onsdag 7. november 2018

Er alt virkelig bare bare?

Jeg er trøtt. Konstant trøtt. Jeg glemmer selv de minste ting, ord og gjøremål. Klesdungen vokser og vokser, og jeg har det jo lett-for vi er jo bare to voksne mennesker og 50 % av tiden er jeg alene. Så hvorfor er jeg så sliten hele tiden? Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen? For det er jo bare...er det ikke? Alle andre klarer det jo, så hvorfor klarer ikke jeg det? Er jeg latere enn absolutt alle? Og er det rent helspikka latskap som gjør at jeg kan tilbringe dager i senga? Og legger jeg opp til å glemme ting med vilje for å slippe gjøre noe?
Er jeg og mitt menneskelige vesen mindre verd enn andre fordi jeg ikke jobber? Jeg leser stadig at folk skriver til uføre at det " er jo bare og jobbe deg ut av uførestatusen..."

Jeg synes faktisk at vi som er uføretrygdet burde få oppleve og bli akseptert i samfunnet som det vi er- syke mennesker som pga sykdom faktisk ikke klarer og arbeide mer. Jeg har bidratt og bidrar ennå til samfunnet mht skatter og avgifter, tro ikke ett eneste øyeblikk at jeg ikke betaler skatt. 36 % av trygda mi går til skatt! Og de aller fleste som er ufør, betaler skatt i tillegg til at vi allerede har mistet over 30 % av inntekten vår da vi ble ufør! Så hvorfor tror så mange der ute-inklusive våre nær,este- at dette er noe vi har valgt? At det er med vilje? Jeg hadde utbetalt 24 700 kr etter skatt...nå har jeg tett på 13 000 kr etter skatt...hvorfor er jeg et mindre verdsatt menneske pga dette? En samfunnsbyrde? En "naver?" Stigmaet rund oss må vekk, både hos vår familie, våre venner og dere der ute i landet som mener dere er bedre mennesker enn oss fordi dere jobber og tjener penger...og fastleger som mener at noen uføre ikke fortjener å ha ufør fordi de mener diagnosen en ekspert i sitt felt har satt, tar feil...allmennleger mener at nevrologer og revmatologer ikke vet hva de snakker om, rett og slett, særlig mht fibromyalgidiagnosen...

Hvorfor klarer jeg ikke ta meg sammen?
Det er jo bare...

Og samtidig- når du sier til en person som har fibromyalgi: "tror du ikke JEG er trøtt og sliten?"

 Hva mener du f.eks at jeg skal si eller gjøre når du sier det? Skal jeg magisk trylle vekk trettheten min og smertene jeg har? Ta meg sammen slik du gjør? Kanskje det er forskjellen på å være "frisk" og "syk?" 

At du som er faktisk faktisk KAN ta deg sammen er frisk? Trøtt og sliten og frisk er ikke det samme som trøtt og sliten og syk...

Og er du ikke frisk, men likevel klarer og jobbe, ære være deg for det...la oss håpe det er verd å sette livet på spill for...for det er ingen som takker deg til syvende og sist...men hvis det gjør at du føler deg lykkelig, er det det som betyr noe...for deg! Vi er alle vår egen lykkes smed...

Jeg klarer ikke ta meg sammen. Hodet mitt tror kroppen min takler mer enn den gjør og jeg er i konstant kamp pga det med meg selv. Fornektelse er ikke bra! Jeg tror at samfunn, familie, omgangskrets og vi som er syke, tjener best på aksept! Aksept  for at vi ikke er like og at ikke alle skal kunne klare alt!!!

Jeg glemmer ikke med vilje og jeg ligger ikke brakk pga latskap...jeg er faktisk kronisk syk...og jeg blir ikke friskere av å bli rakket ned på...

Aina

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar