Så, 2 februar satte jeg ut på en eventyrlig reise- ikke til andre siden av jordkloden akkurat, men til fantastiske England! Jeg hadde avtalt i nesten 2 år om og bli med på en jentetur sammen med 2 damer fra USA og en dame fra Royal Tunbridge Wells i England for og se premieren av Fifty Shades Darker med Jamie Dornan og Dakota Johnson og faktisk se dem live på den røde løperen på Leicester square utenfor Odeon kino i London!
Så, det var med stor iver og 1000 følelser i sving jeg satte meg på flyet til London denne dagen. Jeg var skikkelig inne på og gjøre dette til en fantastisk opplevelse, ikke bare for meg selv men også alle rundt meg.
Og reise med en lunefull tilstand som fibromyalgi er ikke en dans på roser. Man presser seg hele veien for og klare henge med, man sminker på seg et friskt fjes og setter på seg sitt beste smil og biter tennene sammen og gjør alt man kan for og fungere 100% slik at man ikke er til bryderi for andre. Og dessverre opplevde jeg på denne turen at uansett hvor mye jeg la meg i selen for og være superduper snill og grei og hjelpsom, var det ikke godt nok. Jeg fikk ganske kjapt føle hvor skapet skulle stå og at jeg ikke var inkludert i det likevel...jeg aner virkelig ikke hvor jeg tråkka feil eller hva jeg gjorde mot reisefølget mitt for at de skulle vise meg slik misnøye! Mye mulig jeg ikke brukte nok penger på vertene våre, men hei, jeg er trygdet. Jeg driter ikke penger! Jeg hadde ikke råd til og bruke flere 100 pund på dem hvis jeg selv skulle overleve mens jeg var der. Jeg betalte nesten 150 pund i drivstoff og spleiset etpar ganger på mat og billetter til sightseeinger, men hadde nok med og betale for mat og drikke og ikke minst tog og bussbilletter, så jeg mener selv med de midlene jeg hadde, at jeg ga masse.
Rent bortsett fra det, så vasket jeg, ryddet, lagde mat, vasket klær og følte meg til tider som Askepott og de onde stesøstrene, for uansett hvor mye jeg prøvde, fikk jeg kommentarer, små skrå blikk, himlinger med øynene og hvisking og tisking. Det verste er at de antakelig ikke trodde at jeg fikk det med meg! Jeg følte meg fanget i en episode av Mean girls...
Jeg var med på og sette opp en ønskeliste over sightseeinger jeg og de andre hadde lyst til og se.
jeg dro selv til the white cliffs of Dover samme dagen som de andre dro til Paris. Jeg fikk også oppleve Canterbury Cathredal og deler av byen og jeg fikk sett Tonbridge Castle. Og siste dagen vi hadde anledning til sightseeing, dro vi til Notting Hill. Jeg fikk ikke dratt til Sherlock Holmes og baker street, for det interesserte kun meg, jeg fikk heller ikke sett Covent Garden. Og vi dro ikke inn i the Tower of london.
Vi tok hop on hop off buss, og vi tok elvecruise og det var kjempemorsomt og jeg likte det veldig godt Jeg hadde også lyst og se the Dungeon, men det ville ikke de gjøre...ikke med det første...Så den dagen jeg hadde skikkelig fibroanfall og var så sliten at jeg holdt på og krepere, dro de faktisk i the Dungeon...og mislikte det!
De likte heller ikke turen til Hastings. Vi dro dit for og spise den beste fish'n chipsen jeg noensinne har smakt, men de var så misfornøyde med kjøreturen hjem at det ødela hele dagen for dem.
