Siste kvelden inn i 2024 står for tur og i refleksjonens ånd, ligger jeg i sengen min og hører på musikk, med hundene og pus snurret rundt beina mine-både over og under dynen.
2023 har bydd på så mange utfordringer for min familie og særlig helsemessig på alle områder. Det er nesten ingen som ikke har vært rammet med et kroppslig angrep på vondt og mer vondt, redsler og skremsler som hjemsøker oss som spøkelser fra en annen dimensjon og man kan begynne lure på hva i all verden er oppstarten til alt!!??
Noen av oss voksne har aldri hatt så mye plager som det siste året har bragt inn og mange skylder på covid-vaksinen og det kan jo sikkert være noe i det, men det forklarer da ikke alle tingene de som ikke har tatt vaksinen har fått...så, det kan jo spekuleres i både og, men...Jeg har sett over min egen merittliste med dritt- blodprøver og falske håp om å bli bedre, medisiner som i ene øyeblikket ikke funker, for så å funke for mye for så å ikke hjelpe veldig likevel...jeg har mulig fått den berømte leddgikten, urinsyregikt, er hoven i fra magen og ned, sliter med smerter og kuler i underhuden på begge armene mine- underarmene...magen er helt i opprør, reagerer som fy på mat og laktose...men likevel- ikke noe hjelp å få, fordi blodprøvene- til tross for å ligge helt i øverste del mot røde tall- er innenfor normalen, så da kan de liksom ikke medisinere det...så jeg må bare unngå å spise eller drikke ting jeg merker jeg får vondt av.
Kreften har slått ned hardt i familien min. På min og på min manns side. Hvem som har hva, er ikke opp til meg å fortelle, men at jeg HATER den sykdommen som pesten, kan jeg si! Den er altkonsumerende og man er så hjelpesløs...og så hjerneslag...og hjerteinfarkt og operasjoner, væskeansamlinger som ikke skal være der. På mine nære...og jeg kan ikke gjøre noe annet enn håpe og faktisk nesten be...for jeg er ikke klar for å miste dem...ingen av dem...jeg er så elendig på å ringe dem, fortelle hvor glad jeg er i dem og hvor mye jeg savner familien min, selv om jeg elsker å bo her jeg bor...jeg skulle ønske de bodde her i mitt paradis, men alle velger jo sine egne paradiser på jord og slår seg til ro der de er...
Og så barna...de minste...som skal plages med helsen allerede før de liksom startet opp i livet...?? Hva er greia? ADHD, medisiner og tanker, øyne og ører som plager, betennelser i blodårer epilepsi og rare anfall som ingen forstår, inn og ut av legevakter og sykehus, diabetes...det er bare ikke riktig... er det oss? Er det samfunnet i dag som gjør at vi påfører oss livsstilssykdommer, arv, miljø, belastninger fra gener??? Hva er greia? Jeg er så sliten og lei og ser på at leger gjør innsatser av og til, for så å drite i hva som foregår og feier problemene under teppet og så sitter man som et fjols og får ikke gjort noe fornuftig med det...
Nei...2023 har vært røft...folk i familien min kjemper stormer på åpent hav i alle retninger...ikke engang hundene mine slipper unna...Storm har hatt 4 stygge anfall i år, heldigvis bra mange mindre enn før...Canto går på nervemedisiner- ikke pga frynsete nerver men pga skiveutglidning i ryggen...så de eldres de også...og Storm plages med magen, blødninger og diaré...så der er det diett på gang...det kan være årsak fra epilepsimedisinen og mat han ikke tåler. Han reagerer på ribbe og kalkun...noe som er snodig, men han blir så dårlig i magen av det, så han får ikke det mer...promper så det stinker ned hele soverommet..ler...er forferdelig, men sånn er det...pus er frisk. Nesten for frisk, for han er nabolagets tyrann og ramponerer naboens hus og katter...så han er tvungen innekatt! Ser ut til at han aksepterer det nå da...godt man holdt han inne hele første året hans og hadde han i bånd, for han er vant med det nå. Så han protesterer ikke ofte og har de siste par dagene ikke engang villet gå ut...
Jeg har tenkt mye på nyttårsforsett...jeg har et par punkt på agendaen...
1. Overleve...jeg skal fylle 50 år...og innen 7 august håper jeg på å ha fått reparert alle tennene mine som ramler ut av munnen min...
2. Vekt...jeg må få bukt med vekten min, skal mote meg opp og be mer om hjelp. For det er så vondt å gå slik...jeg klarer ikke trene pga smerter, så legen min må hjelpe meg finne en bedre løsning enn diett og trening, for jeg får det rett og slett ikke til.
Jeg skal bli flinkere å vise venner og familie at jeg setter pris på dere alle. Jeg har gjort mye urett opp igjennom årene, noen mener at jeg har gjort verre ting enn jeg ante jeg hadde gjort og jeg forstår ikke så mye ut av uttalelsene som har blitt sagt...men å føle at noen hater meg fordi jeg ble sint en gang for 13-14 år siden og fysisk tok personen i nakken, for første og eneste gang- den gangen- og ble beskyldt for å ha gjort noe mye verre, som jeg vet jeg ikke gjorde- det er tungt å tenke på...for det er så lenge siden og jeg var ikke helt alene oppi den saken, men har måttet bære på skylden alene fordi andre parter valgte at det var lettere for dem...jeg satt alene med alle ungene, mannen på havet og eksene på hver sin kant...jeg skulle altså holde huset samlet, 5 unger, tre jobber, hund og katt...og venner, øvrige familie, rykter, tull og masse masse arbeide, pluss at jeg slltid hadde huset fullt av venners barn i tillegg...jeg pustet nesten ikke...og ennå føler jeg meg som et monster...fordi jeg fikk en wake-up call for litt tilbake...om å ødelegge en familie, om å være den som trekker folk ned..søppel ble jeg kalt.
Nå er jeg ærlig altså...jeg sier ikke hvem som har sagt hva...jeg sier at jeg og mine har blitt kalt søppel...og at jeg har ødelagt en familie...og jeg sitter å lurer på hva jeg har gjort for å fortjene dette...jeg skal på strak arm ta mine feil og omfavne dem...men det må være noe galt med meg siden jeg ikke helt vet hva jeg har gjort...?? Om den episoden hvor jeg tok tak i en tenåring som ropte og skreik meg i ansiktet- sint på noen helt andre enn meg egentlig- om det skal være årsak til flere år nå med ufred og ignoranse?? At man ikke skal få delta i gleder og sorger slik man skal i en familie og alltid få høre at du aldri er god nok og aldri har vært en del av familien...ikke engang etter over 20 år...
Jeg gjør mitt beste...og de jeg elsker, elsker jeg hardt og på bekostning av alt...av hele meg...
Nei...la 2024 bli litt bedre...selv om jeg vet at dette nye året vil bringe mer smerte for mange av familiemedlemmene mine og jeg kan ikke gjøre en dritt for å stoppe det...annet enn å be om mirakler og være til stede i ånden...
Jeg elsker dere...familien min...
Elsker dere...
