Hjertet mitt...

Han vil ikke være offentlig...ikke være en del av mine blogger. Men akkurat nå, så ignorerer jeg det! Fordi jeg vil skrive litt om mannen min likevel!

Jeg er ikke enkel å leve med. Sykdommen min gjør meg sårbar, grinete, fly forbanna, møkk lei...jeg går igjennom hundrevis av stadier, føles det som. Og midt oppi det hele står han og barna mine! Når jeg har det vanskelig, hvordan tror dere DE har det?

Jeg roper og skriker (i overført betydning) om forståelse, om å bli "sett"..."HØR PÅ MEG, SE MEG!"

Og de har ikke noe valg. De MÅ se meg. 

Jeg ligger i senga...ofte...jeg trekker meg unna, jeg isolerer meg. Jeg tar meg nær av ALT mulig og jeg gråter og surker! JA, det et ikke lett å være meg til tider...men jeg tror ikke de synes at det er morro at jeg trekker meg vekk.

Jeg orker nesten ikke love noe. Jeg har SÅ lyst å dra på bowling, gå turer i det fine været, slanke meg. Stoppe mine kvinnelige lager som fader ikke har tenkt å forsvinne...
Jeg grubler, jeg tenker, jeg aner innimellom ikke hvilken vei jeg skal snu meg eller gå...Og frustrasjonen min...gud bedre...

Så, dette er til mannen i mitt liv og ungene...

Et gammelt bilde av snuskene mine:) Felix er 4 mnd der. Tiril er 3 år og Frida er 5 år, mener jeg:)

Dere er best! 

Jeg mener ikke å være vanskelig...jeg vil bare ha litt fred og ro....ikke mas...

Jeg er frustrert og sinna og lei. Og det går ut over dere...Og det er ikke rettferdig!

Men...for å ta meg selv litt i forsvar: Jeg sliter! Kroppen behandler meg ikke pent!

Og nå som min kjære er syk i tillegg...kronisk...så kanskje han faktisk forstår mer enn jeg oppfatter. For jeg er så inne i min egen sykdom, at jeg glemmer at han sliter selv...

Elsker dere! Elsker DEG, Svein Erik!
Takk for at du er der for meg, okke som!

Hjertet mitt! 

Aina