Advarsel, i dag er jeg virkelig sårbar og nedfor:
Jeg er så lei av å være lammet pga smerter...jeg er frustrert og fortvilet...jeg er ikke mindre kvinne selv om jeg ikke har livmor og smertene som medfølger, er jeg vel?...jeg er 41 år og lever i ett soverom...uten action, kun smerter og mørke...jeg begriper ikke hvorfor det må være slik...og de skremselshistoriene legene fortalte meg på Ahus sist...om tarmer som faller ned der livmora burde være og kommer ut skjedeåpning osv...har aldri hørt om det før...så jeg kvier meg litt også...jeg er så lei av at alle skal ta avgjørelser over hodet på meg...jeg har blødd i 3 år uten stopp...smerter...så fikk jeg nesten 2 år fri for blødninger og smerter og livet begynte gradvis å snu...og boom...så smerter igjen og havner jeg på sykehus...jeg blir fraktet i taxi til legen fordi amk mente jeg ikke kvalifiserte til ambulanse...jeg klarte nesten ikke gå pga smerter...så med skolebuss...bilsyk og ute av stand til å gå-kryper jeg inn på sykehuset hvor de ikke finner noe...hvor mistanke om medisiner er det de tror jeg er ute etter...sendes hjem...blør i nesten 2 uker...og nå er smertene så ille at jeg holder senga...jeg er ett menneske med følelser og behov...hvorfor skal jeg ignoreres og skyves til side? Hvorfor tror de meg ikke og hvorfor skal jeg skremmes til å ikke ta operasjonen???
Hva er så sært med mitt tilfelle at koste hva det koste vil-livet mitt- så skal de ha rett og jeg feil??? Og når jeg "klager" er det alltid noen som skriver at det er slik det er og bagatelliserer det...men jeg er jo ett menneske med følelser jeg også...og når jeg føler meg urettferdig behandlet av helsevesenet, hvorfor er min historie ikke verd "papiret" jeg skriver på kontra andres skremselshistorier!? Er min situasjon virkelig en bagatell? Har jeg så feil???
Jeg har hatt 6 runder i røntgen med bihulene nå...og fikk endelig time på Ahus for å få gjort noe...og gjett hva? Alle de ørten bildene og timene på øre-nese-hals hos spesialist på Diploma og Curato røntgen, de har vært wast of time og misbruk av penger jeg ikke har!!! Jeg har så lite å leve for i mnd at egenandeler 3-4 gang i mnd hos leger osv, det vises på kontoen...og så får man endelig frikort -og da sendes jeg til undersøkelser som ikke inngår i frikortordningen...siste kosta meg 1900 kroner...jeg har brukt flere tusen dette året på legeregninger og agressive inkassoselskaper pga sykdom og de viser null forståelse...
Og timen på Ahus med bihulene resulterer i nok en smertefull undersøkelse med sonder inn nesa og helt bak i lillehjernen og nye røntgenrunder...
Jeg lurer på når jeg har lov til å si at nok er nok?
12 juli skal jeg på nytt igjen ha mammografi, ultralyd og evt biopsi av den kulen som muligens er i armhulen. Jeg skal på nytt stickse væsken som kommer ut av puppen...
Jeg forstår ikke hvorfor jeg ble henvist til Curato i Oslo og måtte betale 1900 kroner for en undersøkelse jeg nå på nytt må igjennom på Ahus? For det er så merkelig hvor leger hele tiden skal overprøve hverandre og kaste pasienter mellom seg...
Har de glemt av at vi er ekte mennesker med følelser?
Og når jeg i tillegg får kjeft av fremmede mennesker fordi jeg er for åpen og deler for mye, og folk ber meg bagatellisere alt og slutte tenke...hvorfor må jeg det?
Hvorfor er min situasjon noe jeg burde tie ihjel og hvorfor har ingen noen gode argumenter og komme med mht det? At det er privat? Er ikke det opp til meg? At det er ubehagelig? La vær å lese da! Tabu? Hvorfor er f.eks pornografi legalt, mens brystkreft, overgangsalder og livmorsproblemer tabu?
Jeg er inne i en vanskelig fase og jeg har behov for å få ut frustrasjon. Jeg er ikke flink å snakke...og jeg har ingen å snakke med...og jeg liker ikke snakke i telefonen med venninner elker familie...jeg liker å skrive...derfor blogger jeg...mye blir veldig negativt og nedtrykkende...men jeg har ikke mange oppturene nå...og jeg føler meg så forbanna sliten og alene...og jeg kan ikke grine så mye jeg vil og jeg må alltid være så sterk...men nå bikjer det litt over for meg...har jeg liv til å la det slippe taket litt? Få panikk? Være redd, få angst?
For jeg får nesten ikke puste...
Hilsen Aina...
