Hysterektomi og fibromyalgi

En hysterektomi er en prosedyre som går ut på og fjerne livmoren kirurgisk, altså en operasjon. Den kan utføres på flere måter og 

jeg skal skrive om de forskjellige prosedyrene.

Abdominal Hysterektomi:

Livmoren fjernes gjennom et snitt i bukveggen. Legen bestemmer hvilken vei han vil snitte- side til side eller opp/ned. Bikinisnitt er vanlig. Begge snittypene leges generelt sett godt med lite arrdannelse.

Laparoskopisk Hysterektomi

Denne operasjonen involverer bruk av et lite kamera- et laparoskop. Tre eller fire små hudsnitt lages istedet for et stort snitt. Livmoren kuttes i små deler og fjernes èn del om gangen. Postoperativt er dette en fordel da man kommer seg på beina litt raskere enn ved Abdominal Hysterektomi.

Vaginal Hysterektomi

Et lite snitt lages inne i vagina. Livmoren fjernes gjennom denne åpningen. Det lages ikke utvendige snitt og arr er ikke noe å bekymre seg over.

Laparoskopisk assistert vaginal Hysterektomi (LAVH)

Legen bruker et laparoskop- innført i et lite snitt i bukveggen- til å veilede fjerningen av livmoren gjennom vagina.

Så det er noen prosedyrer og velge imellom.

Jeg har hatt krysning av nr 1 og 4. laparoskopisk og vaginal, pga livmoren min har sittet fast i arr etter keisersnitt. For å minske komplikasjoner, har de kombinert disse to prosedyrene.

Og jeg føler meg overkjørt av en trailer...!
Jeg er ekstremt pysete mht smerter, jeg liker dem absolutt ikke i gitte situasjoner. Operasjonssår og smerter i forbindelse med det er ikke favoritt for å si det slik, men hvem liker vel det?

Hvorfor har jeg, i en alder av kun 42 år fått fjernet livmoren, og hvor mye har de egentlig fjernet? 

Helt siden min første mens- da jeg var 13 år gammel- har jeg harr sterke menssmerter. Til tider lammende. Ja, jeg har hatt kvoten min med å være hjemme fra skolen pga menssmerter, men har alltid måttet skylde på andre sykdommer, fordi for oss jenter er jo mensen normalt, så da skal vi jo tåle alt som følger med, ikke sant? 

Eneste skoleaktivitet vi skal slippe unna, er svømming, selv om noen mener at tampong er greit og at å ha menssmerter ikke er noen unnskyldning for å ikke ha gym eller gå på skole. Vel, foreldre...-særlig kvinner- tenk igjen...vi vet bedre. Er kanskje greit og tro jentene våre innimellom, for vi VET at smertene kan være helt for jævlige! 

Etter jeg fikk ungene, ble mensen for meg verre og verre. Kraftigere blødninger, vanncyster, smerter ut av en annen verden. Og fra jeg var 37 år gammel, har blødningene vært så ille at jeg til tider har brukt Tena Lady bleier. Trusebleier!!!

Skikkelig lekkert og gjør underverker for samlivet, hehe!

Med sammenhengende blødninger, blodmangel og slunken lommebok i ca 3 år, fikk jeg innvilget- priveligert som jeg er- hysterektomi. Slutten på alle mine plager...eller så trodde jeg. Jeg våknet opp etter operasjonen for å finne livmoren inntakt og en helt annen prosedyre utført- noe som tydeligvis er vanlig og gjøre hvis de oppdager noe de føler de ikke har kontroll over under operasjonen. Så istedet for å ha fått operasjonen 1 gang for alle, har jeg nå gått igjennom trailerpåkjørselen nok en gang. 

De foretok en utskrapning og så brente de slimhinnene inne i livmoren med kokende vann. Jeg mistet blødningene i ca 1 år og 6 mnd, men smertene kom som perler på en snor hver eneste måned. 

Og nå som blødningene kom tilbake, ga jeg meg ikke før jeg fikk hysterektomi-svart på hvitt!

