Jeg både vil og kan, og av og til ja da får jeg det til!
"Det har jeg aldri gjort før, så det kan jeg helt sikkert!"
Jeg er hos datteren min og de holder på å pusse opp! De maler og styrer, både inne og ute og for to voksne med 2- av og til 3- små barn i huset, og begge i full jobb, kan det være litt utfordrende og få tiden til å strekke til. Det vet jeg alt om! Jeg blir så forbanna irritert når jeg hører folk kommentere hvor rotete jeg hadde det i tider, for PRØV ei mil i mine sko!!! Mannen min jobbet mye borte. Jeg hadde 3 jobber på det meste og i tillegg 6 unger i huset, 7 soverom, bortimot 300 kvadrat som skulle vaskes og ryddes. Min dag startet før 06.00 hver morgen, få opp unger, stell, mat ut av hus, så jobb selv...vi hadde de minste på SFO...etter jobb, hente unger, hjem, middag, så evt treninger...håndball, korps, svømming, turn, fotball...så hjem, kveldsmat, klesvasken tok omtrent livet av meg...8 menneskers klesvask...jeg gjorde mesteparten alene, for gubben var ofte borte...klubb, jobb osv...helgene hadde jeg pub-jobb når ungene var hos faren og moren sin...og når ungene var hjemme, hadde vi enten huset fullt av folk- andres barn osv, og lagde mat og serverte venner osv...og så skal man få høre at man var rotete? Og at huset var "skittent og jævlig en gang og bestandig!" Det vet jeg at det stemmer så gu ikke! For da hadde ikke folk kommet på besøk uten å kommentere. Av og til- menneskelig som jeg er og ikke en jævla robot- så hjalp mamma meg med både husvask og klesvask. For tro meg, tiden strakk ikke alltid til og jeg hadde masse vondter og plager som jeg ignorerte og som gjorde at jeg kollapset og gråt meg fillete hos legen mer enn én gang...han diagnostiserte meg med utbrenthet og tvang meg til å si opp jobbene mine og fikk meg til å finne en ny jobb. Jeg fikk en 100% jobb og klarte være der i overkant av 1 år før kroppen sa helt stopp og jeg begynte reisen mot ufør som tok meg 7 år med tester og utdannelser...
Så jeg forstår dette med tid eller mangelen på tid...man får ikke tid i et ekteskap til å kommunisere med hverandre om andre ting enn penger, mat, regninger og klær, leker, rydding...man glemmer kjærligheten og man begynner å tære på reservene og man lurer ofte på hvor den partneren man forelsket seg i, har tatt veien!? Kommunikasjon er så utrolig viktig...man må ta tiden tilbake. Dropp venner en helg og gjøre noe sammen liksom- uten barna! Ikke sitte i hvert sitt rom og chatte med fremmede, men kanskje lage god mat- SAMMEN- sette på musikk, dekke på bordet med lys og fint bestikk, rødvin...og så snakke sammen...spørre hverandre om hverdagen og forby snakk om annet enn oss selv...ikke snakke om barn, barnebarn og venner, ikke snakke hus, hage eller noe som har med regninger og penger å gjøre...snakk musikk, bøker, jobb, filmer, serier...snakke om det man pleide snakke om når man var alene mot verden som pur unge tullinger som hadde troen på å flytte fjell sammen!
Av og til må man be om hjelp også! Jeg var ikke flink til å be om hjelp! Jeg ville ikke belemre folk med mine problemer. Jeg ba kun om hjelp hvis jeg hadde store ting som gikk i stykker, som hvis bilen ikke ville starte eller som da jeg ødela pakningen rundt vedovnen i stua og all røyken kom inn i huset...vi bodde i Sørreisa sentrum. Gubben jobba på havet først...borte i ukesvis...og jeg alene med alle ungene og syk...sykemeldt og ble sendt på kurser og jobbtrening med NAV i spissen...og så dårlig at jeg sov når ungene ikke var hjemme...smerter konstant...ingen så, ingen forstod...ungene så det kanskje, men tviler, for de var tenåringer og alt spant rundt deres akse. Jeg dro sjelden eller aldri lenger enn til naboen liksom...var alltid hjemme og tilgjengelig...og så fikk gubben seg jobb sørpå...og flytta 1 år før meg sørover. Han jobbet på Bertel O. Steen og bodde på klubben han var med i. Og når de to yngste jentene var ferdig med 10 klasse, og sønnen min var ferdig med mellomtrinnet, da flytta jeg og mine barn etter mannen min. Han valgte flytte før oss og jeg ble hjemme med ungene i ett helt år før jeg valgte å flytte selv. Hadde jeg ombestemt meg og blitt værende i Sørreisa, hadde ikke han flytta hjem igjen...det tror jeg på...han ville sørover og tok sjansen for første gang i livet på å prøve noe nytt for sin egen del og jeg var enig med han og flyttet uten å se meg tilbake! Og kommer aldri i livet til å flytte nordover igjen!
Uansett, mange aner ikke en dritt om meg og min livshistorie, selv om jeg deler MYE om meg og mitt...jeg er ikke redd for å gi av meg selv, dele tanker og ideer...men enkelte ting er det INGEN som vet...mine små traumer...mine demoner...de tingene som hjemsøker meg og slår meg ut av balanse av og til...tungsinn...vondter som ikke er fysiske...
Mitt liv, mine demoner!
Og derfor hjelper jeg barna mine så mye jeg kan og klarer...og derfor er jeg introvert, fri for nære venner som jeg kan reise med, henge med ofte- slik som før jeg ble ordentlig syk...og derfor sier jeg til ungene mine at de MÅ prioritere hverandre, venner og reise så mye som mulig sammen...svelg kameler for å glede partner...ikke vær egoist og si nei til slt du ikke vil gjøre, men gjør det for den du elsker...kompromisser og små gester som gleder din kjære...alle veier...happy life rett og slett...ikke si nei til alle ting han ønsker seg eller hun ønsker seg selv om dere ikke trenger det...for selv om DU ikke føler det er rasjonellt, kan det hende det betyr hele verden der og da for den du lever med. Er du alene og ikke har partner, prioriter deg selv, men ikke la det bli så ofte at du glemmer at du kanskje har familie som trenger deg av og til. Det koster fan så lite å hjelpe et søsken, foreldre, eller venner...eller være med ungene osv...
Vel...jeg sorterer leker, stopper ullsokker, lager mat, sorterer sokker, hekler tepper til ungene, og prøver så godt jeg kan å engasjere småtrollene til å rydde sammen med meg:-)
Og det går ganske greit:-)
Ha en fin dag!
A.
