torsdag 31. oktober 2019

Hva tenker jeg på?

Hva jeg tenker på? Jeg tenker på tiden som har vært og årene som har gått...Jeg tenker på hvem jeg var som barn og at jeg følte at ingen likte meg...jeg ble stengt ute, kjeftet på, beskyldt for ting jeg ikke hadde gjort- samtidig som jeg innimellom fant på litt rare ting som jeg i ettertid skjønte kanskje ikke var så lurt...som å male navnet mitt på en husvegg...eller tegne på en dørkarm med neglelakk...hos min farfars søster...
Men likevel tror jeg ikke at jeg var en slem og forferdelig unge, likevel var det jeg som ble utestengt og skysset vekk- av egen familie...jeg var et irritasjonsmoment virket det som, og jeg forstod aldri hvorfor, for jeg virkelig ønsket at folk skulle like meg. Jeg skrønte og fant på historier for å bli likt, for å få oppmerksomhet...mens andre i familien min, som faktisk mobbet livet av meg på skolen o.l fikk flotte gaver, masse oppmerksomhet og kom aldri til stengte dører...var behandlingen jeg fikk pga uoppgjorte feider voksne folk imellom? At jeg skulle bli fanget i en kryssild som jeg ikke egentlig hadde noe med? For ennå, den dag i dag, føler jeg på den følelsen...jeg har virkelig forsøkt vri hjernen min for å huske hva jeg måtte ha gjort for at folk alltid jagde meg, var sinte og mente jeg var håpløs...det var faktisk kun to onkler og 1 tante som var god mot meg som jeg kan huske, som var genuint glade for å se meg...tror jeg...jeg husker jeg hadde en kusine som jeg trodde var min venninne i tillegg til familie. Vi hadde flere felles venninner og vi pleide ha det ganske gøy sammen. Jeg dro hjem til henne, til min onkel og tante, og de skulle spise middag. Jeg ble vist inn på rommet til min kusine...der lå det lapper på skrivepulten hennes...jeg brydde meg ikke om dem annet enn at jeg samlet dem og skulle til å legge dem til sides for å sette meg og tegne mens jeg ventet, da jeg så navnet mitt på en lapp...Der stod det:"Faen som jeg hater Aina, hun er faen så stygg!" Og svaret, som jeg igjenkjente min kusines skrift stod under: "ja, jeg også! Hun er så stygg!"

Jeg følte hele verden synke sammen...hjerteklapp...hva skulle jeg gjøre? Den som skrev det, var søsteren til min kusine-som jeg ikke var i slekt med, fordi min onkel var ikke faren hennes. Hun hadde aldri likt meg, var alltid dritsur når hun så meg og frekk...jeg har aldri gjort henne en eneste pellepøkk, så hun hadde ingen grunn...
Jeg tenkte lenge på om jeg skulle konfrontere kusina mi, eller ignorere det...jeg valgte spørre henne om lappene...hun ble sur, for at jeg hadde snoket, sa hun...jeg forklarte at alt jeg hadde gjort var å rydde dem unna. Og at jeg tilfeldig så navnet mitt og at jeg ble sjokkert...hun sa:"det er ikke jeg som mener det, det er søsteren min!" Ja, men du er jo enig, sa jeg...og hun sa at hun bare skrev det pga hun ikke orket krangle...jeg så på henne og sa javel...det ble aldri det samme mellom oss...jeg tilga dem ikke...og har ennå ikke gjort det...jeg bare dyttet det inn i hjertet mitt sammen med alle de andres harde ord til meg opp igjennom oppveksten...folk som aldri kjente meg, fikk aldri forsøke, fordi folk kom meg i forkjøpet og fortalte at jeg var sånn og sånn og at jeg ikke var normal osv...at jeg løy hele tiden og at jeg var en idiot osv...så jeg opplevde at de eneste som faktisk likte meg, var de som ble utestengt og mobbet av andre selv...jeg ble ikke "populær" eller fikk ordentlige venner som ikke visste om meg fra før, før jeg ble godt voksen tenåring egentlig...jeg mener, jeg hadde jo de jeg hadde på skolen, men de aller fleste av oss spredde rykter og snakket dritt bak ryggen på den som ikke var til stede...så hvor dypt vennskapet jeg hadde med dem, vet jeg ikke, for vi er i grunn ikke venner i dag...de er der for hverandre, men jeg er ikke i den "gjengen" og har ikke vært det på over 20 år...de beste vennene jeg har hatt, har gått bort...alt for tidlig...

Jeg forstår meg ikke på mobbing. Jeg forstår ikke gleden noen har over å tråkke på andre mennesker, snakke dritt om dem og lyve på dem...jeg forstår ikke hvordan det kan gjøre at de føler seg bedre enn oss...? Jeg var en smart unge, men ble alltid tråkka på, så jeg trodde at jeg var dum...jeg var impulsiv, aktiv og fauk rundt som en virvelvind, noe hyper, men jeg var ikke ond! Jeg forsøkte ikke skade noen med vilje og jeg prøvde ikke ødelegge ting med vilje...av og til fant uhellene meg liksom bare...og jeg fikk jaggu skylda for ting jeg ikke hadde gjort fordi de som hadde gjort det, lovde meg penger eller at jeg skulle få være sammen med dem...og når jeg hadde fått kjeft eller juling for det de hadde gjort, lo de av meg og kalte meg lettlurt og dum og gikk i fra meg...hvorfor gjorde de det? Hvorfor? Vi er jo i familie! 
Og i voksen alder, jeg ble mamma tidlig, som 18 åring, og fikk 3 på rappen egentlig, og var overveldet og sliten- noe jeg forstår hvorfor i dag pga jeg allerede da hadde fibromyalgi og utmattelsessyndromet, men i stedet for å hjelpe meg, slik familie burde gjøre, ble jeg meldt til barnevernet 4 ganger...av min egen familie på begge sider...jeg klarte ikke forstå hvorfor...fordi ungene hadde mat og klær...huset var aldri strøkent, men med 3 barn og to jobber pluss en mann som aldri var hjemme pga jobb, vi hadde ved flere anledninger folk boende hos oss, og de hjalp meg litt med barnepass slik at jeg fikk ryddet litt og av og til sove litt, men stort sett så klarte jeg meg alene...jeg mishandlet aldri barna mine...jeg sang til dem, leste for dem, lekte både ute og inne sammen med dem...jeg gjorde mitt beste ut i fra det livet vi hadde...likevel, ingen andre enn mamma og søsteren min, stesøsteren min, kusinen til min eks og en venn av oss, og noen få i familien til eksen  min stilte opp...jeg fikk ofte konstantert hvor dum jeg var og at jeg ikke kunne noen ting...derfor tok jeg barna med meg og rømte...og sakene mot meg ble alltid henlagt fordi de fant ikke noe galt hverken med meg eller hos meg...jeg ble til og med beskyldt for å være narkoman og måtte ta narkotest...forsn et fremmed menneske måtte jeg tisse på glass...3 ganger...eller 4 tror jeg...på sparket liksom...og saken ble på nytt henlagt og etter det har barnevernet ignorert alle henvendelsene som har kommet...fordi jeg fortjente ikke det folk sa om meg...en av mine tanter kaller den dag i dag barna mine for løvetannbarn, noe som er dypt sårende fordi hun er selv et jævla monster! Som aldri har vært snill mot hverkem egne barn eller meg, men hun tror hun er verdensmester! Og jeg tror at barna hennes- bortsett fra den eldste- som virkelig sliter psykisk pga barndommen bl.annet- tror at det livet de har hatt, med null kos, kliping og kjefting var normalt...

Jeg er derfor, pga dette, familiekjær selv! Og jeg skulle SÅ ønske at jeg kunne dele meg opp og være hos alle barna våre samtidig og stille opp på alle områder for dem 24 timer i døgnet året rundt...Min største frykt er at mine barn skal snu ryggen til meg! At jeg skal miste dem! Jeg ville dødd for dem uten tvil! Familien min betyr ALT for meg...og jeg har valgt vekk store deler av biologisk familie...er mange jeg ikke hsr kontakt med...er ikke pga bitterhet, men pga de fremdeles er nedlatende overfor meg når de ser meg og jeg havner tilbake i barndommens vonde følelser tvert, hvis jeg må omgås dem, og jeg trenger ikke slik negativitet i livet mitt. Jeg har nok med meg og mine, og med sykdommene jeg har...

Men det gjør godt og ventilere seg litt...

torsdag 24. oktober 2019

Blogging

Jeg har over tid nå blogget mindre og mindre om fibro og om meg selv...jeg har på en måte mistet litt piffen...for man gir så utrolig mye av en selv og man håper på, jeg vet ikke, kanskje mer åpenhet og mer forståelse fra familie, venner og lesere der ute, mens man kanskje opplever at jo mer man eksponerer, jo mer motstand opplever man?? Og det er litt mot sin hensikt. Jeg føler at innleggene blir sett på mer som sutring enn til hjelp, selv om det er rene og harde fakta jeg presenterer...jeg er ufør for en grunn, men likevel føles det som om folk faktisk tror det er syting og hypokonderi...jeg har ikke gått igjennom 7 år på AAP og utallige utprøvinger fordi jeg syntes det var gøy liksom...

Jeg skal ta opp tråden igjen, dele mer om forskning og hva som skjer i fibroverden, men akkurat nå er kroppen min inne i en harnisk av smerter, pga veldig tungt vær og derav migrene...og ledd/muskelverk...er helt kjørt, klarer ikke strikke eller hekle engang pluss at jeg sliter masse med synsforstyrrelser, særlig på venstre øye...

Håper dere har det bra der ute i verden:-) 

Klem

A.