Legen jeg ble undersøkt av, sa jeg ville få fjernet alt. Jeg spurte om jeg kunne beholde eggstokkene, han sa nei, men jeg har altså beholdt dem likevel. Dette for å slippe kraftig overgangsalder umiddelbart. men jeg merker det kan man si! Hetetokter er gøy!

Postoperativt- Etter operasjonen anbefales det at du tilbringer 2-5 dager på sykehuset. Min lege heiv meg ut dagen etter! Rett og slett skyldte på sykehusbakterier og sa at jeg har det bedre hjemme. Jeg elsker å være hjemme hos meg selv, misforstå meg rett, men dette er jeg ikke enig i! Jeg mener at vi burde få de 2-5 dagene på sykehuset, fordi vi både fysisk OG psykisk trenger pausen fra hverdagen og krefter til å komme oss på beina igjen. Men slik ble det ikke. Vi er kvinner. Statistikker...kjøtt på samlebånd. Kjenner du ikke de rette forbindelsene, sendes du hjem! Sånn er det. Høres jeg bitter ut? Ja, for pokker. Jeg har smerter, jeg er sliten og ønsker noen dager på sykehus. Hva pokker betaler jeg skatt for???

Fire til åtte uker trenger du til å komme deg ovenpå igjen. ikke løfte, ikke hoste, ikke presse når du er på do, gå små turer, ikke ha sex, ikke spise mat som gir deg mer luft enn nødvendig, ikke gjør husarbeide. Ikke ligg i ro for mye men heller ikke gå for mye!

Pass på deg selv! Ta smertestillende med god samvittighet!

Har du fibromyalgi i tillegg til denne typen operasjon...- du VET smertene blir mer intense...Derfor beskriver jeg det som å ha blitt påkjørt!

Men- dette er veldig forskjellig fra person til person! Noen har ikke smerter- (vil gjerne vite hvem, for har aldri hørt om det)

men de aller fleste har sterke smerter.

Pass på puls, temperatur, blødninger, lukter og dra til legevakt med en gang noe ikke føles riktig! Du er ikke til bry! 

Jeg opplevde at en dame ble sendt hjem med 7 i blodprosent etter en blodoverføring. Jeg klarer ikke begripe hva sykehuset tenker med. legene som jobber der må enten være blottet for skrupler eller ha blitt forklusset av byråkrati, eller så sliter de som pokker med seg selv etterpå! Hun var 46 år, har blødd i 5 år og ville ha livmoren ut. Men de tilbydde henne hormonspiral og utskrapning...igjen...

Hun valgte privatsykehus og en prislapp på 45 000 kroner.

Er ikke dette sprøtt?

Å leve med fibro er tungt i utgangspunktet...men all skepsisen vi møtes med og all negativ behandling..-det gjør det ikke lettere.

Ei jeg kjenner fikk diagnosen 2 år etter meg...fibromyalgi...hun er ufør nå. Jeg venter ennå...

Hvordan er det mulig i Norge? At samme diagnose får forskjellig oppfølging? Hvorfor er jeg på AAP på 7'ende året, mens andre går knapt 2 år og blir så ufør? Er det fordi hun hadde høgskoleutdanning og lederstilling og ikke jeg?

Har det noe å si?

Er det også derfor jeg har ventet 5 år før livmoren ble fjernet?

For andre får det nokså med en gang...

Hvorfor er det forskjellsbehandling i helsevesenet? Damen som betaler for operasjonen sin er utlending...fra Kroatia...og tjener godt...jeg er middelklasse, underbetalt og tjener ikke engang 15 000 i mnd...

Mens andre jeg kjenner til, med høy status- får alt de trenger med en eneste gang...er det innbildning eller er systemet virkelig bygd opp slik?

Jeg føler meg som en rotte som i det hele tatt spør...

Men slik føler jeg det...

Uansett, jeg håper jeg ikke blir og angre på noe. Jeg skal snart igjennom ennå en operasjon. Etter 2 år med kronisk bihulebetennelse. Hvorfor har jeg måttet gå i 2 år med smerter i ansiktet og betennelse?

Sykehuskøer skap av papirmøl!

Eller noe annet??

Hvem vet...Jeg er bare glad til noe skjer, endelig!

Aina

Fibromyalgi og medisiner, og ikke minst holdningene vi har...

Jeg har nettopp hatt en operasjon. Jeg ligger mørbanket på sofaen, halvveis på siden og prøver samle tankene mine nok til å blogge ett meningsfylt innlegg om det å gjennomgå en slik operasjon.

Det er veldig mange gode råd og få via internett og via venninner som har gjennomgått det samme, så jeg skal svippe litt innom dem og samtidig fortelle hva jeg føler, tenker og gjennomgår med meg selv.

Vi som har fibromyalgi, vi er satt sammen litt annerledes enn dere som ikke har det. Vanskelig å begripe, selv for oss, men det er slik det er. Vi er også den delen av pasientverdenen som oftest får hypokonderstempel eller faktisk noe så sprøtt som pillenarkoman-stempel.

Se inn i deg selv---Ville du sagt til en venninne eller venn med kreft at hun eller han ikke må ta cellegift for ofte, eller ikke spise smertestillende- fordi det er ikke bra for dem? Nei, selvsagt ikke, hvem vil vel være så ufølsom og si noe så dumt til noen som er syk og er avhengig av medisiner for å overleve?

Ville du sagt til en med beinbrudd at han eller hun må kaste krykkene fordi det ikke er bra og bli for avhengig av å bruke dem? Eller en rullestolbruker at det er på tide å komme seg opp av stolen?

Hvorfor er det da greit at pårørende spør hvor mye smertestillende du som har fibromyalgi spiser og rynker på nesa når du forteller at 200 mg nobligan faktisk ikke er store summen mht smertestillende inntak. Og hvorfor er det slik at når du lever med fibromyalgi, så er dine smerter mindre verdt og behandle, pga du kan jo bli pillenarkoman? Hvorfor er det lov å kalle en med fibromyalgi for pillenarkoman?

Er dette sammenligningsbart? 

Selvsagt er det ikke det.

Men- fibromyalgi ER en ekte sykdom. Den er kronisk, den er smertefull og medisinene vi spiser, er ikke bare fordi vi liker rusen. Helt ærlig, de fleste av oss som har fibromyalgi, blir ikke engang ruset fordi medisinene forbrennes veldig veldig fort, hvis de i det hele tatt rekker og virke.

Jeg har våknet av narkoser. Jeg må ha en egen monitor fast på pannen min når jeg opereres for at de skal kunne vite om jeg er våken eller ikke.

Jeg fikk smertestillende intravenøst etter operasjonen, ca 0.5 mg ketorax hver halvtime, og det virket knapt. De var i villrede om de skulle gi meg mer...Så jeg holdt ut smertene istedet...

De ser på ansiktet mitt når jeg har vondt, for muskelsammentrekningene jeg ubevisst lager, lyver ikke...

Jeg ber aldri om medisiner mer. Går resepten min ut før den burde pga jeg har spist ekstra piller når smertene har vært intense, så venter jeg i dager uten medisiner og gråter masse, til datoen er der slik at jeg kan få ny medisin...

Jeg har 1 g paracet ved behov, 100 mg Nobligan Retard 2 gang for dag...

Jeg tar D-pearl vitamin, B12/B6 vitaminer og jeg bruker melatonin for å kunne sove når den biten er forskrudd...

Det er så vidt det virker. Jeg klarer stå opp...slik det er nå, så sover jeg mye pga operasjonen jeg nettopp har hatt...- jeg sover kanskje 70 % av døgnet for tiden. Jeg ramler inn og ut av tåkedalen...

Jeg vet vi er mange som har det slik. Og alle de gode rådene vi får, jeg vet de er velment...

Tro meg, det er ikke den ting vi ikke har prøvd, eller ville prøvd-innenfor rimelighetens og lovens grenser- for å få en smertefri dag...

Så ikke grin på nesa når jeg forteller at mine medisiner er morfinbasert. Jeg ønsker å leve så mye som overhodet mulig!

Aina

Vennskap, sykdom og tanker...

