen min sagt hvis den kunne snakke?

Mine ord ble:
-Hjelp!
- Nok er nok!
-Hvile!
-Sliten!
-Orker ikke mer motstand!
-Bli tynn igjen!
-Vil MER!

Jeg tenker hele tiden at jeg MÅ!
Og hva må jeg egentlig?

Oppmerksomhetsøvelse: "Hvordan er det å være DEG akkurat nå!!??"

Så skulle vi tegne oss selv- eller kroppen min slik den er nå...Jeg nekter å legge ut bildene jeg tegnet, for de er grufulle, men følelsen jeg fikk mens jeg tegnet, kan jeg beskrive:

Første tegning:
"Kroppen min slik den er nå!"

Dyster, mørke og kalde farger om en annen. Kroppen min er ikke slik jeg ønsker, har null harmoni mellom hode og kropp. Komplisert og uferdig...

Tegning nr 2:
"Kroppen min slik jeg ønsker den skal være!"

Fri
Frisk
Sammensatt 
Rolig

Lyse og varmere farger...

Det er alltid morsomt å tegne, men selv der kommer denne følelsen av å ikke få til, ikke strekke til og ikke leve opp til forventningene mine.
Vet ikke helt hva jeg tenker...skal dette kurset bryte ned tankemønstrene våre?
For da har de en jobb å gjøre med meg!

For jeg forflytter ansvar hele tiden og jeg er bevisst på det- men får ikke endret det helt!
Jeg er ikke negativ, men veldig skeptisk. Jeg spøker vekk følelsene jeg får, fordi de RØRER ved meg. Det disse kurslederne sier, treffer meg så inni margehampen...Men jeg klarer ikke se hvordan jeg skal få endret på noe- fordi jeg føler at jeg kan endre meg så mye jeg måtte ønske- men når det ikke blir endringer hjemme og i miljøet rundt meg- hvordan skal jeg klare å holde på JEG'et?
Jeg føler også mye av følelsene menneskene på kurset føler- og de trenger ikke si det, fordi det ligger tykt i luften. Noen lever seg veldig inn i det som blir sagt- men den usikkerheten- "Flink pike syndromet"- Skepiske...engstelige...holder igjen, for ingen vil vel utlevere seg selv helt...

AUTOPILOT:
Jeg går på autopilot...ikke sant?
Jeg gjør det...jeg gjør det samme hver eneste dag...jeg har mine rutiner...jeg får også samme kritikken hele tiden...men gjør fremdeles ting på samme måten, fordi til og med kritikken er en vane...Jeg må endre vaner/uvaner!
Jeg isolerer meg og jeg er ensom! Men jeg liker ensomheten! Mennesker skuffer meg og jeg føler jeg skuffer dem! jeg blir alltid satt inn i båser og situasjoner jeg ikke ønsker å være i og INGEN har baller nok til å snakke med meg! 

Slik tenker jeg om mine venner og familie og omgangskrets. INGEN bryr seg nok til å prøve forstå, det de ikke forstår, skyver dem foran seg! Dette er mitt tankemønster!
- Og likevel tenker jeg- Hvorfor må jeg forandre meg hele tiden, mens de jeg bor sammen med og er sammen med- IKKE må endre seg? Og samtidig- på hvilken måte skal jeg endre meg, for jeg har prøvd alt og likevel blir jeg aldri god nok!!?? Og dermed har jeg brukt sabotasjeord...

 Dette er SABOTASJEORD: 
ord jeg ikke får lov til å bruke- som jeg bruker!!!
*ALLTID
*ALDRI
*INGEN
*MEN
*LIKSOM etc.
Det var flere ord, men jeg husker dem ikke...
Disse ordene brukt i feil sammenheng får et veldig negativt fortegn...

*Du sier ALDRI at du elsker meg
-sier personen virkelig ALDRI at h*n elsker deg??
Er du sikker?

"Jeg elsker deg MEN du gjør meg så sinna"
Hva ville du lagt vekt på i den setningen?
Hva om vi snur den?
"Jeg er sinna på deg MEN jeg elsker deg!"
Hva ville du husket i DEN setningen?

-Jeg er fastlåst i min egen tankegang.
Jeg VET hva jeg gjør feil og VET hva jeg må gjøre for å endre min atferd. 

Jeg vet bare ikke HVORDAN!!!

Einstein sier: Galskap er når du vet utfallet av en sak, gjentar den gang på gang og forventer nytt resultat!

Ja...jeg er nok et snev av gal! 

Jeg vet ikke om dere skjønner skribleriene mine...jeg holder visstnok på å gjøre meg kjent med meg selv og hva jeg føler, og dette er pokker så vanskelig. Greit å få ryddet opp psykisk- men kroppen min blir ikke friskere. Kanskje det er negativ tankegang, jeg vet ikke, men jeg har ikke mindre vondt i musklene og leddene mine, selv om tåken letter i hodet mitt...

Kurset er nyttig...for å styrke jeg'et!
Men jeg tror kanskje pårørende ville hatt like mye nytte av noe sånt som dette!

A.

søndag 7. september 2014

Fredag og lørdag...og søndag...

Har ikke gjort så mye...litt egentrening...helgene er rolige på en plass som dette.
-jeg får kjent på følelser...

"Jeg er ikke den mest sosiale...jeg er alene stort sett hele tiden...jeg liker ikke snakke med mennesker...jeg isolerer meg på rommet...pleierne har nok gitt meg litt opp..det samme med kjøkkenet...de har ikke sett etter meg idag eller ringt meg ang frokost...de gjør det ellers...burde jeg si i fra om at jeg ikke vil ha mat?
Hm...jeg får tid til å tenke...og jeg liker ikke å ha slike tanker som jeg får...om alt jeg ikke får gjort...og alt jeg ikke får med meg...men så tenker jeg- jeg er jo ikke med på noe hjemme heller...
-jeg har svømt...fredag og lørdag...og jeg går litt...og jeg prøver minst 3 måltider for dag...og jeg drikker ikke brus! Jeg har spist en neve potetgull, halv pose M, favorittbitene kokos og daim og lakris fra en twistpose...og så har jeg ferske peanøtter...slike man knekker ut av skallet...
-men det er fordelt ut på 4 dager...og jeg spiser puffet riskaker og kavring, middag og så kvelds...og jeg er ikke mett når jeg går fra bordet...magen er bare rolig liksom...
Og så spiser jeg masse frukt og yoghurt...

Men disse tankene...jeg vil mer...jeg vil snu...jeg vil reise bort...lese...male...bli kunstner...forfatte ferdig boka mi...men vet ikke hvordan...for jeg får ikke til for øyeblikket...jaja...nedstemt...skal ta meg en kopp te...i morgen skal vi finne ut av hvem vi er! Jeg er spent på hvem jeg er! "

A.

torsdag 4. september 2014

Dag 2...

Introduksjon...
Vi sitter 13 personer i en sirkel. En fysioterapeut og en sykepleier og 11 kursdeltakere. Vi forteller kort om oss selv. Jeg er den eneste med fibromyalgi her. 
Dette kurset er taushetsbelagt, dvs ikke hva vi gjør- men hvem som er her og historiene vi deler pluss bilder-så fremst ikke personene samtykker- mht sosiale medier! Så derfor skal jeg forholde meg objektiv og fortelle dere hva jeg oppfatter og noterer meg. Så dere får et innblikk i hva et smertemestringskurs er for en fibromyalgiker som jeg.
Vi har gått gjennom timeplanen, jeg har ikke helt skjønt den ennå-men det kommer seg vel tenker jeg...

Det kom opp en del ting som jeg ikke helt har klart å feste på noen knagger...vi får ikke råd...og det handler ikke om yrkesgrupper...eller om diagnoser...så i bunn og grunn kutter vi vekk 40-90 % av oss selv. Hva er igjen da? 10-30% av mennesket? 
Vi skal utforske deler av oss selv vi ellers ikke når inn til...? Hvis jeg forstår det rett da. Vi skal fokusere på andre ting...noe som ikke er lett når stolene ikke er særlig gode å sitte i og jeg er så trøtt og sliten etter 1 time, at jeg aller helst kunne tenke meg å gå opp å legge meg igjen!

-Utfordringer for "jeg"-et...
-Gå inn i "forbudte soner" i meg selv.
-Bevisstgjøring
-Bruke av de ressursene jeg har i meg...
-Endre vaner/uvaner

*Tanker
*Følelser*
*Kropp
Legge merke til reaksjonene i kroppen- ved å bruke sansene i samsvar med aktiviteten jeg utfører...

