Jeg ER faktisk sliten!

Jeg er det...sliten...uten å ha gjort noe som helst...dere vet den melkesyra, trøttheten man føler etter og ha gått noen kilometer, i ulendt terreng...og når man da legger seg ned og man føler summingen i kroppen. Jeg er skikkelig trøtt og sliten. Jeg har ikke gjort annet enn å bli operert og det føles som om jeg sover vekk livet mitt. Smertene i kroppen er på 7 av 10. Det banker, pulserer og brenner i musklene, leddene og huden. Å ta en dusj er utfordrende fordi armene vil ikke opp til hodet. Jeg er oppblåst, tjukk, pløsen, full av vann...
Og likevel skal man få kommentarer man ikke kan forsvare. "Ja, for du er vel utslitt, du har vel slitt deg totalt ut!"

Hva svarer man på sånt? Jeg vet jo at gulvet er utslitt mellom senga og sofaen. Jeg vet at siden 1 september har jeg vært ute av huset 2 ganger. Jeg vet at jeg ikke vasker klær, støvsuger eller rydder.

Operasjonen har tært på kroppens reserver. Jeg trenger en dag ut herfra, men vet faktisk ikke om jeg blir og makte alt jeg har lyst til. Jeg får fremdeles ikke lov til og løfte noe, støvsuge eller stå/gå lenge. 1000 skritt for dag er en kjempeutfordring...

Og joda, jeg sover mye, men ikke god søvn...

Så, jeg kan ikke forsvare særlig mye av det som skjer med meg og kroppen min, for den lystrer ikke noe av det jeg ønsker. Jeg er ikke den konen eller husmoren jeg burde vært...jeg ønsker meg mye, mye mer ut av livet enn dette. Jeg er 42 år...og fanget i fibroverden...

Ei jente skreiv på facebook i dag at står man fram med en psykisk sykdom, blir man belønnet med taggene #modig #tøff #sterk...
Med fibromyalgi blir man belønnet med "ta deg sammen, kom deg ut litt" og hypokonderstempel.

En venn av meg spurte meg rett ut: "ER det virkelig slik? Vanskelig og vaske håret etc, mener jeg, er det sant?"

Kjære deg...hvorfor skulle jeg lyve om det?

Jeg ER sliten!!!

Hilsen

A.