Og mens jeg har sittet og hørt misnøyen deres, har jeg holdt munn...ikke sagt ett ord og bare smilt. Jeg lagde middager og vasket kjøkken og toalett etc. Jeg brukte dagene jeg ikke klarte dra på turer til og ordne i hytta og lage mat. De likte maten min, de var storførnøyd med at jeg ryddet. De likte derimot IKKE at jeg kunne så mye om engelsk historie Hver gang jeg hadde samtaler med vertene våre om historien bak Tudorveldet og Dronning Elisabeth etc og Tower of London, kom blikkene, små kommentarer(ikke hyggelige) og grimasene..
Jeg prøvde til slutt og være usynlig. Jeg utslettet meg selv. Jeg isolerte meg selv med ørepropper og filmer, lydbøker etc. Jeg orket rett og slett ikke delta særlig i samtaler eller i noe av det de ville. Jeg hadde tenkt og gå på butikken en av dagene, men ble pent parkert hjemme og de to gikk og ble borte kjempelenge. Jeg fikk dermed ikke handlet det jeg trengte. jeg skulle kjøpe meg shampo, balsam og andre toalettartikler, men de sa hele tiden at jeg måtte bruke av deres ting fordi de hadde tatt så mye med. Enden på visa er at jeg følte meg som en snylter!
Jeg hadde med meg rullestol og hadde behov for mye hjelp innimellom og det følte jeg også ble et problem for disse damene. Jeg ser ikke syk nok ut, så jeg tror ikke de faktisk trodde på at jeg sliter med sinnsyke smerter. Jeg hadde to dager hvor jeg var skikkelig nært et ordentlig sammenbrudd. Jeg gråt meg i søvn og hadde store problemer med og holde tårene tilbake når vi var i London den ene av dagene, for hun ene snappet til meg og ba meg holde kjeft mens jeg var midt i en samtale om hvor mye jeg skulle betale for min del av en lunsj, og i min verden er det og avbryte folk frekt, så jeg ba henne klappe igjen og vente til jeg var ferdig...og da ble JEG den store stygge ulven og fikk beskjed om og prøve gå overens med damen, fordi HUN ble forvirret. Vel, vent på tur kanskje? Slik at man slipper forvirring? Hun ba meg om unnskyldning etterpå, men jeg tok på meg skylden og sa at jeg hadde opptredd uhøflig og at jeg ikke mente det...
Alt for husfreden, sant?
Så.Og reise med Fibro er ikke lett i utgangspunktet, men når man i tillegg totalt kolliderer kjemimessig med andre mennesker man ellers via facebook har gått veldig bra overens med, gjør man det beste ut av det...Gudene skal vite at jeg virkelig gjorde det!
Jeg har gått igjennom hele turen, alle scenarioene trinn for trinn og jeg aner virkelig ikke hva galt jeg har gjort for og fortjene slik behandling...Jeg har tatt på meg alt ansvar for og ha forsurnet miljøet og turen for disse damene, men klarer ikke helt finne ut hvor det gikk feil..og jeg sitter med en tristhetsfølelse i magen som er vond og føle på. Jeg gikk kjempegodt overens med vertsfamilien føler jeg, vi hadde det kjempemorro sammen, men naturlig nok vil ikke de dras inn i noe. Fordi de gikk godt overens med oss alle. Jeg ble the odd ball out på en måte...Jeg ble huggstabben...
Så...dette får meg dessverre til og tenke mer enn 2 ganger før jeg akter reise ut på noen turer med folk jeg ikke kjenner en gang til...Ikke uten noen jeg kan forholde meg til og rømme litt unna sammen med. Enten en av ungene mine eller mannen min...Eller noen andre som står meg nært og kjenner meg. Jeg er rett og slett ikke opplagt for og sitte på gjerdet og gå på nåler for noen.
Jeg skal dele den positive delen av turen med bilder og litt mer positivitet i neste innlegg. Jeg skrev dagbok mens jeg var der og jeg skal flytte alle bildene mine fra mobilen min og tab'en min over på pc'n og ordne en skikkelig flott reiseskildring til dere Jeg bare måtte få det negative vekk og ut først.
Takk for tålmodigheten.
Klem A.
