Hvordan er livet til en med fibromyagi?
Like forskjellig/variert som hvilket som helst liv tenker jeg, men med mange fellesnevnere.
Og hvordan er det for en med fibromyalgi og svare på spørsmålet: Hvordan går det med deg?
Det er et vanskelig spørsmål. I mitt hode foregår det et scenario som dette:
"Skal jeg si hva jeg tenker? Skal jeg fortelle sannheten om hva jeg føler, om hvordan jeg har det? Vil vedkommende virkelig vite det, eller er det en høflighetsfrase? Hvor drittlei er folk av at jeg sutrer om sykdommen min?"
Men jeg har bestemt meg for at jeg svarer sannheten.
Jeg? Hvordan har jeg det?
Jeg lever med en kronisk sykdom som jeg ikke kan trene av meg, spise av meg eller medisinere vekk. Folk må begynne å forstå at dette går ikke vekk og jeg blir ikke bedre!
Jeg har dager hvor livet er lettere enn andre dager, men mesteparten av tiden kjemper jeg som faen med å ikke bli deprimert. Eller lei meg pga ensomheten jeg opplever. Ingen besøker meg og jeg besøker ingen. Jeg klarer ikke besøke noen...Og når jeg besøker noen,har jeg jobbet meg opp både fysisk og psykisk i flere dager for å komme meg såpass langt på beina slik at jeg klarer å delta sosialt. Og prisen jeg betaler, er dager i sengen. Med smerter fra hellvette!
Og det er tydeligvis vanskelig og forstå for folk...
Min hverdag er slik:
Våkner gry tidlig pga hundene vil ut å tisse. Det har tydeligvis blitt min livsoppgave og kreke kroppen ut av sengen i seks-tiden hver morgen og lufte hunder, mate hund og katt og mate fisker i akvariene...
Jeg går alltid til sengs etterpå. På gode dager bruker jeg treningsmaskinen 5 minutes shaper. Det blir ikke hver dag, for det er en smertefull affære, men kroppen min forfaller og medisinene mine gjør at jeg legger på meg, så jeg sliter som pokker med selvbildet i tillegg. Jeg føler meg tjukk og stygg, og jeg gråter ofte, og tar meg i nakken for jeg skal IKKE inn i noen depresjon!
"Det er jo bare å ta seg sammen!"
Jeg prøver! Jeg tvinger meg selv til å være med på ting jeg før syntes var dritmorro, men som jeg ikke klarer å henge med på lenger...
Jeg forstår ikke hva folk, vanlige dødelige, snakker om mer!
Mitt liv er alle venninnene mine som jeg aldri har møtt og Farmville! Hvor patetisk er ikke det?
Men slik er det!
For meg i allefall!
Jeg elsker familien min!
Jeg elsker pelsklingene mine!
Jeg har to haler som følger meg hvor enn jeg går!
Jeg har laget en sti mellom vaskekjelleren og senga. Jeg klarer ikke henge med mht husarbeid!
Men jeg prøver!
Jeg ligger 90% av dagen i senga eller på sofaen!
Dette er ikke lett for hverken meg eller familien min!
Jeg er utslitt! Jeg er så sliten hele tiden at kunne jeg sover 24 timer i døgnet, så hadde jeg gjort det...
Jeg elsker å kjøre tur, jeg elsker Oslo og livet der nede. Jeg drar dit og bruker alle kreftene jeg eier og har på inntrykk og mennesker!
Så, beklager alle sammen!
Unnskyld for at jeg ikke er like vill og sprudlende som før!
Jeg har en drittsykdom, som er kronisk!
Jeg blir ikke frisk!
Jeg kan ikke opereres frisk!
Jeg kan ikke trenes frisk!
Ikke medisineres frisk!
Jeg blir ikke bedre!
Hvorfor kan du ikke godta det?
Hvorfor er det så vanskelig å ta inn?
Jeg kjemper hver eneste dag for et verdig liv...Jeg klarer ikke være med på noe, ingen ber meg med på noe!
Jeg er forbanna ensom...men lærer meg å bruke den tiden jeg har alene-som er hver dag flere timer for dag- til enten å sove, husarbeid eller håndarbeid!
Slik er det!
Ha en fin dag!
Aina
