Got a secret...gotta keep it...eller ikke...?? Nok er nok...

Faen...trenger absolutt ikke mer å tenke på nå her...Du vet når de sier:"I've had it up to here!" og viser med hånda hvor langt oppi halsen man har det? Vel...passert det stadiet nå...for lenge siden... Move along...nothing to see here...Jeg lover, på tro å ære: Jeg skal ALDRI involvere meg for mye med mennesker mer, for det krever for mye av meg som jeg ikke kan gi...Jeg lover å ta meg mer av meg selv...Jeg lover å ta meg mer av mine egne...familie...jeg er bare ett menneske...og nå sier kroppen stopp igjen...jeg klarer rett og slett ikke mer...

Jeg har trent i det siste..."Vondt skal vondt fordrive, Aina!" Og jeg går på limpinnen hver eneste gang...De siste tre dagene nå, jeg klarer nesten ikke puste, jeg vil bare gråte...kroppen er i skikkelig opprør. Leddene verker, jeg har ikke pust...jeg er så sliten at jeg ikke engang får sove ordentlig...jeg biter kjeven sammen og er stiv som en pinne i hele kroppen...Jeg har virkelig gått inn for å gjøre det riktig denne gangen. Jeg har gått små turer og lange turer om en annen. Jeg har ikke gått fort. Jeg har brukt over en time på 5 km. Jeg har lagt om kostholdet totalt, ikke røyker jeg lenger, jeg spiser godteri KUN i helgene...

Kroppen min burde føle seg bedre etter tre uker, burde den ikke?

"Ikke gi opp, Aina! Stå på!" 

Men jeg klarer ikke...jeg...er...så...sliten!!! Vil sove i ett år...

Og jeg har så mange forpliktelser som sier at jeg ikke kan...

I tillegg er det uro...uro i kroppen fordi mannen min ikke er helt frisk for tiden...fordi dommedagsprofeten i meg legger en vond klump i magen min som jeg ikke vil ha der...

I tillegg til det igjen, visninger...og jeg som ikke takler så mye fremmede mennesker innenfor "intimsonen" min...Hjemme er stedet hvor ingen fremmede trer inn, og nå skal det snikes og snokes i hver en krinkelkrok i huset med fremmede mennesker...Åpner de skapene mine, går de på hue og rævva ut! Det mener jeg seriøst!!!

Og så er det alt man hører...som man burde si videre, men ikke vil si fordi den lille djevelen på skulderen min sier meg at jeg kommer til å havne dårlig ut av det uansett hva jeg gjør...så dermed havner jeg i tenkeboksen igjen...fordi hvorfor skal jeg måtte si det...-når andre ikke sier noe?

Jada, jeg vet, det gir ingen mening...bare ord i hodet mitt igjen...

Men...kan folk forstå at jeg ikke orker mer nå?

Dette året...har aldri opplevd verre følelsesmessig berg- og dalbane...STOPP VERDEN, JEG VIL AV!!!

Jeg orker ikke mer nå...Så...la meg være litt i fred kanskje? Ikke press meg mer...

Kjære univers! Jeg har nådd min grense...og har presset meg selv langt nok...og tar pause fra deg...ok?

Nok er nok...nok er mer enn nok!!

Jeg er så sliten...

A...