Når man har fibromyalgi, endrer mye seg med årene. Hele livet snus på hodet og ingenting er som før. Leger i USA mener at det eksisterer to typer fibromyalgi. Den arvelige og medfødte og den som oppstår fra traumer-utvendig påvirkning...altså på en måte arv og miljø. De mener også at den ene kan kureres...jeg er ikke like positivt innstilt til dette med kurering, men det er sikkert noe i det. Jeg har den medfødte fibromyalgien. Hvordan vet jeg det? Vel, jeg klarer ikke huske en barndom uten vonde ledd, knær etc og de kalte det voksesmerter. Jeg sa til legen min da jeg var 24 år, at det måtte være noe annet enn voksesmerter, for jeg hadde strengt tatt ikke vokst siden jeg var 13

Hvor var jeg, jo, livet snus på hodet. Forsøkskanin...hva slags medisiner skal man proppe i seg? Gudene skal vite- jeg har prøvd mange!

Behandlinger...akupunktur, fysioterapi, kiropraktor etc...

Kroppen endrer seg. Blødninger uregelmessig, kviser, håravfall, betennelser i kjeve pga bite tennene sammen, sliten og konstant utmattet...

Vektøkning...noen opplever vekttap, men jeg sliter med kiloene som legger seg på rumpa etc

Og så familie...du ser tvilen...du hører de si til mannen din at "hun vil ikke jobbe...ute etter ufør..."
Og så ser du tvilen til legene...og du bytter og bytter...og nå orker jeg ikke bytte mer...

Før var du med på alt...helgeturer med venner, festing, teltturer, orker ikke det mer...

Konstant sliten...nye medisiner...smerter fra en annen dimensjon...

Og ensomhet...

Og kjeften..."dette går jo ikke an, kom deg opp og ut !" Etc

Jeg er kanskje ikke aktiv på vennefronten, men jeg er faktisk syk...og jeg kan ikke trylle.

Jeg prioriterer helt sikkert feil, men familien min er viktig...jeg elsker å vandre i Oslos gater...jeg bruker krefter på slike turer med ungene...ellers sitter jeg her hjemme, alene 75% av tiden, med hundene og tv-serier...

Hvem sin feil er det?
Min, fordi jeg er syk? Fordi jeg er utmattet og ikke klarer alt jeg ønsker?
Deres? For at dere har gitt meg opp?

Jeg ringer ingen...jeg nekter å mase.

Diagnosene mine er Fibromyalgi med ME i bunnen, medfødt...astma...mellomgulvsbrokk, kronisk bihulebetennelse, lumbal skoliose, allergier og blødninger som gjør at jeg fjerner livmoren nå den 31 august...

Jeg har litt og slåss mot. Og huset gror over hodet på meg...jeg sover lite, men ligger mye...

Jeg mener ikke være en dårlig venn... jeg er fremdeles meg...folk har kommet og gått sørover i sommer, men jeg har kun hatt besøk av ei venninne! Resten har ignorert det faktum at jeg faktisk bor 15 min unna Gardermoen...kunne møtt flere i ny og ne...men slik er det...

Jeg har bestemt meg for å bruke tid og energi på mine folk som jeg er mer glad i en noe annet på denne planeten...

Ha en fin dag

A

Vandrende katastrofe

Samlet, så er jeg en vandrende katastrofe- med klippekort i norsk helsevesen og frikort allerede fra mai måned av...og liker jeg det??? NEI! Ønsker jeg å leve som en vandrende helsekatastrofe? Pokker, nei!

Men slik er det...og blir jeg tatt mer seriøst? Nei...tror ikke det...det føles ikke slik.
All tillit til leger, sykepleiere og helsevesen råtner bort i en strøm av fortvilelse. Til og med mennesker som selv lider av kroniske sykdommer, hever øyenbrynet og lurer på om jeg spiller ett skuespill for å få sympati...

Jeg lover...jeg vet ikke hva jeg skal sverge til eller på, for at dere skal forstå at dette ikke er tilfelle...

Så langt har jeg, siden 2010-da jeg fikk diagnosen fibromyalgi, vært igjennom alt mulig av utredninger og tester. Det eneste jeg har fått svar på, er at alle prøver er normale, alt er innafor normalen! Derfor blir jeg ansett for å være...hva???

Hypokonder?

Ute etter opiater??

Jeg har smerter ingen kan måle. De kan ikke måles, testes, vises ikke på blodprøver, vises ikke i ledd og muskler...usynlig for vitenskapen vi sverger til...

Jeg har bivirkninger...pga medisiner. Jeg er en forsøkskanin...

Jeg opplever sinnsyke smerter i underlivet og i livmoren. Blødninger som betyr at jeg bruker tena lady bleier i en alder av 42 år. Har hatt det i 5 år. Blir jeg trodd? Joda...får jeg hjelp? Joda, etter 5 år med piller, utskrapninger, brenne slimhinner og smertestillende får jeg hjelp. Hysterektomi hvor livmor og eggstokker endelig skal fjernes...men ikke uten skrekkhistorie som kirurgen på gyn Ahus kunne gi meg, da jeg for 2 år siden våkna av narkose og oppdaget at de ikke hadde gjort det de skulle. Hvorfor må vi kvinner hele tiden mistros i helsevesenet? Hadde jeg vært en kjendis eller idrettsutøver, hadde jeg vært like mistrodd, tror dere? Hadde legen ville fortalt f.eks en kvinnelig kjendis at :"hvis vi fjerner livmoren din, får du ett hull som tarmene dine vil falle ned i, og etterhvert vil de komme ut skjedeåpningen og du vil ha smertefulle samleier og stor risiko for at tarmen perforeres..."
Har dette blitt sagt til andre enn meg?

Jeg føler meg uhyre spesiell. Jeg føler meg skikkelig utvalgt til og bli tråkka på! Jeg begriper ikke hvorfor...og jeg ser jo med mine egne øyne når jeg forteller folk om mine opplevelser at det høres så eventyrlig ut at det er vanskelig å tro på meg.

Men, si meg, hvorfor utsetter jeg meg selv for all denne lidelsen? For å få sympati? Helt seriøst, tror dere virkelig at det er verdt det?

Havna på legevakta igjen i natt... clusterhodepine...en person mener jeg har migrene. Jeg har gått på faste migrenemedisiner siden 2010 mot fibromyalgi. Nå har jeg seponert disse og bruker kun tramadol og paracet...pang, så er hodepine og oppkast også på merittlista mi...så da har jeg uten og vært klar over det, antakelig hatt migrene i tillegg i alle disse årene??

Jeg er så møkk lei...

Jeg vil bare ha 1 eneste smertefri dag...denne sommeren har hittil sugd gråstein...jeg har ikke vært med barnebarn til Hunderfossen eller dyreparker, ikke fått vært i svømmehall eller sightseeing...jeg har sittet i en stol med strikketøy og lydbøker, sovet, ikke særlig matlyst, null energi...

Positivt er at jeg ikke har brystkreft...men har blodig cystevæskelekkasje fra pupp, og forkalkning i lymfer i armhule...ikke farlig...

Vel...

Har kronisk bihulebetennelse, hatt 6 omganger i røntgen, men skal nå inn 5 august for å pokes i igjen...nytter visstnok ikke at en spesialist anbefaler operasjon, og at bilder av hele hodet foreligger i alle forbanna retninger...jeg får dritvondt av den sonden som stikkes inn igjennom nesa, får enda mer hodepine og tårer i flere dager etterpå...men hvorfor skal de bry seg? De skal hele tiden overprøve hverandre...:"de er jo bare grundige, vær glad for det!" Er ikke 7 omganger i røntgen pluss sondesjekk litt i overkant grundig? Jeg føler meg som ei pokepute!

Jeg er sliten og ønsker å lide i stillhet fra nå av...jeg vet ikke om jeg blir å bligfe særlig mer om fibro og alle sideeffektene av sykdommen. Er så lei av å bli mistrodd, sett ned på, få stygge beskyldninger på pm, måtte forsvare meg etc...jeg blir ikke friskere av det...jeg vet ikke hvorfor min blogg, mine innlegg etc er så mye lettere å mistro enn andre damer sine blogger om fibromyalgi og ME sykdom...

Jeg ser ikke bra ut...jeg føler meg ikke bra...jeg er sliten nå...

Ha en god sommer...

A

Litt frykt, litt hysteri og mye frustrasjon...

Advarsel, i dag er jeg virkelig sårbar og nedfor:

Jeg er så lei av å være lammet pga smerter...jeg er frustrert og fortvilet...jeg er ikke mindre kvinne selv om jeg ikke har livmor og smertene som medfølger, er jeg vel?...jeg er 41 år og lever i ett soverom...uten action, kun smerter og mørke...jeg begriper ikke hvorfor det må være slik...og de skremselshistoriene legene fortalte meg på Ahus sist...om tarmer som faller ned der livmora burde være og kommer ut skjedeåpning osv...har aldri hørt om det før...så jeg kvier meg litt også...jeg er så lei av at alle skal ta avgjørelser over hodet på meg...jeg har blødd i 3 år uten stopp...smerter...så fikk jeg nesten 2 år fri for blødninger og smerter og livet begynte gradvis å snu...og boom...så smerter igjen og havner jeg på sykehus...jeg blir fraktet i taxi til legen fordi amk mente jeg ikke kvalifiserte til ambulanse...jeg klarte nesten ikke gå pga smerter...så med skolebuss...bilsyk og ute av stand til å gå-kryper jeg inn på sykehuset hvor de ikke finner noe...hvor mistanke om medisiner er det de tror jeg er ute etter...sendes hjem...blør i nesten 2 uker...og nå er smertene så ille at jeg holder senga...jeg er ett menneske med følelser og behov...hvorfor skal jeg ignoreres og skyves til side? Hvorfor tror de meg ikke og hvorfor skal jeg skremmes til å ikke ta operasjonen???
Hva er så sært med mitt tilfelle at koste hva det koste vil-livet mitt- så skal de ha rett og jeg feil??? Og når jeg "klager" er det alltid noen som skriver at det er slik det er og bagatelliserer det...men jeg er jo ett menneske med følelser jeg også...og når jeg føler meg urettferdig behandlet av helsevesenet, hvorfor er min historie ikke verd "papiret" jeg skriver på kontra andres skremselshistorier!? Er min situasjon virkelig en bagatell? Har jeg så feil???

Jeg har hatt 6 runder i røntgen med bihulene nå...og fikk endelig time på Ahus for å få gjort noe...og gjett hva? Alle de ørten bildene og timene på øre-nese-hals hos spesialist på Diploma og Curato røntgen, de har vært wast of time og misbruk av penger jeg ikke har!!! Jeg har så lite å leve for i mnd at egenandeler 3-4 gang i mnd hos leger osv, det vises på kontoen...og så får man endelig frikort -og da sendes jeg til undersøkelser som ikke inngår i frikortordningen...siste kosta meg 1900 kroner...jeg har brukt flere tusen dette året på legeregninger og agressive inkassoselskaper pga sykdom og de viser null forståelse...

Og timen på Ahus med bihulene resulterer i nok en smertefull undersøkelse med sonder inn nesa og helt bak i lillehjernen og nye røntgenrunder...

Jeg lurer på når jeg har lov til å si at nok er nok?

12 juli skal jeg på nytt igjen ha mammografi, ultralyd og evt biopsi av den kulen som muligens er i armhulen. Jeg skal på nytt stickse væsken som kommer ut av puppen...
Jeg forstår ikke hvorfor jeg ble henvist til Curato i Oslo og måtte betale 1900 kroner for en undersøkelse jeg nå på nytt må igjennom på Ahus? For det er så merkelig hvor leger hele tiden skal overprøve hverandre og kaste pasienter mellom seg...

Har de glemt av at vi er ekte mennesker med følelser?

Og når jeg i tillegg får kjeft av fremmede mennesker fordi jeg er for åpen og deler for mye, og folk ber meg bagatellisere alt og slutte tenke...hvorfor må jeg det?

Hvorfor er min situasjon noe jeg burde tie ihjel og hvorfor har ingen noen gode argumenter og komme med mht det? At det er privat? Er ikke det opp til meg? At det er ubehagelig? La vær å lese da! Tabu? Hvorfor er f.eks pornografi legalt, mens brystkreft, overgangsalder og livmorsproblemer tabu?

