Litt dagbok..."Føl deg aldri alene!"

Jeg er aldri alene! 

Jeg er alltid sammen med kroppen min. 

Vi lever to forskjellige liv, kroppen min og jeg!

Hodet eier den øvre delen- fra skuldrene og opp. Sentralnervesystemet mitt eier meg!

De er ikke helt på talefot, hodet mitt og kroppen min, de krangler alltid om hvem som skal bestemme. Som regel vinner kroppen og hodet mitt må se seg slått!

Jeg har alltid ignorert den tredje parten av meg. Den ekstra stemmen inni meg! Som forsøker roe meg ned når jeg kjører for hardt på! Den som ber meg "snappe" ut av fornektelsen!

Men denne stemmen er ikke så lett å høre i jubelropene til kroppen min...det er som det lille toget som kan...

"I think I can, I think I can!"

Eller i mitt tilfelle:

"You have to do it, you have to do it!"

Som igjen blir til:

"DO IT, DO IT, DO IT!"

Hvorfor?

Fordi jeg er så heldig at jeg har mennesker som hele tiden vet bedre enn meg og den stemmen inni meg, som driver meg langt over mine egne grenser!

I kveld har jeg kasta opp!

Jeg er så sliten nå, at jeg kaster opp!

Så i bunn og grunn:
Hodet sier at "Du kan!"
 Kroppen sier:"Prøv, så får du se hva JEG gjør!" 

Og stemmen inni meg sier:"Vær så snill, HVIL!"

Og den eller de personene du MEST skulle ønske viste deg forståelse---gjør det ikke...og sier at hvis du ikke tar deg sammen og kommer deg på trening, svinner musklene dine hen...at det er noe ALLE vet! 

Og hodet sier til meg:"Kom igjen! Du klarer dette en gang til!"

Og jeg tenker:"Denne gangen skal jeg IKKE gi opp!"

Jeg er aldri alene!

Alle forteller meg hva som er best for meg- uten å vite hvordan jeg kjenner det på kroppen...

Og jeg er på randen til å gi opp!

Og så er det NAV da...Hva skjer med meg hvis jeg ikke klarer det de vil jeg skal gjøre?

Hvorfor er det ingen som kan hjelpe meg, for jeg er så sliten nå...
Jeg er utmattet...

Men i morgen er det onsdag. 

Og torsdag kommer etter onsdag...
Og så er det helg...og jeg skal være sosial!

Og jeg har mest lyst å bare bli borte...

Og synes fryktelig synd i meg selv...

Fordi jeg skal jo ikke klage...Fordi jeg har jo enda livets rett!

-bare litt fanget bare...

Dette er hvordan jeg føler det...
Dette er MINE følelser! Fysiske!

Jeg er sliten i hodet av å forsøke så hardt å leve opp til alle forventningene jeg setter meg selv- mest av alt! Og det mennesker jeg elsker-forventer av meg!

Jeg er det lille toget...men jeg kommer meg ikke over bakketoppen riktig enda...

Ha ei god natt...

Aina