Ei venninne her på facebook mimrer over "tida før" og når familie dro på besøk til hverandre- søndagsmiddager eller kaffe og vaffler etc, de voksne skravla og ungene lekte sammen...samhold...
Klarer ikke huske om vi noensinne hadde sånt...alt for mye rivalisering blant de voksne i familien etter det jeg kan huske...aner IKKE hvem som startet hva, så jeg peker ikke finger og legger ikke skylden på noen spesielle...men jeg fikk juling på skolen av søskenbarn, ble mobbet pga ting innad i familien...jeg var et svakt ledd alle hakket og kjeftet på...slik husker jeg min barndom...jeg var "den umulige ungen som fant på så mye tull" og ble pushet vekk...ikke sikkert familiene mine forstår hva jeg sier nå, men dette følte jeg på kroppen da jeg var barn, fra 5 års alder og helt til jeg flytta vekk som 25 åring...ja...så vi ungene ble fiender og kranglete pga foreldrene våre...og vi misliker hverandre stort sett den dag i dag pga ting vi egentlig ikke forstår eller har noen spesiell grunn til...og det smitter igjen over på våres unger og de vokser opp som fremmede i familien...skulle ønske jeg kunne endre det...men rivalisering, sinne, bitterhet osv, jeg føler det er der ennå...blod er tykkere enn vann og likevel er det materielle substitutt for noe annet, som ligger langt bak...og som vi søskenbarn ikke forstår.
Jeg ble meldt til barnevernet av tanter på begge sider av familien min...jeg var ung mor med 3 unger, jobb, hus under oppussing...overveldet og sliten. Og istedet for og komme inn som familie og spørre om jeg trengte avlastning og hjelp, meldte de meg til barnevernet. (Jeg har blitt beskyldt for og være en neglisjerende mor, at barna mine er løvetannbarn og at jeg til og med er narkoman...ungene mine hadde vinterklær om sommeren og sommerklær om vinteren, de er ute alene og leker-de var da 4 og 5 år de to eldste og jeg holdt øye med dem hele tiden...vi bodde på Øyjord, hvor jeg selv har vokst opp, og de hoppet og griset i søledammer og med gjørme!" Det var det meldingene sa...fant det ene brevet her om dagen...stygt brev, full av skammelige løgner rett og slett!! Beskrivelse kommer her: )...
Melding nr to var da jeg flyttet til Sørreisa sammen med gubbenog deretter sørover...jeg var hasjrøyker, voldelig mot ungene, reiste ifra dem på ukesvis( dro i 4 dager ned til Nannestad for og skrive Felix inn på skolen der. (Vi flyttet sørover den sommeren brevet kom)... jeg hadde to voksne damer som passa ungene, tre 18 åringer som bodde i huset sammen med yngste på 13, to stk på 15 og 16, og ei på 17'de året...(hvis det er unormalt at tenåringer er "alene" noen dager, er det mange foreldre som burde ha mista ungene sine)
Gubben ble beskyldt for å være alkoholiker...
Så, jeg føler at jeg med eller mindre aldri har tilhørt kjernen i familien min, hverken på den ene eller den andre siden...det er som et Shakespeare-drama...to familier i Verona...ler...
Jeg lurer ofte på om stresset jeg ble utsatt for, trigget fibromyalgi og ME hos meg...jeg hadde voksesmerter som aldri sluttet...de ble bare mer og mer intense, helt til kroppen ga opp...jeg har vært kronisk syk siden 17- års alder...mye mulig det allerede startet ved 5 årsalderen...mobbing, utestenging, følelsen av at jeg ikke burde vært født...
Jeg prøver så godt jeg kan og ikke påta meg en slags offer-rolle her...men det er ikke lett, for jeg var et offer, en som det var verd og ofre i familien min. En som alltid fikk kjeft, fikk beskjed om å gå hjem,kom til låste dører...fordi jeg skravlet, spurte og grov og hadde ikke sperrer eller filter...jeg hadde en overaktiv fantasi og jeg skapte meg øyeblikk som var de reneste eventyrene, og voksne sa jeg var lystløgner...jeg vilke jo bare ha venner og bli likt, så jeg fant på spektakulære historier...som at faren min var rik og vi flyttet masse- jeg var født i Sverige og snakka flytende svorsk til svenske hytteturister...jeg var alene da og søkte mennesker...ville bli beundret...og jeg ble outet av ei nabokjærring som fortalte svendkene at jeg var et probkembarn og en lystløgner og at de gjorde seg best tjenf med og jage meg hjem..."Gå hjem, Aina!"...Så, jeg var alene da og er mye alene nå...tilliten til andre mennesker er så og si borte...min beste venninne kuttet meg brått og brutalt ut av livet sitt da hun fant seg mann i Sverige...har ikke hørt et pip fra henne og jeg var tydeligvis ikke verd mer...null forklaring...det er noe galt med meg siden folk behandler meg slik, er det ikke? Jeg har noen få veldig gode venninner igjen, som holder kontakten...noen har jeg ikke engang møtt...
Facebook er et fint hjelpemiddel og holde kontakten via...men gu, som jeg savner filmkvelder, middager, te- ost- og kjeks kvelder, bok-klubb, håndarbeide etc...
DET er noe jeg skulle ønske fantes igjen...syklubb og bok-klubb...
Men kronisk sykdom, venner og familie...tricky business...
Så jeg får gruble videre på hvor det hele gikk skjeis med familien min og jeg, hvorfor søskenbarn av meg hatet meg intenst nok til og spre rykter og mobbe, og til dags dato viser meg bitterhet og nedlatenhet hvis vi møtes...slettes ikke alle-må jeg påpeke, men en god del...og til og med deres barn igjen har vært småkrass og frekk til meg og jeg begriper ikke hvorfor...for de har knapt møtt meg...jeg virker sikkert sutrete nå, intens til og med...-har hørt at jeg kan være det, men jeg lurer virkelig på hvorfor jeg ble behandlet slik...skulle ønske de kunne forklart meg det...slik at jeg kunne fått det ut av systemet, for det sitter dypt og det sitter fast...hva var galt med meg?
Tankefull, litt småtrist klem fra
A.
