Temaet er verdier...Hva er en viktig verdi i mitt liv? Har jeg mange verdier?
Jeg sitter enda og er ikke helt DER...Jeg har ikke fått den store åpenbaringen som skal få meg bort fra smertene jeg har i kroppen min. Jeg har en tro på at en smerte som deles, taper sin kraft, men mine fysiske smerter går ikke bort bare fordi jeg deler alle tapene mine i det psykiske livet mitt- som en påfølgende skadet del av mine fysiske smerter!!??
Jeg har mistet venner...jeg har fått nye venner som det er lettere å forholde seg til- fordi de er på Facebook...de er en del av min eksterne sfære. De er ikke i min umiddelbare nærhet og de trenger meg ikke hele tiden og jeg trenger ikke dem hele tiden...de popper opp, kommer og går hele døgnet...en av dem er alltids pålogget og jeg holder tråden med dem på nettopp Facebook...
Mine venner i dagliglivet har gitt meg opp! De lever livene sine videre uten meg og tar ikke engang kontakt mer...jeg tar ikke kontakt jeg heller og hverdagen har engang blitt slik...De skylder på meg og jeg på dem...Jeg prøver innimellom å vise at jeg ennå er her, men det har ikke blitt særlig mottatt, så da rister jeg det av meg og går videre.
Jeg er på en reise inn i min egen sfære- inn i min egen verden. Jeg er ikke psykisk syk, jeg er ikke deprimert...Jeg er i en akseptfase!
Mine verdier har endret seg over tid, og dermed er ikke festing, ut med venner hver helg og det å måtte finne på noe med dem prioritert...Årsaken er at jeg har barn! Jeg har fremdeles en mann...Min lille energi som jeg har til overs, prøver jeg å gi dem som står meg nærmest, min familie! For bruker jeg en dag på f.eks kjøpesenteret på shopping- eller en kveld med mat og drikke sammen med venner- går 4 dager i etterkant på å hente meg såpass inn at jeg klarer å vaske en maskin med klær...jeg overlater hus og ansvar til datteren min...og hun har sitt hun sliter med mht skole og jobb, så det er ikke rettferdig!
TENK om mine venninner og andre i min eksterne familie hadde kunnet innsett at jeg IKKE spiller et skuespill, at jeg faktisk VIL være sammen med dem og at jeg faktisk LIKER å være carefree Aina og bare leve?
Tenk om de så at jeg VIL jobbe, reise og ha det fint?
Senga mi er min verste og beste venn...for det er den jeg er i for det meste av timene i døgnet...eller sofaen min...
Jeg har ikke ro i kroppen. Jeg har ikke ro i sjelen...Jeg har akseptert at jeg ikke er frisk og at jeg aldri blir å jobbe 100% stilling i noen yrker igjen!
Nå er det på tide at familie og venner innser det samme for meg!
Jeg er Aina! Jeg er 40 år gammel og har jobbet siden jeg var 14 år! Jeg har jobbet lengre enn veldig mange på min alder! Jeg synes jeg har bidratt masse til familien min og samfunnet rundt meg!
Jeg føler at jeg har opprettet og utrettet masse som er av verdi både for meg selv og andre!
Jeg synes at å få litt forståelse i retur og litt aksept for at jeg er den jeg er, når jeg hele tiden må godta og akseptere alle rundt meg, er på sin plass!
Om jeg ikke får bukt med smertene mine her på kurset, får jeg iallefall guts nok til å si at dere kan jo prøve en dag i mine sko...dere har deres ballast og smerter og plager, det gjør ikke mine plager mindre viktige eller reelle, bare fordi jeg ikke går med hodet under armen og armen i bind...Jeg kan enda danse jenka den ene dagen eller trene tre ganger i løpet av en uke, men konsekvensene er at jeg mest sannsynlig er sengeliggende dagen etter!
AKSEPTER DET!!!
Aina
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar