Kursdag nr 3. -Hvem er jeg?

Hvem er jeg? 

Hvordan ser jeg på meg selv, hvem ER jeg egentlig?

Hva ville kroppen min sagt hvis den kunne snakke?

Mine ord ble:

-Hjelp!

- Nok er nok!

-Hvile!

-Sliten!

-Orker ikke mer motstand!

-Bli tynn igjen!

-Vil MER!

Jeg tenker hele tiden at jeg MÅ!

Og hva må jeg egentlig?

Oppmerksomhetsøvelse: "Hvordan er det å være DEG akkurat nå!!??"

Så skulle vi tegne oss selv- eller kroppen min slik den er nå...Jeg nekter å legge ut bildene jeg tegnet, for de er grufulle, men følelsen jeg fikk mens jeg tegnet, kan jeg beskrive:

Første tegning:
"Kroppen min slik den er nå!"

Dyster, mørke og kalde farger om en annen. Kroppen min er ikke slik jeg ønsker, har null harmoni mellom hode og kropp. Komplisert og uferdig...

Tegning nr 2:

"Kroppen min slik jeg ønsker den skal være!"

Fri

Frisk

Sammensatt 

Rolig

Lyse og varmere farger...

Det er alltid morsomt å tegne, men selv der kommer denne følelsen av å ikke få til, ikke strekke til og ikke leve opp til forventningene mine.

Vet ikke helt hva jeg tenker...skal dette kurset bryte ned tankemønstrene våre?
For da har de en jobb å gjøre med meg!

For jeg forflytter ansvar hele tiden og jeg er bevisst på det- men får ikke endret det helt!

Jeg er ikke negativ, men veldig skeptisk. Jeg spøker vekk følelsene jeg får, fordi de RØRER ved meg. Det disse kurslederne sier, treffer meg så inni margehampen...Men jeg klarer ikke se hvordan jeg skal få endret på noe- fordi jeg føler at jeg kan endre meg så mye jeg måtte ønske- men når det ikke blir endringer hjemme og i miljøet rundt meg- hvordan skal jeg klare å holde på JEG'et?

Jeg føler også mye av følelsene menneskene på kurset føler- og de trenger ikke si det, fordi det ligger tykt i luften. Noen lever seg veldig inn i det som blir sagt- men den usikkerheten- "Flink pike syndromet"- Skepiske...engstelige...holder igjen, for ingen vil vel utlevere seg selv helt...

AUTOPILOT:

Jeg går på autopilot...ikke sant?

Jeg gjør det...jeg gjør det samme hver eneste dag...jeg har mine rutiner...jeg får også samme kritikken hele tiden...men gjør fremdeles ting på samme måten, fordi til og med kritikken er en vane...Jeg må endre vaner/uvaner!
Jeg isolerer meg og jeg er ensom! Men jeg liker ensomheten! Mennesker skuffer meg og jeg føler jeg skuffer dem! jeg blir alltid satt inn i båser og situasjoner jeg ikke ønsker å være i og INGEN har baller nok til å snakke med meg! 
Slik tenker jeg om mine venner og familie og omgangskrets. INGEN bryr seg nok til å prøve forstå, det de ikke forstår, skyver dem foran seg! Dette er mitt tankemønster!

- Og likevel tenker jeg- Hvorfor må jeg forandre meg hele tiden, mens de jeg bor sammen med og er sammen med- IKKE må endre seg? Og samtidig- på hvilken måte skal jeg endre meg, for jeg har prøvd alt og likevel blir jeg aldri god nok!!?? Og dermed har jeg brukt sabotasjeord...

 Dette er SABOTASJEORD: 

ord jeg ikke får lov til å bruke- som jeg bruker!!!

*ALLTID
*ALDRI
*INGEN
*MEN
*LIKSOM etc.

Det var flere ord, men jeg husker dem ikke...

Disse ordene brukt i feil sammenheng får et veldig negativt fortegn...

*Du sier ALDRI at du elsker meg

-sier personen virkelig ALDRI at h*n elsker deg??

Er du sikker?

"Jeg elsker deg MEN du gjør meg så sinna"

Hva ville du lagt vekt på i den setningen?

Hva om vi snur den?

"Jeg er sinna på deg MEN jeg elsker deg!"

Hva ville du husket i DEN setningen?

-Jeg er fastlåst i min egen tankegang.

Jeg VET hva jeg gjør feil og VET hva jeg må gjøre for å endre min atferd. 

Jeg vet bare ikke HVORDAN!!!

Einstein sier: Galskap er når du vet utfallet av en sak, gjentar den gang på gang og forventer nytt resultat!

Ja...jeg er nok et snev av gal! 

Jeg vet ikke om dere skjønner skribleriene mine...jeg holder visstnok på å gjøre meg kjent med meg selv og hva jeg føler, og dette er pokker så vanskelig. Greit å få ryddet opp psykisk- men kroppen min blir ikke friskere. Kanskje det er negativ tankegang, jeg vet ikke, men jeg har ikke mindre vondt i musklene og leddene mine, selv om tåken letter i hodet mitt...

Kurset er nyttig...for å styrke jeg'et!

Men jeg tror kanskje pårørende ville hatt like mye nytte av noe sånt som dette!

A.