Mobbing!- en av flere deler...

Ukas tema i media-foruten statsbudsjettet, er Mobbing! Det tas opp i alle mulige nettfora, og jeg er ikke noe bedre. Jeg vil lufte noen tanker rundt temaet. 

I mitt hode er jeg/var jeg et mobbeoffer. De som mobbet meg, er nok lykkelig uvitende om hvordan jeg hadde det da jeg vokste opp. De har nok ikke mistet nattesøvnen over det- eller følt på magen hvor vondt det var å stå opp og dra på skolen.

Jeg har til og med opplevd "Uskyldig" aping og erting i voksen alder pga dialekten min her sørpå- og jeg synes faktisk ikke det er særlig gøy! Jeg hermer ikke eller aper med folk her sør, så hvorfor skal jeg akseptere at så snart noen ikke kan noe eller forstår noe-så skal det sies med nordnorsk aksent i en idiotisk stemme? Kanskje jeg er for hårsår...men 8-9 år med mobbing og erting som lærerne mente jeg burde tåle-det gjør noe med et menneske! Jeg ble sparket og slått. Jeg ble utestengt. Jeg ble dynket i snøen, presset under takrenner i pissregn, lurt til å påta meg skylden for ting jeg ikke hadde gjort for å få lov til å være sammen med de andre ungene.

Aina(jeg) var et utskudd, et begrep og ei pine og ei plage. Ikke bare for andre unger-men jeg måtte vært en grusom unge, for jeg ble låst ute av familiemedlemmer når de så jeg var på tur...jeg hørte låsen klikke akkurat i det jeg tok i døra...og når venner skulle hjem og spise middag, uansett hvor dårlig vær det var, måtte jeg stå ute eller gå hjem. Jeg fikk ikke vente på rommet mens ungene spiste for å si det slik. Mens dørene hjemme hos oss stod alltid åpne.

På skolen gikk jeg ofte hjem før skolen var ferdig. Da fikk jeg svinkjeft av lærerne, jeg ble kalt dum og lat...jeg ville bare hjem før friminuttene-for da var det dytting, roping og skriking....og alt jeg ville, var å ha en venn. Hadde en slektning som gikk på samme skolen og h*n hadde vært mobbeoffer selv og måtte bytte skole pga dette. På min skole ble h*n populær...og jeg fikk unngjelde. Vi hadde det dritgøy sammen på fritiden-da hadde h*n ikke noen andre å være sammen med, så da var jeg kjempekuul. Men så snart det kom noen andre dit, ble det:"Gå hjem, du er stygg, du er dum, ingen liker deg!"

Og det beste var når jeg fikk forklaringene: "Du vet jeg er jævlig med deg på skolen fordi alle de andre er det!!?? For er vi venner på skolen, blir jeg også mobbet!"

Og jeg aksepterte det, for h*n hadde jo blitt mobbet selv...
Og jeg mobbet en av ungene på hjemstedet mitt...vi bandt han til trær, kasta maur på han, broren tissa på han!!!! Og han ble slått...Jeg fikk så vondt i meg til slutt at jeg gjorde hva jeg kunne for å stoppe det...Og det kostet meg juling...og juling fra han jeg hjalp...han slo neseblod på meg- og jeg blør ALDRI neseblod. Har blødd 3-4 ganger neseblod i hele mitt liv! Jeg fortjente det! Men jeg tenker på det ennå! Ofte! Hvor mye han gråt og hvor ekle vi var! Men det var pusterom for meg-jeg ble ikke mobbet da...men det er INGEN unnskyldning! Men jeg tror vi fikk skværet opp. Jeg var ikke den verste...Men jeg synes det er ille når vi ikke prøver å stoppe mobbing!

I dag nekter de aller fleste...Jeg er fremdeles idioten med alt for livlig fantasi som har funnet på alt! "Herregud, det var jo bare uskyldig erting!"

Så uskyldig at jeg sliter med at fremmede mennesker tar i meg- så fremst det ikke er leger...sliter innimellom da også, men det kommer veldig an på legen. Jeg hater å ringe fremmede, jeg hater å snakke i telefonen. Jeg spør aldri fremmede mennesker etter veien hvis jeg har kjørt meg vill...jeg leter heller selv...

Jeg makter sjelden å bli klemt av venner og familie...

Jeg stivner og grøsser, helt ubevisst.

Jeg aksepterer klemmer fra mine egne barn og mannen min...men de kjenner meg...og jeg kjenner dem...

Jeg stivner til og med når mamma eller pappa klemmer meg...

Vi har snakket litt om mobbing i gruppen jeg er hovedadministrator i på Facebook. Vi har delt historier, og det viser seg at vi er en STOR gruppe med mobbeofre. Vi har vært utsatt for traumer i livene våre- og vi har kommet inn på dette med at mobbingen kan ha vært en utviklende faktor med henhold til fibromyalgi og andre kroniske lidelser.

Det er interessant, for jeg vil fremdeles ikke kalle fibromyalgi for psykosomatisk, og jeg vil fremdeles ikke gå inn i det vepsebolet og si at det er en psykisk lidelse. Jeg tror mange sliter psykisk enten før eller etter diagnosen uavhengig av diagnosen. Måten samfunnet behandler kroniske syke mennesker på. Vi er ikke alle like. Og mange sliter psykisk pga nederlag, avslag og dårlig behandling av helsevesen og familie eller venner, og fra traumer som et voldelig forhold, mobbing i barndommen etc.

Det trenger ikke slå ut fysisk eller ha noe med fibromyalgi å gjøre, men det kan heller ikke utelukkes helt. 

Fibromyalgi er en vanvittig individuell sykdom og det er UHYRE viktig at Norsk Helsevesen begynner å innse det!

Jeg blir å dele dette opp i noen seksjoner. Nå skriver jeg litt om mine tanker og ideer rundt dette med mobbing...og hva det har gjort med meg...

Jeg har et stille håp om litt gode historier også...og har fått høre en! Om en rektor på en skole i Harstad som er unik! Som andre barne og ungdomsskoler kan lære av...Og jeg vil undersøke litt mer om han først og så kommer det kanskje et lite innlegg om hans visjon- som fungerer!

I tillegg skal jeg skrive om nettmobbing og hente endel fra offentlige medier om akkurat dette...så dere får bære over med meg, men dette er et tema som er så stort og som ikke jeg klarer å slippe taket på helt...i tillegg så kan jeg lære av dette. Jeg mener selv at jeg er forsiktig med hva jeg sier og skriver, men innimellom-særlig mht rosabloggere---der VET jeg at jeg kan skjerpe meg litt...jeg har MANGE tanker rundt hva jeg mener om disse jentene som er forbilder for så mange---jeg trenger kanskje bare lære meg å moderere språket litt, for å ikke bli stemplet som en mobber på nett selv...

Dette var del 1 i en liten serie om mobbing!

STOPP MOBBING!!!

STOPP NETTHETS!!!

Åpne øynene før det er for sent. Vi har ikke flere unge å miste!

Aina