Jeg er inne i en vanskelig fase og jeg har behov for å få ut frustrasjon. Jeg er ikke flink å snakke...og jeg har ingen å snakke med...og jeg liker ikke snakke i telefonen med venninner elker familie...jeg liker å skrive...derfor blogger jeg...mye blir veldig negativt og nedtrykkende...men jeg har ikke mange oppturene nå...og jeg føler meg så forbanna sliten og alene...og jeg kan ikke grine så mye jeg vil og jeg må alltid være så sterk...men nå bikjer det litt over for meg...har jeg liv til å la det slippe taket litt? Få panikk? Være redd, få angst?

For jeg får nesten ikke puste...

Hilsen Aina...

Forkjøla...i en evighet...

Jeg er forkjøla!!! Jeg har kronisk bihulebetennelse-har hatt det siden januar 2015 og skal opereres i august...men nå har det brutt ut i full blomst og jeg--jeg er skikkelig dårlig😯
Feber er det sånn opp og ned med, men jeg er kvalm, har synsforstyrrelser, hetetokter bare overgangsalder verdig og frysetokter...leddsmerter og er så snørrete, tette tårekanaler og hoster lungene ut av meg i perioder...

Vi som er kronisk syke-som har fibromyalgi og ME, som har astma og allergier, for oss er ikke en forkjølelse "bare en forkjølelse!" Det er det mest ubehagelige og vonde man kan gå igjennom...jeg er helt ødelagt!!!

Og så sitter det i kroppen i evigheter, man blir jo pokker aldri kvitt det!!!
-jeg er så lei av å ikke orke noe...huset er bomba..hekken må klippes mer...plenen må klippes mer...alt blir så forbanna halvgjort hele tiden!

Jeg har ny medisin...Nobligan 150 mg for dag, paralgin forte 400 mg ved behov, 1g paracet v behov...jeg bruker 3 stk 50 mg nobligan fast...alt annet er bare ved behov...smertelindringen er ok, men jeg er ikke smertefri. Jeg begynner å tro at det er noe jeg aldri vil oppleve og bli igjen...så det har jeg forsonet meg litt med.

Men, kjærringråd mot forkjølelse er fine. Jeg har kokt oppkutta ingefærrot som moses med stavmikser, blandes med sitron og sort pepper og økologisk akasiehonning...nydelig godt og fantastisk lindrende for sår hals og mot kløe. Elsker smaken! Blandingen må tilpasses hver enkeltes palett-jeg elsker blandingen av ingefær og sitron. Så jeg bruker mye av det.
Ellers-gode råd tas imot med takk! For jeg trenger sårt litt energi.

Ellers, har hatt blødninger igjen, skal også på mammografi idag...1200 kroners horribel pris i egenandel...så er det gyn. i august...19 tror jeg...og celledelingsprøver...og neseoperasjon pga bihuler 5 august...føler meg fremdeles som et eksperiment!!!

God bedring til alle kronikere...vi sees snart😊😊😊

Klem fra Aina;-)

Dear you..a short note in english...

Hi...My name is Aina and I am from

Norway...so english is not my native language...I was diagnosed with fibro in 2011, but before an "expert" diagnosed me, Myalgia was my primary diagnose...-I probably have had it all my life because I can not remember a painfree day...I had growing pains-said the doctors when I was 11. I thought they would be gone at 25, but I still had them...I have stomache pains too, that the doctors never figure out why I get. I am always tired...Exhausted...I am so tired of not being believed and understood...My doc just looks weird at me when I ask for painkillers...but I am so sick and tired of having this damned pain all the time...I am also afraid of the stamp of being an addict to painkillers..so I cry my days away sometimes...I hate this life...and I really want my life to change...Work outs does not add anything good to my pain...Believe me, I have almost tried it all...Why is it so hard for family and friends and doctors to believe me that I am in pain and that it is a handicap I do not want to have? I am on the edge here of giving up and just lay me down and rot away...This is no fun.

Aina