______________________

Hvorfor har vi smerter?
-Kroppens måte å si ifra om at det er fare på ferde
-lære å kjenne sin egen begrensning

Lære forskjellen på:
-Akutt smerte
-Individuell smerte
-Kronisk/langvarig tolerant smerte
-Lære om smertetoleranse

Ytre påvirkninger
-Venner og familie kan, uten å vite det, være med på å bidra til smertene jeg føler
De mener det kanskje godt, men gjør meg mer stresset og øker dermed plagene mine, og det uten at jeg er klar over det selv i tillegg

- Det hjelper ikke at venner maser om å ville ha deg med på tur, eller at familie mener huset ditt er rotete, eller at du bare ligger, eller at du ikke trener nok. 
De gjør deg en bjørnetjeneste ved å mase om noe du allerede VET at du faktisk ikke takler.

Venner og pårørende må heller prøve snu tankegangen sin litt- og ikke være på en måte bedrevitere- de må forstå at DIN smerte er reell for deg og at INGEN føler den samme smerten. Smertefølelse er ikke en lineær følelse. 

Selvbildet:
-Har du dårlig selvbilde?
Vet du om du har et dårlig selvbilde?
Følelser:
Fortvilelse
Skam/skyld
Livet setter seg i kroppen

Du føler at vennene dine har det bedre uten deg. Vennene dine snur ryggen til deg- de mener du har snudd ryggen til dem først siden du ikke orker være med dem ut eller komme på besøk

Isolasjon

Ensomhet

Til slutt tror man at man har det bedre uten venner...

Man føler seg verdiløs og ubrukelig...
Sårbar...
Du begynner å tenke hva andre tenker om deg for dem...

Så snakket vi endel om angst, stress, smerter og depresjon.
Disse faktorene påvirker hverandre. De trigger også andre sykdomsbilder som nedsatt immunforsvar, diabetes 2 etc.

Autoimmune sykdommer og utmattelse snakket vi også kort om...Vi skal lære oss å holde oss innenfor rammene- ikke stresse, ikke utsette oss for situasjoner som øker angstfølelsen, som igjen vil redusere smertene og depresjonsfølelsen. Man trenger ikke være deppa...:) Men lei seg kanskje, eller lei av omgivelsene...

Og til slutt snakket vi om det parasympatiske nervesystemet som stimuleres av latter, noe godt å spise, sex, søvn, kunst, musikk, situasjoner som gjør deg glad. Dette skal vi også lære oss å bruke mer...men ikke sex da, det får vi ordne selv hjemme...hehehe:)

Og så var vi kort innom ordet "Mindfulness!"
-Men lærte ikke noe om det...for det kommer senere...

Dagen kort oppsummert!

Jeg har ikke noen tanker om dette riktig ennå...holder meg for meg selv. Synes de maser litt ang måltider- de ringer og får meg til å komme å spise, ler. For jeg spiser jo ikke...

Skal legge meg nå. Er helt pumpa!

Ha ei god natt:)

A.

onsdag 3. september 2014

Dag 1, Steffensrud!













Da er dag 1 snart unnagjort. Har ankommet Steffensrud. Ble kjempegodt mottatt og har fått eget rom. Har fått tildelt timeplan. Skal holde hardt!
De har stort sett fylt dagen med aktiviteter. Jeg klarer nok ikke bli med på alt, men skal gjøre mitt beste! Hatt første samtale med en sykepleier. Kjempetrivelig dame, som virker veldig interessert i jobben sin. Og hun er veldig opptatt av at jeg skal få nok hvile. Har hatt en liten kartleggingssamtale, skal ha ny på tirsdag i neste uke. Fysioterapi 1 gang i uka- veiledning, og så må jeg ha egentrening. Skal jeg ha noe utenom den timen jeg er tildelt, må jeg betale for det.
Alt koster penger her! En kopp varmt vann- 5 kroner!!!
Slik har helse- Norge altså blitt...at skal det kunne drives med overskudd, må alt koste penger, hvis ikke legges tilbudene ned!

Jeg får besøk iløpet av helgen, så da tar dem med vannkoker og vaskepulver til meg...og litt tøymykner. Er vaskerom her, men småtterier som undertøy etc, det vasker jeg bare for hånd og henger opp på badet! Har ikke hatt store rundturen her enda, makter ikke. Er på rommet mitt og finner meg til rette:)
Får møte hele gruppen i morgen klokken 09.00.Jeg er IKKE et morgenmenneske!!!!

Bassengtrening er individuelt OG med instruktør et par ganger i uka. Man må være minimum 2 personer i bassenget og man må sette seg opp på liste. Får håpe jeg blir kjent med noen som vil være bassengbuddyen min:)

Skal finne senga nå, er trøtt og slapp:) Ha en fin kveld videre! I morgen begynner kurset:)

A