Man kan begynne å lure innimellom...på livet og dets innhold og alle prøvelsene man skal igjennom...og det å tviholde på sin egen identitet midt oppi alt! Og ikke minst psyken...Jeg er så sta...så sta at det er det eneste som holder meg oppe! Jeg nekter å innse, nekter og godta, nekter å bukke under...men kjenner at det tærer på alt! Jeg NEKTER kalles deprimert...jeg kaller meg alt annet en deprimert...jeg er følsom...sensitiv...gråter hele tiden nesten...og hjertet verker...det er så knust i fillebiter at jeg tror ikke jeg klarer å reparere det igjen!
Skuffelser, avslag og motgang...
Likevel, opp med hodet, rett i ryggen!!!
Jeg er så sliten!
Jeg krangler hele tiden...jeg blir sinna for absolutt alt!!!
Jeg har blitt terrorisert, tråkka på, jeg blir tråkka på hele tiden, hver eneste dag, av mennesker som liksom skal være en del av livet mitt...hjertet mitt blør!
Jeg savner meg ihjel!
Ikke bare familie som har snudd ryggen til meg og sjikanert meg...men jeg savner mine nærmeste samtidig som jeg skyver alle vekk fra meg!
Dere forstår ikke hvorfor jeg ikke hopper tau, slår hjul og er øverst i alle trær, for slik var personligheten min en gang!
Jeg er sliten, sønderknust og lei!
Jeg mangler ikke noe materialistisk! Jeg har eksers møbler, møbler fra dynga, brukte møbler fra finn.no
Klær som er 15 år gamle...
Jeg har mine ekstra kiloer som er uvelkomne så det holder...jeg har all kritikken, alle kommentarene og kranglingen...
Jeg er på god vei til å bli lykkelig...men innimellom, bare en liten kommentar...eller en tanke som slår ned i hodet mitt-så vippes lykken over til en knusende smerte i brystet og nok en del av hjertet mitt dør...Jeg er kanskje ikke på vei til lykke, men på vei til kynisme og hardt hjerte!!
Jeg er ikke attraktiv lenger, jeg virkelig hater det jeg ser i speilet!
Jeg er overvektig, pløsete, kvisete, full av vann, har enda blødninger, er drittlei meg selv og speilbildet mitt og møkk lei av å ha vondt hele tiden!
Jeg må ha ferie etter hver eneste ferie, fordi jeg er så redd for å gå glipp av noe, at det ender opp med at jeg sliter meg ut og kommer hjem og er så utmattet og utbrent at jeg bare blir boende i senga!!!
Og det er IKKE satt særlig pris på! Og teoriene blir et faktum i enkeltes hoder- Jeg har vent meg til UVANER, sies det!
JEG ER SÅ DRITT LEI AV AT DET FAEN ALDRI KAN GÅ AN FOR FOLK Å FATTE AT DETTE ER IKKE DET JEG ØNSKER, MEN AT JEG IKKE BARE KAN "TA MEG SAMMEN!!!!!"
Jeg stikker snart fra hele dritten! Jeg er så sinna og så frustrert og så møkke forbanna lei at det er nummeret før jeg ringer en psykolog og skylder på psyken!!!
Jeg orker ikke mer!!!
Jeg vil danse, jeg vil synge, jeg vil ha et liv, en karriere, muligheten til å få pælma ut all dritten jeg ikke vil ha og kjøpe meg nye ting jeg VIRKELIG vil ha!!!
Jeg vil hoppe og sprette, jeg vil LEVE!!!
ARRRRGH!!!
Dette er et ventilasjonsinnlegg!!!
Fra en sliten Aina!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar