Hei...
Hvordan står det til der ute i verden? Er lenge siden jeg har blogget nå. Føles nesten som om jeg skriver det hver gang det kommer et innlegg fra meg, hehe, men det går litt tid imellom slagene- det er det ingen tvil om.
Jeg er i en spennende fase i livet mitt nå. Har vært ufør siden Desember og helt seriøst, så nyter jeg det. Ingen maser på meg, jeg presses ikke ut i situasjoner jeg er dømt til og feile og jeg styrer min egen hverdag. Hadde det funnes jobber hvor jeg kunne gå hjem når jeg ble sliten, sove når jeg ble trøtt og ta sterke medisiner til, hadde jeg sikkert hatt den jobben. Men slik er det ikke...
Alle barna mine har flyttet ut av huset. For første gang er mannen min og jeg alene om 3 hunder, 1 katt og et akvarium.
Det føles rart. Samtidig er det også litt fint, for på 18 år har alt dreid seg om familie og klubb, selv om noen sikkert mener vi ikke har vært flinke nok mht familie...Men vi har gjort vårt beste...kan ikke gjøre mer enn det...
Vi har flyttet fra Råholt til indre Østfold. Det er litt av en jobb. Hadde det ikke vært for ett vennepar av oss pluss min datter Frida og kjæresten hennes pluss Tiril, mht kjøring av flyttelass og vasking, hadde vi ihvertfall aldri blitt ferdige...er evig takknemlig...og det skal feires med en grillfest snart...
Dette er en tøff prosess. Dere som er funksjonsfriske ser dere vel enig i at til og med for dere er flytting tøft!
For meg, som er kronisk syk med muskel og leddsmerter, fibro og ME, er det ett rent hellvette...Jeg er så sliten nå at jeg vil bare gå i dvale!
Vekk meg når september er over...
Vi flytter, vi maler i nyhuset, pakker ned og pakker ut, vasker i gammelhuset...Og mannen min jobber 8 dager i strekk for så og komme hjem og hjelpes til med flyttingen, mens når han er borte faller utpakkingen og malingen på meg...Og jeg har brukt snart 2 måneder og jeg er langt fra ferdig!!!
Dette er så utrolig slitsomt...Jeg strekker ikke til og hele kroppen verker som besatt...Og jeg skulle ønske jeg hadde mer hjelp- men slik ble det ikke denne gangen.
Eidsberg kommune er en ren idyll-kommune. Jeg ELSKER og bo her. Det er bare helt utrolig hvor stor ro jeg føler i kroppen etter at vi flyttet hit...Følte meg aldri riktig hjemme på Råholt. Ble alt for midt i senter av alt. Alt for mye folk. Her på landet er folk hyggelige, naboene stopper og kommer og hilser på, tar deg i hånda og presenterer seg...og fibrotåka mi gjør at jeg ikke husker ett eneste navn, hehe, men jeg glemmer aldri ett fjes :)
Hundene stortrives, mannen trives...katten elsker det her og har blitt minst 3 kilo tyngre, ler...han er trille rund!
Jeg sliter med prikking i nakken, dovner bort fra nakkekulen og ned til mellom skulderbladene. Og tommel-leddene stivner, låser seg og verker...Kroppen min spiller ikke helt på lag pga de store værforandringene som er.Og i tillegg til alt, har migrene også blitt satt inn som en ny diagnose. Jeg får slike anfall at jeg kaster opp av smertene i hodet.
Men det går seg til, har funnet en medisin som virker:)
Livet rusler avgårde. Siste prosessen er satt i gang mht flyttingen og i går fikk vi en flunke ny sofa med 11 puter i...merkelig antall puter...morsomste er at jeg skulle ha 1 armlen- bord til sofaen...og de sendte meg en eske med 5 armlensbord...så da har jeg armlensbord nok:) haha
Gleder meg til at jeg slipper kjøre til Råholt for vasking og rydding der. Snart ferdig...Slik at jeg kan få konsentrert meg om og male ferdig kjøkkeninnredningen og reolen som skal opp på gjesterommene...Vi skal ha en tv-stue for barnebarna våre på loftet. Jeg håper de vil komme hit på besøk ofte. Vi bor så nært Sverige, så lørdagsgodt blir det nok av, hehe:-)
Dere får ha en fin dag der ute i verden...jeg skal ut å romse litt rundt sammen med guttene mine...I neste innlegg skal jeg fortelle om andre spennende saker som skjer i livet mitt. For første gang på lenge, er jeg positiv til og gå vinteren i møte...Dere vet, den som venter...og så videre...hehe...
Stor klem
A.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar