Og ønske med den ene hånden, slåss med den andre...

I dag har det blitt vanlig i vårt samfunn og bære sykdom utenpå...i media, i sosiale media som på Facebook, Twitter etc. Det er ikke lege siden våre sykdommer ikke angikk andre en oss selv...og noen av oss i samfunnet er litt der ennå...det er ikke tålbart at usynlige sykdommer skal snakkes om, de er ennå litt tabubelagt- mest fordi de ikke kan bevises for det blotte øye bestandig. 
Men hva når du finner en jente liggende med solbriller på---i ei trapp, med krykkene og handleposene sine rundt seg- gråtende, hvor usynlig ER hennes sykdom egentlig?

Eller tenker du at dama er sprø eller kanskje full?

Hvordan ville du reagere om du så dette synet i oppgangen din?

 Du vet selvsagt ikke hva som feiler henne, fordi diagnosen står ikke skrevet i panna hennes, men du kan se at noe er galt, og det før tårene hennes viser deg at noe er galt...

Dessverre så ser vi ikke folk som henne liggende slik ofte...eller skal jeg si takk og lov?? 

Grunnen til at jeg nevner dette, er at denne jenta- eller damen burde jeg vel heller si- hun postet en gråtkvalt video av seg selv på facebook i dag, som fikk meg til og gråte med henne...

Det er i bunn og grunn ikke takk og lov---fordi hadde vi sett det ofte, hadde vi kanskje akseptert at de finnes...eller ville folk forstått det bedre?
 Jeg er usikker...men en ting er jeg bra sikker på, og det er at ME og fibromyalgi er ekte sykdommer hos ekte mennesker...

-og videoen hun postet av seg selv på facebook i dag, er så uhyre viktig...og hjerteskjærende. Hun trodde hun kunne klare gå på apoteket selv...hun har vært fanget i sin egen kropp i sin egen leilighet alt for lege og lengselen etter luft og lys ble større enn henne selv...og resultatet er en gråtende ung og vakker dame, i ei trapp, helt utmattet...

Jeg føler frustrasjonen hennes. "Jeg visste ikke at jeg var så syk...!"

Vi vil som regel ikke innrømme for oss selv at vi faktisk ER så syke, at en tur på Apoteket tar luften ut av oss fullstendig...utmattelsen er så smertefull at tårene bare renner...

Det er RÅTT....Det er EKTE!!! Og det er så utrolig vondt...

Jeg har en tur nå rett før jul som jeg skal på...sammen med min mann ogg hans kamerater med konene/kjærestene deres...

Billettene har vi fått i gave! Gratis tur til julemarkedet i Kiel i Tyskland...Og jeg er invitert i fødselsdagsselskap før den tid...og jeg kjenner på meg selv at denne høsten er en tøff en...jeg har gradvis blitt verre og verre. Hendene og fingrene mine virker dårlig, jeg mister ting konstant, jeg har dårlig balanse og smertene er verre enn noen sinne. Jeg tenker konstant på om jeg vil klare delta på alt dette? Mens andre tar det som en selvfølge at jeg klarer være med, sitter jeg og kjenner på kroppen om dette er noe jeg burde gi meg i kast med!! Og hva skal jeg velge? For jeg vet, at selv om det er lenge mellom fødselsdagen og turen til Kiel, er dette noe jeg av erfaring vet at jeg ikke greier begge delene av...Og turen til Kiel er litt viktig, men det er faktisk fødselsdagen også, fordi jeg bryr meg mer om disse menneskene i livene våre enn det folk tror...

Jeg må prioritere...og for hver prioritering er det ett eller flere tap...Hva ville du gjort i mine sko?

Jeg har byttet fastlege til nok en mann jeg ikke kjenner...en ny lege...jeg har hatt 4 leger på 6 år...5 med fastlegen jeg hadde i nord-Norge da...så denne mannen blir nr 5 her sør...og jeg er redd for at jeg ikke skal bli tatt seriøst, ikke blir trodd, ikke får den støtten jeg trenger...

Er det normalt at man skal være redd for sin egen lege???

Jeg prioriterer...hva er viktig for meg? Er sosial omgang viktig? Vel...det burde vært det...Jeg er en veldig sosial person og har alltid ALLTID hatt masse mennesker rundt meg...Nå sitter jeg alene, med 3 hunder, 1 katt og 1 akvarium...

Er folk lei av at jeg snakker sykdom? Jeg prøver unngå det...Nå når folk spør meg hvordan det går, er svaret alltid "Fint!"---

"Det går bra, bor i et paradis, ting er helt fint!"

For det ER virkelig et paradis her...Naturen, luften...naboene...alt er supert...

Ensom? Hvem jeg? Nei...faktisk ikke...jeg er veldig tilpasningsdyktig...

Og jeg skal bli bestemor!!! Ingenting gjør meg mer lykkelig, fordi det betyr barnebarnhelger i all fremtid...

Jeg elsker barn...og hadde jeg kunnet, hadde jeg hatt flere barn enn de 3 herlige ungene jeg har født selv...derfor er det et stort privelegium og ha 4 bonusbarn...-selv om de kanskje ikke alltid ser på det og ha meg som bonusmor som akkurat det...Men jeg ser med stolthet på våre 7 barn og det de klarer og oppnå...vi er utrolig heldige som har 7 friske og voksne barn som nå også er foreldre til egne barn eller på vei til og bli foreldre---

Jeg er heldig...

Jeg lever...riktignok i et smertehelvette av en annen dimensjon...med medisiner---sterke medisiner---hver dag...men jeg er i live...og så vidt jeg vet, skal jeg ikke forlate denne jorden ennå...Og fremtiden er umalt...

Jeg er heldig...ikke sant?

Jeg tenker så mye på folk verre stilt enn meg og får så vanvittig dårlig samvittighet for at jeg klager på hvor vondt jeg har det...

Har jeg lov til og klage???

For jeg er heldig...som lever...og som ennå klarer og gå ut og hente posten, lufte hundene og dra på butikken...selv om det også er dager hvor jeg ikke engang klarer det...jeg er heldig...og jeg trenger bare minne meg selv på om akkurat hvor heldig jeg er...

Jeg så nettopp et bilde på Facebook: "Puppene mine er ekte, det er smilet mitt som er falskt!"

Det fikk meg til og le litt...Hvor mange av oss kler på oss en maske---"Jeg må se frisk ut i dag!" ??? Jeg gjør det...til og med for mannen min...jeg prøver være bedre enn jeg er...og gråter alene...Men alt er ikke bare forferdelig...smertene er alltid der-de er mine evige følgesvenner...men, jeg har mange ekte smil også...

Ha en strålende helg alle sammen:)

Aina