Kronisk sykdom og menneskelige forhold...Utslitt!!!

Kroniker...syk...aldri frisk igjen...

Dette er ord vi kronikere bærer på...og det er årsaken til at vi går igjennom disse stadiene som noen kaller sorgstadiene. Det er de samme prinsippene som når du mister en kjær person...

Men, hva når det ender opp slik at det blir to kronikere under samme tak?
Som at du og mannen/kona di plutselig lider av forskjellige kroniske sykdommer!!??

 Hvem er mest syk?
Blir det slik? At Dere sitter å tenker:"Jeg er mer syk enn det du er!"

Jeg skal være rett fram og si at ja, det tror jeg! Jeg tror at den som har vært lengst syk- påtar seg en rolle som den store omsorgspersonen- brenner seg selv ut fordi hans/hennes sykdom blir skjøvet til side!

Slik vil det kunne føles...

Tror jeg...

Hva er viktigst?
At den som ble syk sist skal motta all omsorg?

At begge to skal få like mye omsorg fra hverandre?

Hvem skal hjelpe hvem?

For meg, personlig- er dette et problem faktisk. For vi har det slik her i huset nå! Med meg som den eldste kronikeren...og et familiemedlem som et nytt kronisk tilfelle...

Jeg har gått igjennom alle stadiene...
Og jeg sliter enda med et par av dem...som fornektelse- Jeg vil ikke være syk!!! Jeg bare vil ikke! Jeg nekter! Det gjør meg så forbannet, det å ikke klare alt jeg skulle ønske!

Mens familiemedlemmet mitt...Skyter fra hofta og treffer meg hver gang! Sinne, frustrasjon...alt er liksom min feil! Selv om h*n ikke mener det...så går alt ut over meg...

Jeg er sliten fra før...og skal på nytt føle meg udugelig, utilstrekkelig og i veien...Uansett hva jeg gjør- blir det aldri godt nok...

Så da sitter man her da...og blir enda mer utmattet...

Og jeg må vike for mine egne følelser- fordi jeg er den som skal forstå!

Siden jeg har gått igjennom dette og har kommet lenger i prosessen...

Det å være kronisk syk, det er ikke mye dans på roser!

Jeg er dritt lei hele fibromyalgien!

Jeg er dritt lei alt av sykdommer!

Hva er poenget med å bli satt på denne jorden, hvis man skal slåss for tilværelsen hele tiden?? I familien, i forhold, med NAV, mot leger...hele tiden er det en kamp..Fordommer, venner som forsvinner...skilsmisser, brudd...man orker ikke mer...

Jeg er på randen av å knekke totalt...Jeg har alltid klart å lande på begge beina...men dette begynner å bli i overkant tøft! Hvor er all støtten når man trenger den som mest?

Hvor skal jeg hente styrke fra?

Jeg er så klar for å gi opp...

I kveld?

I kveld er jeg lei, utmattet...trøtt..sliten..

Så lei sneversynte mennesker som kaller seg venner av oss, men som tviler på at jeg er syk, som tror jeg faker...som tror jeg er oppmerksomhetssyk og ikke noe annet...

Jeg er IKKE Wonderwoman likevel, selv om jeg skulle ønske det...

Jeg er syk, bare...kronisk syk...og nå er jeg ikke alene om å være det...så om ikke mine "venner" klarer å se meg og støtte meg mer, støtt opp om familiemedlemmet mitt istedet!!!

Vis h*n forståelse istedet og drit i meg...

Så kanskje jeg kan komme meg opp på beina igjen...for nå er jeg i knestående stilling...og jeg trives ikke her!!!

Jeg tar en pause fra meg selv!

God Natt!

Aina