Vet du hvordan det føles?

Når man blir dratt mellom fornuft og følelser, når man blor overveldet av destruktive tanker og man klamrer seg fast til at "Jeg sliter ikke psykisk- jeg er ikke psykisk syk- det er bare litt tøft akkurat nå- så ikke sett meg i en bås! Jeg er ingen ku...!"

Jeg er jo den heldige, sant? For jeg kan stå opp hver morgen, trekke pusten og leve videre...jeg gjør jo det, hver dag...klokke  07.00 vekker alarmen og hundene meg- for det er medisintid...hundene skal ha medisinene sine og jeg skal jo ha mine...for at jeg skal kunne stå opp hver dag, må jeg ta de to pillene...Exforge for hjertet og Nobligan depot mot smertene...og kanskje en paracet om natta har vært jævlig med kramper og smerter i legger og muskler og ledd...

Men...vet du hvordan det føles når folk hakker på deg konstant? Når du på alle mulige måter får vite for en fuck up du er? Og de mener liksom mitt beste- for jeg trenger å bli fortalt hvordan jeg skal oppføre meg ute blamt folk for å ikke drite ut alle rundt meg- jeg gjør folk flau med å være meg selv...jeg snakker for mye!!! Det er jo aldri vondt ment- de mener jo mitt eget beste så klart...men bare jeg holder kjeft og sitter for meg selv og ikke snakker, så er alt bra...og så alt jeg spiser...vet dere hvordan det føles at alle vil mitt eget beste så mye at dere skal styre hva jeg spiser? Mengden osv? "Skal du spise alt det der?" 

"Du har alt for mye skinkeost på det knekkebrødet! Skal du spise 6 knekkebrød?" 

Delikatesse heter knekkebrødet og er max 10 mm tykt og knekker hvis du smører for hardt på det...sesamknekkebrød...

Vet dere hvor morro det er å møte mennesker og ikke tørre si hva man tenker eller føler sånn egentlig- fordi man hele tiden har i bakhodet at man bør holde kjeft? "Du trenger ikke snakke om hverken det eller det fordi sånn og sånn...!" Jeg smiler gjennom sammenbitte tenner og sier at alt er okay...og så gråter jeg når jeg er alene med mine egne tanker...

Jeg ble mobbet gjennom hele barneskolen og store deler av ungdomsskolen...frosset ut...fikk juling til og med...kun for at jeg vsr meg selv...sprudlende, søkende, snakkesalig og ville så være sammen med dere og leke, ha det gøy, fortelle skrøner og lage historier, synge...men aldri har jeg vært god nok...og nå blir jeg 50 år gammel og ennå skal jeg ikke kunne være meg selv...det er som om jeg ikke eier sosiale antenner og folk som skal stå meg nær skjems over hvordan jeg er, ser ut og snakker...ikke engang prøv å nekte- jeg er faktisk ikke så dum som dere tror jeg er! Jeg forstår...dere har det bedre uten meg...så jeg skal ikke plage noen...jeg blir her jeg er- i min boble- med barna...ungene dømmer meg ikke- de elsker meg for at jeg er Mimmi...og de vil hit, de vil snakke med meg og være hos meg...men det kommer en dag hvor de ikke vil ha tid til meg og hvor jeg blir for gammel og kjedelig...men inntil da...jeg lever for dem...for min egen del har jeg gitt opp...så jeg gjør stort sett det alle vil...hold kjeft- men vær mer sosial- rydd og vask hus- det er det du kan- tegne, male, lese, håndarbeide...bortkasta tid for ingen orker snakke om det du liker likevel...

"Du gidder ikke høre etter så lenge det ikke er din egen stemme du hører!?" 

Jeg glemmer ikke de ordene- for de brant seg fast...og alt jeg gjorde var å svare på en tekstmelding fra en fb venn- så jeg ramla litt ut...noe hjernen min faktisk ofte gjør, etter dryppet jeg har hatt...er vanskelig å ikke sone ut ting når jeg gjør flere ting på en gang...og det var ikke meningen å virke uinteressert liksom, jeg bare datt litt inn i meldingen,, men jeg fikk med meg om håndarbeidet osv...

Jeg er et menneske med veldig mange feil og mangler og kommer aldri til å bli perfekt eller være nok for mange av dere...men jeg må kanskje bare kutte ut verden og bli nok for min egen del...jeg vil ikke bli tynn for deres del- jeg vet ikke engang om jeg vil bli tynn igjen, tynnere kanskje, men ikke 50 kg igjen liksom...og nye tenner skal jeg ha, må bare få ork til å satse på meg selv og egen helse, for slik jeg er nå- klarer jeg ikke se poenget i det, for jeg er litt nede for telling...ikke psykisk syk, men sliten og lei av kritikk...og jeg vil ikke ha hjelp...for det dere gjør, hjelper ikke...

Jeg må finne ut av dette selv- jeg er en skuffelse for noen, blir oversett og ignorert med vilje pga jeg tydeligvis har gjort eller sagt et eller annet en eller annen gang for mange år siden som jeg knapt husker fordi det ikke har handlet om dere engang...og så er jeg en skuffelse som gjør dere flau...

Dere sier det av og til til og med rett ut...

Og så ikke...damned if you do...damned of you don't...

Så, jeg skal holde meg for meg selv, for jeg liker meg alene...da snakker jeg med "venner" fra andre land som ikke aner hvem jeg er og jeg får være meg selv...

Unnskyld verden, for at jeg ikke vet hva du krever av meg ennå...ikke engang etter 50 år...vær mer sosial- men hold kjeft...

A.